Forlate vennekretsen min?

[Gjest Jeg]

Hei!

Jeg er en mann på 33. Har vært innom her og lest en del i det siste av diverse grunner så tenkte jeg kunne skrive her og.

Jeg skal forklare kort. Jeg er veldig var på folk rundt meg. Ofte sliter jeg med tanker og følelser over lang tid. De viser seg ofte som, ja, følelser og vage bilder, sterk angst og til og med grensepsykotiske sanseopplevelser. Jeg sliter derimot med at jeg ikke ser "tankene" som ligger bak før lenge etterpå kun følelsene jeg beskriver.

Jeg snakket med psykologen om det i dag. At jeg må ta disse tingene på alvor og fortere finne ut hva de er.

En av disse har jeg identifisert som at "jeg bør kvitte meg med omgangskretsen/vennekretsen min". Om ikke kvitte meg med den så i alle fall finne en ny så den gamle blir mer b-kretsen om dere skjønner. Ble bevist på dette for nesten et år siden etter å ha følt det lenge.

Det høres jo greit ut. Problemet er som med mange andre av disse vage følelsene så skjønner jeg ikke hvorfor. Jeg liker jo vennene mine. Jeg har følt dette ofte siste året når de ikke er rundt meg. Da tenker jeg at jeg er lei av dem og er irritert på dem. Når jeg er sammen med dem er alt fint egentlig. Men etter litt avstand føler jeg dette.

Noen som har en ide om hva dette er?

[AnonymBruker]

Jeg tror du bør prate med noen profesjonelle om dette. Det er for komplisert for et diskusjonsforum.

Anonym poster: 6cf9e4b0138ecb2b61388e39e3ec14bd

[Gjest Jeg]

Det skal jeg selvsagt neste time.

Jeg vet jo at den prosessen i mitt hodet virker komplisert slik jeg beskriver det. Selve problemstillingen jeg spør om er ikke komplisert.

Stille spørsmålet mer sånn da. Har DU følt for å gjøre dette/gjort det og hvorfor?

Er interessant for meg å høre andre historier og erfaringer. Derfor jeg spør her

[Steinar40]

Problemet med venner er at de koster. Vennskap er altså ikke gratis.

Vennskap må pleies. Og da bør man ha nytte av det også.

Alt som "koster mer enn det smaker" føles fort som en belastning eller et problem.

Eller som bortkastet tid og krefter.

Endret 30. oktober 2012 av Steinar40

[Gjest Jeg]

Jeg har sittet her og kjent på ting nå. Jeg har tatt tak i dette problemet først i dag. Så jeg har noen alternativer uten at jeg vet de er riktige.

Jeg føler kanskje at det er noe de ikke gir meg.

Føler og at jeg er sint på dem for noe.

Jeg er nylig blitt single. Føler jeg har mistet den beste vennen jeg noen gang har hatt. Kanskje jeg føler de to tingene fordi. Føler de ikke kan erstatte henne og er "sint" for det og ikke nødvendigvis på dem.

Noe annet jeg tenker på er dette. I barndom og frem til noen og tjue kom mange vennekretser og gikk. En finner en gjeng med en "klikk" så vokser man i hver sin retning. Alltid følt meg trist når vennekretser oppløses. Så ble det slik noen år ut i de tjue at det ikke skjedde. Da havnet jeg i en ny krets og så har det liksom blitt den. Det kan kanskje være så enkelt som at jeg trenger å utvide og finne nye venner og impulser. Men likevel sier vel følelsene at jeg bør forlate dem eller som sagt ha de som B-krets.

Jeg forstår ofte ting bedre av å sitte å skrive. Men greier ikke helt å tro det er så enkelt som dette heller.

[Steinar40]

Det kan nok rett og slett være så enkelt at du nå føler på at vennene dine ikke kan gi deg det samme som eks-kjæresten din ga deg, ja. Og er "sint" for det.

Vil påstå at det er helt normalt å føle det sånn ettersom det er virkeligheten.

[Gjest Yellow Taxi]

Så det du egentlig sier er at du har en vag følelse av at du bør gjøre noe uten og egentlig ha noen rasjonelle argumenter for hvorfor du bør gjøre det? - Bare en slags "magefølelse"?

[Gjest Jeg]

Ja, det er vel akkurat det jeg har. "Magefølelse" med det jeg sa i sist post som mulige forklaringer.

[aquiz]

Jeg skal forklare kort. Jeg er veldig var på folk rundt meg. Ofte sliter jeg med tanker og følelser over lang tid. De viser seg ofte som, ja, følelser og vage bilder, sterk angst og til og med grensepsykotiske sanseopplevelser. Jeg sliter derimot med at jeg ikke ser "tankene" som ligger bak før lenge etterpå kun følelsene jeg beskriver.

Hva mener du? Jeg må ha det inn med teskje!

[AnonymBruker]

Er du deprimert?

Anonym poster: c4b82a430364bf851d078e1b88c0c757

[Smascha]

Så det du egentlig sier er at du har en vag følelse av at du bør gjøre noe uten og egentlig ha noen rasjonelle argumenter for hvorfor du bør gjøre det? - Bare en slags "magefølelse"?

Slik forsto eg også TS si problemstilling.

Men TS, kva er det som er grunnen til at du ynskjer å ditche vennane dine?

Er det på grunn av noko dei seier/gjer?

Eller er det slik at du føler at du prosjiserer idear og tankar over på dei?

[AnonymBruker]

Jeg har sittet her og kjent på ting nå. Jeg har tatt tak i dette problemet først i dag. Så jeg har noen alternativer uten at jeg vet de er riktige.

Jeg føler kanskje at det er noe de ikke gir meg.

Føler og at jeg er sint på dem for noe.

Jeg er nylig blitt single. Føler jeg har mistet den beste vennen jeg noen gang har hatt. Kanskje jeg føler de to tingene fordi. Føler de ikke kan erstatte henne og er "sint" for det og ikke nødvendigvis på dem.

Noe annet jeg tenker på er dette. I barndom og frem til noen og tjue kom mange vennekretser og gikk. En finner en gjeng med en "klikk" så vokser man i hver sin retning. Alltid følt meg trist når vennekretser oppløses. Så ble det slik noen år ut i de tjue at det ikke skjedde. Da havnet jeg i en ny krets og så har det liksom blitt den. Det kan kanskje være så enkelt som at jeg trenger å utvide og finne nye venner og impulser. Men likevel sier vel følelsene at jeg bør forlate dem eller som sagt ha de som B-krets.

Jeg forstår ofte ting bedre av å sitte å skrive. Men greier ikke helt å tro det er så enkelt som dette heller.

Slik som du beskriver tankene dine, og at forholdet til dine venner faktisk er positivt - så er det jo ingen rasjonell grunn bak tankene.

En rasjonell grunn kunne vært at de virkelig ikke stiller opp for deg på noen måte, at de er negative mot deg, er egoistiske osv.

Det beskriver du ikke.

Dette er en av tankerekkene dine jeg tror du må lære deg å ta en pause fra, og vurdere rasjonelt på et nytt tidspunkt senere, da gjerne sammen med psykolog.

Sett opp en liste, sammen med psykolog, over hva som er pluss og minus ved å handle etter disse innfallene dine.

Du har muligens tankeinnfall på samme måte som en person med angst opplever irrasjonelle tanker ifbm angst? At man må lære seg å skille mellom hva som er rasjonelt, og hva som er "angsten" eller "tankeinnfallene"?

Du risikerer jo å miste mye verdifullt om du skal følge alle impulser, ihvertfall når de ikke virker rasjonelle.

Jeg synes også det er ganske ufint av deg å omtale mennesker i ditt liv som B-krets, og du får det til å virke som om de ikke betyr noe for deg.

Anonym poster: 0bcc752cde1495e6c800816db7a26041

[QueenOfTheSidewalk]

Hæ?

[Gjest Gjest]

Oi. Det ble mange svar på en gang så skal prøve å svare alle.

Først. Jeg kan være et sted eller sammen med noen. Så får jeg en reaksjon i form av en vag og merkelig følelse jeg egentlig ikke kan beskrive. Den kan igjen føle til angstreaksjoner, indre uro, vage indre bilder osv. Dette utløses jo av en tanke jeg ikke greier identifisere. Disse opplevelsene skjer igjen og igjen. Og det tar meg ofte lang tid å identifisere eller bli bevisst på tankene som utløser det. Jeg identifiserte altså en av dem som det jeg søker råd om her.

Ja, jeg har slitt med depresjon de siste månedene som ligger nede på "alvorlig depresjon" på skalaen. Inkludert selvmordstanker og følelse av at livet er over og at jeg må komme meg "vekk" Dette er ikke derfor for jeg oppdaget disse tankene i en periode jeg ikke hadde depresjon.

Noe de sier og gjør? Kanskje. Jeg blir ofte irritert av væremåten deres uten at jeg egentlig vet hvorfor. Tror ikke jeg driver projeksjon. Hva skulle det være?

[Gjest Jeg]

Vet hva det er nå og det har skurret lenger enn jeg har trodd.

Jeg var nok inne på det da jeg tenkte/skrev her for noen dager siden og ser at det er mange ting sammenlagt som ligger bak.

Jeg føler meg på en måte ensom, utenfor og at jeg ikke passer inn. Det er en tråd som alltid mangler der. Og det har vel vist seg med tiden og blitt forsterket av hendelser og begivenheter underveis. Hvor manglende ambisjoner mot å strekke seg etter noe "mer" og det jeg sa om kjæresten jeg mistet og den manglende forståelsen for hvor ille jeg har det føles som spikeren i kista.

Jeg har vel følt slik om de fleste vennekretser. Ensom og passer ikke inn. Så traff jeg henne som var alt de ikke var...

Vet ikke hva jeg gjør nå...forslag? Dette gjelder ikke alle vennene mine. Det er noen jeg føler meg helt komfortabel med. Bare få...

Er det bare meg det er noe galt med?

[Fossefall]

Jeg har kuttet ut enkeltvenner rett og slett fordi de tappet meg for energi og ikke tilførte noe positivt til mitt liv.

Jeg ville aldri kuttet hele vennegjengen min, men valgte å ikke ta kontakt med og gradvis gli vekk fra de jeg oppfattet som negative elementer i mitt liv.

Det var på en måte en opprydding i livet mitt hvor jeg fjernet unødig irritasjon og negative mennesker som ikke hadde noe bortsett fra fordommer og syting å komme med.

Jeg hadde da lite energi pga fysisk sykdom og prøvde samtidig å holde hode over vannet med jobb og familie, venner osv.

Reduserte da også stillingen min på jobben fra 100% pluss ekstravakter til ca 65%...

[Gjest Jeg]

Jeg får fryktelig dårlig samvittighet av dette. Tanken på å skubbe dem vekk. Jeg bare blir ikke kvitt følelsen av at jeg må...

Jeg trenger noe nytt i alle fall. Men så tenker jeg og at jeg må/vil trenke meg vekk fra alt. Det siste er vel depresjonen.