Har alle barn som trives i barnehagen?....eller?

[Corine]

Og så er det vel en gang slik at ikke alle barn (eller voksne for den sags skyld) er like sosiale, og det er ingenting som tilsier at alle MÅ være det heller.

Intensjonen med å starte denne tråden var ikke en for- imot barnehage- diskusjon. Man kan ha delte meninger om hvor essensiell barnehagen er for utviklingen av mennesket. Derimot ønsket jeg å høre om andre har erfaringer med mistrivsel i barnehagen, og hvordan man evt. løste dette.

[Silfen]

Du har fått mange løsningsforslag.

[solsikka]

Og så er det vel en gang slik at ikke alle barn (eller voksne for den sags skyld) er like sosiale, og det er ingenting som tilsier at alle MÅ være det heller.

Intensjonen med å starte denne tråden var ikke en for- imot barnehage- diskusjon. Man kan ha delte meninger om hvor essensiell barnehagen er for utviklingen av mennesket. Derimot ønsket jeg å høre om andre har erfaringer med mistrivsel i barnehagen, og hvordan man evt. løste dette.

Som jeg sa ville jeg prøvd litt til. Og snakket skikkelig med personalet i banrehagen om situasjonen, og la de forstå alvoret. Jeg jobber selv som pedagog i barnehagen, og mener at det er deres jobb å sette inn tiltak for at barnet skal trives. Har vert med på at barn som har svært lav status i gruppa, plutselig er veldig populære... så det går an å forrandre på situasjonen... men det kreves litt innsats fra personalet i barnehagen. Og jeg er sikker på de vil gjøre hva de kan for at jenta di skal trives, det ville iallefall jeg gjort. Men som jeg nevnte, velger du å ta henne ut av barnehagen, pass på at hun har kontakt med de hun skal på skole med. Det er veldig synd visst de danner seg et godt nettverk, mens jenta di faller utenfor når hun kommer i skolealder. Kanskje det å invitere andre jevnaldrede på besøk kan være en ide nå også..? (Visst ikke dette er noe dere allerede gjør?) Dette er ofte noe som er med å knytte barna sammen...

[frøkna]

Har ikke lest gjennom alle svarene, men jeg må si at juni er jo ganske lenge til. I hvert fall for et barn på 5 år! Jeg ville satset på å bytte barnehage.

Er jo fint for henne å bli kjent med barn på sin egen alder, og bli vant til å ha en annen hverdag enn å gå hjemme.

[AnonymBruker]

Derimot ønsket jeg å høre (...) hvordan man evt. løste dette.

Snakk ordentlig med barnehagen om problemstillingen, og det at datteren din ikke trives i barnehagen. Det er barnehagens ansvar, og i rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver står det at barnehagen "skal bidra til trivsel og glede, ig være et utfordrende og trygt sted for fellesskap og vennskap."

Anonym poster: 96c59735593b28d0c023dbbdeed04997

[Corine]

Som jeg sa ville jeg prøvd litt til. Og snakket skikkelig med personalet i banrehagen om situasjonen, og la de forstå alvoret. Jeg jobber selv som pedagog i barnehagen, og mener at det er deres jobb å sette inn tiltak for at barnet skal trives. Har vert med på at barn som har svært lav status i gruppa, plutselig er veldig populære... så det går an å forrandre på situasjonen... men det kreves litt innsats fra personalet i barnehagen. Og jeg er sikker på de vil gjøre hva de kan for at jenta di skal trives, det ville iallefall jeg gjort. Men som jeg nevnte, velger du å ta henne ut av barnehagen, pass på at hun har kontakt med de hun skal på skole med. Det er veldig synd visst de danner seg et godt nettverk, mens jenta di faller utenfor når hun kommer i skolealder. Kanskje det å invitere andre jevnaldrede på besøk kan være en ide nå også..? (Visst ikke dette er noe dere allerede gjør?) Dette er ofte noe som er med å knytte barna sammen...

Takk for svar!

Angående det å ha kontakt med de hun skal begynne pá skole med: det er lettere sagt enn gjort... Det er ingen av barna i denne barnehagen som skal begynne på samme skole som henne. Vi bor i Trondheim, men fikk verken plass i barnehagen som var vårt førsteønske eller andreønske- og ble plassert på denne. Vet heller ikke hvor lett det er å bytte barnehage, og hvor mye bedre evt andre barnehager er.

Jeg er ikke så veldig fornøyd med barnehagen.. Årsaker: veldig ungt personale, få 5- åringer, lite aktivisering (spesielt ute), få forsøk på å inkludere alle, påkledning (kalde barn) osv, osv. Kan si såpass fordi både jeg og mannen har tilbragt mange dager der i et forsøk på å få sønnen vår pá 2,5 til å trives. Vi var der sikkert i tre uker til sammen, og observerte mye. Jeg hadde aldri hatt samvittighet til å sende et barn på 1 år dit. Følte at det derimot var greit for datteren vår på 5 fordi hun kan si fra hvis noe er galt.

Tenkte mang en gang at "dette skulle jammen foreldrene sett." eks: små barn som gråt uforholdsmessig lenge, små barn som satt apatiske i vognene sine i stille gråt og ventet på oppmerksomhet, ei større jente som flere ganger prøvde å si fra til voksen om at hun måtte på do- uten å lykkes osv. Jeg ble skremt og har lurt mye på om dette er vanlig. Andre foreldre i barnehagen er fornøyde sier de. Men kan ikke fri meg fra tanken at de fleste foreldre ikke ser dette i løpet av tre tilvenningsdager.

Jeg er kanskje en vanskelig mor som krever mye, men barnehagen bør være mer enn en oppbevaringsplass. Jeg har ikke behov for barnepass, men et stimulerende og utviklende miljø for datteren vår. Så langt tør jeg å påstå at dette ivaretas bedre hjemme.

[solsikka]

Jeg er kanskje en vanskelig mor som krever mye, men barnehagen bør være mer enn en oppbevaringsplass. Jeg har ikke behov for barnepass, men et stimulerende og utviklende miljø for datteren vår. Så langt tør jeg å påstå at dette ivaretas bedre hjemme.

Barnehagen SKAL være mer enn en oppbevaringsplass. Nå når du forteller mer, har jeg mer forståelse for situasjonen din. Også når det ikke er de barna hun skal gå på skole med. Ut fra det du sier høres ikke det der ut som en god barnehage... men ville fortsatt ha prøvd å snakke med de i barnehagen, og sagt at du seriøst vurderer å ta barnet ut. Om du velger å gjøre det er det greit, men de bør i barnehagen være obs på hvordan du opplever det, kanskje det også er andre som føler det på samme måte...? Det er lov for foreldre å komme med ønske og krav, og som jeg sa, det skal være et tilbud til barna, ikke oppbevaring!

Kjenner du til noen av de barna som hun skal gå på skole med da? Visst du har mulighet ville jeg prøvd å koble henne opp mot noen av de, kanskje kjemien også er bedre med de barna... Ikke en enkel situasjon dette... i utgangspunktet syns jeg 5-åringer har god at å gå i barnehage, men det er jo en forutsetning at tilbudet der de går er godt.

[Silfen]

Dere vil jo komme på førskoledager. Der får dere mest sannsynlig også vite hvilken gruppe hun skal på. Så hooker du tak i noen av foreldrene der og så har dere playdates.

[Gjest LL]

Synes det er vanskelig å gi noe svar ettersom man ikke vet grunnen til at hun ikke trives (selv om personalet mener det er at hun ikke kommer helt inn i resten av gjengen?). Jeg mener at forskjellige svar på dette krever forskjellig handling. Selv hatet jeg å gå i barnehage, gråt hver dag jeg måtte avgårde. Årsaken var at jeg følte at de voksne overkjørte meg og tvang meg til å gjøre ting jeg ikke likte. Var ganske usikker som barn, og for meg var bhg et ganske utrygt miljø med brå og utrygge voksne. Ellers hadde jeg flere venner. Jeg byttet bhg og problemet var så og si løst! Trivdes mye bedre i ny bhg med andre voksne som så meg og min usikkerhet og tok hensyn. Jeg er veldig glad for at jeg ikke ble tatt ut av bhg for godt. Da hadde jeg nok ikke sett at det fantes noen god løsning på problemet, og tenkt at det var min feil, og jeg som var problemet. Ved å bytte skjønte jeg at jeg kunne trives et annet sted, og at det altså var de voksne i første bhg som var mitt problem. Har jobbet i bhg selv i noen år nå, og hatt et barn med samme problematikk som det du skriver om, altså at barnet ikke var helt med i resten av barnegjengen. Der jobbet vi ansatte på avd. hardt med å få barnet til å trives. Vi hadde masse fokus på mindre grupper, ga barnet tid til å finne på ting med ett annet barn av gangen (på turer f eks) etc. og det hjalp masse. Hadde fokus på å gi henne ros og økt selvtillit. Det tok tid, men ble bra til sist. Synes du skal snakke med de ansatte i bhg, og se om dere sammen kan forsøke å finne en løsning I BHG først og fremst.

[AnonymBruker]

Det er dumt å ha skylden for at barnet blir et utrygt barn på skolen, fordi foreldrene tok den letteste veien.

Alle barn må sosialiseres, og noen må det i større grad fordi de er usikre i visse situasjoner.

Anonym poster: 8e3eb932c3f9ea6da0c46d18232bce01

[Gjest Magdalene]

Men at hun ikke vil gå der, kan det ha noe med at hun vet at en av dere faktisk er hjemme?

Akkurat nå er jeg hjemme i mammapermisjon.

Har fra før ei jente på 3,5år.

Hun sier at hun ikke vil i bhg om dagen. Men når hun først kommer dit koser hun seg jo.

Du sier at hun er mye alene ute. Om det er noe hun velger selv (du nevner jo at man er forskjellige, å at noen ikke er så sosiale), så ser jeg ingen grunn til at det er ille.

Min datter trekker seg også ut av leken innimellom, for å pusle på egenhånd.

Om 1.år må hun omgå de andre barna, uavhengig om hun vil eller ikke.

[Gjest imli]

Eg trur au det at du faktisk er heime, kan ha mykje å gjera med at jenta og vil vera heime. Kanskje hadde det ikkje vore noko problem i det heile tatt viss du hadde jobba og begge ungane vore i barnehage. Eg, personleg, synest det å vera heime med éin unge og ha ein annan i barnehage er ein uting (utover permisjon med baby). For mange ungar kan det då verte vanskeleg å forstå kvifor han/ho må i barnehage når mamma er heime med lillebror/syster. Kanskje er jenta di sjalu på lillebror som får meir tid med mamma enn kva ho gjer?

For deg er ikkje juni lenge til, men for ein 5-åring er det lenge! Ei veke er jo lenge når ein er så liten. Eg ville prøvd å bytte barnehage. Eg meiner ikkje at alle MÅ i barnehage for å verte dugandes mennesker, men det er jo sannsynleg at problemet vil halde fram når ho byrjar skulen, og då er det ikkje berre å slutte. Det vert ein litt dårleg "læring" for ungen at når noko er ubehageleg så er det berre å slutte. Det er ein dårleg måte å takle problemer på...

[AnonymBruker]

Dette med et barn som er inkludert og en del av gruppa ved organisert (voksenstyrt) lek, og som går mye alene, kjenner jeg meg godt igjen i.

Vår løsning på dette, i samarbeid med barnehagen, var å jobbe spesielt med dette. Gjerne i grupper på 2-3 barn i starten, og så øke antall ettersom det gikk greit. (Hos oss ble pedagogisk assistanse hentet inn til barnehagen, og det ble et vedtak om ekstra støtte.)

Vårt barn ble da tryggere på regler og hvordan man forholder seg i situasjoner med flere, der rollene skifter, og der leken endrer seg. Barnet foretrakk i utgangspunktet å styre leken selv, eller at en voksen bestemte.

Fordi dette ble tatt tak i i barnehagen, har vi nå et barn som begynte på skolen og som raskt ble en inkludert del av miljøet. Som tør å kreve sin plass i større grupper, og som ikke trekker seg vekk når flere vil være med i leken. Det er ikke, og trengs ikke, ekstra støtte på barnet på skolen.

Dette er ikke snakk om et barn med noen diagnose, eller som trenger spesiell tilrettelegging med ting. Men et normalt barn som trengte litt ekstra hjelp med noen få sosiale koder.

Jeg ville forhørt meg om dette var en mulighet i deres barnehage også. Og om de kanskje kan få inn ekstra pedagogiske ressurser til dette, så vil jo det være positivt både for ditt barn, og flere av barna i barnehagen.

Anonym poster: 487d992988e303e418a4e785c703ad1f

[AnonymBruker]

Men selvom du og mannen din er utdannet delvis innen feltet betyr ikke dette at dere klarer å ha et objektivt syn på saken. Venninnen min er helsesøster, alikevel klarer hun absolutt ikke å gjøre noe av det hun lærer bort til andre på sine ene barn... Og det gjør det vel ikke lettere for henne å være i bhg når hun vet at en av foreldrene hennes er hjemme og koser seg med broren hennes...

Veldig enig i dette. Min mor er utdannet lærer med videreutdanning i spesialpedagogikk. Hun var ingen pedagog hjemme for å si det sånn. Har en kompis som har en mor som er psykiater. Man skulle tro at med denne utdanningen skulle man greie å se litt objektiv på hva et barn trenger, men det er slett ikke tilfelle.

Anonym poster: 96f225bcc10f4e63a32831424613ad0a

[nickless]

Takk for svar!

Jeg vet ikke om det er verdt det å bytte barnehage nå, siden hun likevel er ferdig i juni... Tror det blir mye stress for henne å bli kjent i en ny barnehage, for så å slutten om relativt kort tid.

Ja, snakker mye med henne, og får inntrykk av at hun synes det er vanskelig á forholde seg til en "gjeng" med barn, der rollene ofte skifter og leken går fra det ene til det andre. Hun er nok mer komfortabel med lek med et barn om gangen...og takler ikke den store gruppen så godt.

Jeg er selv pedagog og mannen psykolog, så føler vel egentlig ikke behovet for å snakke med noen profesjonell. Jeg ser på en måte ikke på henne som en " case", men heller en vanlig jente som bare ikke trives så godt i barnehagen og heller vil være hjemme. Og jeg vet ikke hvor mye jeg skal "pushe" på og "tvinge" henne til å gå dit. Mulig dette er vanlig i mange hjem, men ikke et tema da ungene må i barnehagen grunnet foreldrenes jobb.....men hos oss er det altså et alternativ å ha henne hjemme.

Så heldige dere er som har mulihet for å ta henne ut og ha henne hjemme- nyt det! Snart er ho skolejente og den muligheten forsvinner. Lytt til barnet ditt og deg selv-på skolen er det en ny start og sikkert nye barn hun kan få bedre kjemi med og en helt annen hverdag. Jeg gikk ikke på bhg , men hadde ingen problemer med overgangen fra hjemme liv til skole. Da var jeg klar! Selv jobber jeg nå redusert , og er takknemlig for tiden jeg har med min 5 åring! som forøvrig aldri velger bhg heller en å være hjemme når ho kan få velge det! Kos dere!!!!

[CalidumCor]

Du nevner at dere har prøvd å ha tilvenning med lillebror også, men dette var mislykket da eller ettersom du er hjemme med ham? Storesøster har vel fått dette med seg, så jeg skjønner jo hvorfor hun også vil være hjemme. Kunne du ikke prøvd å fått deltidsplass til begge to i en annen barnehage? Kan tenke meg jenta syns det er mye greiere om det ikke er bare hun som ikke får være hjemme med mamma......

Endret 1. november 2012 av CalidumCor

[Vera Vinge]

Jeg skulle til å skrive noe, men ser at norah sa det så godt, spesielt dette:

Jeg er enig i at man ikke skal trenge å rette på variasjoner i personlighet. Men jeg synes kanskje du blander dette litt sammen med de sosiale strukturene - barn og menneskers behov for å være endel av noe, ikke stå på utsiden.

Barn vet godt selv når de er "utenfor", og selv om de er introverte av seg og egentlig ikke har et stort sosialt behov så er jeg sikker på at dette føles sårt, og at de vil få økt trivsel og selvbilde om man iallefall gir dem muligheten til å mestre sosialisering.

Så kan de jo selv vurdere om og hvordan de vil sosialisere når de først har knekt koden litt.

Men å ta barn ut av barnehage i den alderen fordi de føler seg utenfor opplever jeg at er å frata dem muligheten til å knekke disse kodene, som jo tross alt har betydning for hele deres skolegang i årevis fremover.

Når det er sagt, kan jeg skjønne at du er misfornøyd med barnehagen ut fra det siste du skriver. Men jeg ville helt klart ha byttet framfor å ha henne hjemme, for jeg tror det er veldig viktig for barn å være i barnehage eller på annet vis mye sammen med andre barn før de kommer på skolen og bare må forholde seg til situasjoner med flere. Jeg er redd man utsetter et problem ved å ta henne ut av barnehagen.

[AnonymBruker]

Er det utetiden som er kjedelig. Ofte er det frilek ute, og ikke alle liker det. Har hun jenter med seg hjem etter barnehagen? Kjenner hun dem godt? Hvis de får leke litt hjemme,så finner de kanskje mer kjemien i barnehagen? Ville heller hatt litt fri og kortere dager enn å si henne opp, spesielt siden det er skole neste år. Har de skolegruppe i barnehagen, førskolegruppe?

Anonym poster: 30c087114a3f3e5ebe12a925396734b3