Føler meg så ensom :(

[AnonymBruker]

De fleste vil vel si at jeg er ganske vellykket. Har en god utdannelse og jobb, og eier leilighet og bil i en alder av 24.

Kommer godt overens med mine kolleger, som det er mange av, og har det veldig hyggelig på jobb.

..men når jeg kommer hjem, føler jeg at jeg kommer hjem til ingenting, selv om jeg har en nydelig katt. Går på trening, og møter kanskje noen kjente der, men det er det.

Hverdagen min er så tom, selv om jeg egentlig gjør noe og er på farten hele tiden. Føler meg venneløs, men har 3 nære venninner som jeg har kontakt med daglig. Mange gutter prøver seg på meg hele tiden, men jeg føler at de bare er ute etter en ting.

Jeg har en god guttevenn som jeg var mye med før, men nå har han flyttet langt unna, så vi sees nesten aldri. Jeg savner han veldig

Så sitter jeg her da, alene og savner noe, men vet ikke hva. Alle har noen, kjærester, samboere, ektefeller og barn. Og her sitter jeg.

Er det normalt å føle seg så ensom? Flere som kjenner på noe lignende? Hva kan man gjøre for å ikke ha dette savnet og tomheten? Jeg orker ikke se på film eller serier en gang, for jeg føler meg enda mer ensom om jeg ikke i det minste sitter og snakker med ukjente på nett

Anonym poster: 445f7153615905a3738af7e0916b087d

[AnonymBruker]

Alle har ikke noen. Hverken kjæreste, samboer eller mann.

Anonym poster: 02220919890edf67fd411fe6a7abcf3f

[Steinar40]

Det er vel bare kjæreste som hjelper, tenker jeg.

Bare ikke velg en dårlig en i desperasjon!

[AnonymBruker]

Det er vel bare kjæreste som hjelper, tenker jeg.

Bare ikke velg en dårlig en i desperasjon!

Jeg føler meg egentlig ikke desperat etter noen kjæreste heller. Har ikke så veldig lyst på den forpliktelsen. Så skjønner ikke helt hva hodet mitt mener at jeg mangler. Er bare så leit å være så trist hele tiden, og ikke en gang skjønner hvorfor

Anonym poster: 445f7153615905a3738af7e0916b087d

[AnonymBruker]

Alle har ikke noen. Hverken kjæreste, samboer eller mann.

Anonym poster: 02220919890edf67fd411fe6a7abcf3f

Enig med denne!

Jeg har flytte halve landet på grunn av en jobb. Her kjenner jeg ingen og er single og barnløs

Men det gjelder å fokusere på det man har og setter pris på. Vennene mine!

Anonym poster: f86858ebd440bbe3f95206e0aea6ea84

[Steinar40]

Jeg føler meg egentlig ikke desperat etter noen kjæreste heller. Har ikke så veldig lyst på den forpliktelsen. Så skjønner ikke helt hva hodet mitt mener at jeg mangler. Er bare så leit å være så trist hele tiden, og ikke en gang skjønner hvorfor

Anonym poster: 445f7153615905a3738af7e0916b087d

Du sier det jo egentlig selv. At du savner han guttevennen din som har flytta langt bort.

[Guybrush]

Finn på noe, kom deg ut, vær sosial, vær aktiv. Det er en ond sirkel når man begynner med selvmedlidenhet og blir oppgitt over sin egen manglende sosiale tilværelse.

Begynn med salsa, hiv deg med i et politisk parti, delta i frivillig arbeid. Og ikke minst tør å være litt frempå. Ingenting kommer gratis - ja det kan være litt flaut og føles som man er innpåsliten om man tar kontakt med personer man nettopp har biltt kjent med - men mange andre er i samme possisjon som deg, og de fleste av oss er faktisk glade i å bli kjent med nye oppegående folk.

Jeg tror du bare trener å fylle livet ditt med litt innhold sammen med andre. Så gi deg et solid spark i ræva - du er ikke den første og ei heller den siste som tenker de tankene.

[loppekasse]

Finn en ny hobby?

Har du følt det slik lenge, eller har denne følelsen plutselig dukket opp?

[AnonymBruker]

Kjenner følelsen- og sånn er det for MANGE! Ensomhet er en vond og trist følelse...

Anonym poster: 095085f3ff8fa70c3990cf398743ece1

[Gjest Gjest]

Har det som deg. Jeg er 12 år eldre enn deg og er gift, to barn. Men er veldig ensom. Etter at jeg giftet meg og fikk barn så har jeg ikke fått dyrket min interesser. Jeg jobber fullt, men kunne tenkt meg å gå ned i stilling. Men det lar seg ikke gjøre. Jeg er 36 år og trodde det skulle bli mye bedre da jeg ble eldre. Jeg har mange venner, men bare noen få nære venninner.

Forskjellen på meg og mannen blir bare større og større. Han får bedre og bedre jobber. Blir veldig godt likt. Han er flink i alt og jeg er kjempe stolte over han. Men jeg har nesten ikke utviklet meg i det hele tatt. Jeg sa ja til en jobb som jeg sitter i nå og føler at dette mestrer jeg ikke. Dette orker jeg bare ikke. Føler at en del kollegaer har snudd ryggen til meg i det siste og det gjør at jeg har mindre lyst til å gå på jobben.

Ikke meningen å komme med ett sutre innlegg ( det var jo meningen jeg skulle oppmuntre deg) Men å snakke med noen som har det samme som deg hjelper ofte.

Men jeg vet hvor kjipt det er å føle seg ensom. Og jeg sliter i tillegg med dårlig samvittighet til absolutt alt.

[Singha]

Jeg opplever at det er helt vanlig å føle det slik. Selv om en har venner.

[Steinar40]

Har det som deg. Jeg er 12 år eldre enn deg og er gift, to barn. Men er veldig ensom. Etter at jeg giftet meg og fikk barn så har jeg ikke fått dyrket min interesser. Jeg jobber fullt, men kunne tenkt meg å gå ned i stilling. Men det lar seg ikke gjøre. Jeg er 36 år og trodde det skulle bli mye bedre da jeg ble eldre. Jeg har mange venner, men bare noen få nære venninner.

Forskjellen på meg og mannen blir bare større og større. Han får bedre og bedre jobber. Blir veldig godt likt. Han er flink i alt og jeg er kjempe stolte over han. Men jeg har nesten ikke utviklet meg i det hele tatt. Jeg sa ja til en jobb som jeg sitter i nå og føler at dette mestrer jeg ikke. Dette orker jeg bare ikke. Føler at en del kollegaer har snudd ryggen til meg i det siste og det gjør at jeg har mindre lyst til å gå på jobben.

Ikke meningen å komme med ett sutre innlegg ( det var jo meningen jeg skulle oppmuntre deg) Men å snakke med noen som har det samme som deg hjelper ofte.

Men jeg vet hvor kjipt det er å føle seg ensom. Og jeg sliter i tillegg med dårlig samvittighet til absolutt alt.

Sånn blir det når du i tillegg til full jobb har hovedansvaret for husholdningen og barna.

[AnonymBruker]

Har det som deg. Jeg er 12 år eldre enn deg og er gift, to barn. Men er veldig ensom. Etter at jeg giftet meg og fikk barn så har jeg ikke fått dyrket min interesser. Jeg jobber fullt, men kunne tenkt meg å gå ned i stilling. Men det lar seg ikke gjøre. Jeg er 36 år og trodde det skulle bli mye bedre da jeg ble eldre. Jeg har mange venner, men bare noen få nære venninner.

Forskjellen på meg og mannen blir bare større og større. Han får bedre og bedre jobber. Blir veldig godt likt. Han er flink i alt og jeg er kjempe stolte over han. Men jeg har nesten ikke utviklet meg i det hele tatt. Jeg sa ja til en jobb som jeg sitter i nå og føler at dette mestrer jeg ikke. Dette orker jeg bare ikke. Føler at en del kollegaer har snudd ryggen til meg i det siste og det gjør at jeg har mindre lyst til å gå på jobben.

Ikke meningen å komme med ett sutre innlegg ( det var jo meningen jeg skulle oppmuntre deg) Men å snakke med noen som har det samme som deg hjelper ofte.

Men jeg vet hvor kjipt det er å føle seg ensom. Og jeg sliter i tillegg med dårlig samvittighet til absolutt alt.

Bytt jobb!

Eller slutt i jobben!

Ingenting er så energitappende som å sitte i en jobb man vet man ikke mestrer. Og når kollegaene vet at du ikke mestrer det, så er det selvpining å fortsette..

Anonym poster: f86858ebd440bbe3f95206e0aea6ea84

[AnonymBruker]

Ikke meningen å komme med ett sutre innlegg

Kødder du? Det er dette jeg kommer til KG for, å finne andre som har det like kjipt som meg selv.

Ikke TS, men 24 år og venneløs i byen med både flest og størst andel single.

Anonym poster: 0a6ab1c2783c8771913e64e1e4a692dc

[AnonymBruker]

Jeg er også ensom. I tillegg er jeg deprimert. Ble dumpet og vennene mine er for etablerte til å ha tid til meg.

Anonym poster: 2195632c26728415f22f55f0bb926247

[AnonymBruker]

Takk for mange svar! Det er ikke godt å se at andre også har det ugreit, men det er litt godt å se at vi er fler i samme båt.

Jeg driver allerede med idrett (som sagt, går på trening), og møter kjente der. Trener også vanlig styrke i tillegg, så har egentlig ingen ettermiddager som jeg bare sitter hjemme og sturer. Er ikke det at jeg ikke har ting å gjøre, men jeg bare føler at alt er så meningsløst. Det er ikke noe ålreit å komme hjem i det hele tatt, for da kjenner jeg igjen på den følelsen av at jeg er helt alene, og jeg er ganske sikker på at om jeg bare hadde forsvunnet i morgen, hadde det tatt lang tid før noen hadde oppdaget det - eller brydd seg. Livet mitt er så tomt, selv om det er fylt med innhold. Føles ut som jeg har en tung stein i hjertet Orker ikke spise eller noe..

TS

Anonym poster: 445f7153615905a3738af7e0916b087d

[AnonymBruker]

Takk for mange svar! Det er ikke godt å se at andre også har det ugreit, men det er litt godt å se at vi er fler i samme båt.

Jeg driver allerede med idrett (som sagt, går på trening), og møter kjente der. Trener også vanlig styrke i tillegg, så har egentlig ingen ettermiddager som jeg bare sitter hjemme og sturer. Er ikke det at jeg ikke har ting å gjøre, men jeg bare føler at alt er så meningsløst. Det er ikke noe ålreit å komme hjem i det hele tatt, for da kjenner jeg igjen på den følelsen av at jeg er helt alene, og jeg er ganske sikker på at om jeg bare hadde forsvunnet i morgen, hadde det tatt lang tid før noen hadde oppdaget det - eller brydd seg. Livet mitt er så tomt, selv om det er fylt med innhold. Føles ut som jeg har en tung stein i hjertet Orker ikke spise eller noe..

TS

Anonym poster: 445f7153615905a3738af7e0916b087d

Kjenner meg igjen

av og til vurderer jeg å skru av alt elektronisk, bare for å se om noen reagerer :/

Anonym poster: 18c84cc194758553a5c736d95b09c5d4

[AnonymBruker]

Takk for mange svar! Det er ikke godt å se at andre også har det ugreit, men det er litt godt å se at vi er fler i samme båt.

Jeg driver allerede med idrett (som sagt, går på trening), og møter kjente der. Trener også vanlig styrke i tillegg, så har egentlig ingen ettermiddager som jeg bare sitter hjemme og sturer. Er ikke det at jeg ikke har ting å gjøre, men jeg bare føler at alt er så meningsløst. Det er ikke noe ålreit å komme hjem i det hele tatt, for da kjenner jeg igjen på den følelsen av at jeg er helt alene, og jeg er ganske sikker på at om jeg bare hadde forsvunnet i morgen, hadde det tatt lang tid før noen hadde oppdaget det - eller brydd seg. Livet mitt er så tomt, selv om det er fylt med innhold. Føles ut som jeg har en tung stein i hjertet Orker ikke spise eller noe..

TS

Anonym poster: 445f7153615905a3738af7e0916b087d

Samme her! Var nylig i begravelse og da lurte jeg på om noen kom til å komme i min(foreldrene mine vil jo dø før meg). Har du lest glassbyen av paul auster? har bare lest tegneserien og tenkte at det er live mitt.

AB som var 24 år og i samme båt som deg.

Anonym poster: 0a6ab1c2783c8771913e64e1e4a692dc