Venninne overtaler meg til å bli alenemor

[AnonymBruker]

Eller hun prøver å overtale meg til å bli alenemor, det er nemlig alternativet til abort.

Jeg har bestemt meg for lenge siden, har alltid vært svært forsiktig med beskyttelse og ofte beskyttet dobbelt i form av pille og kondom. Nå har pilla sviktet pga andre medisiner jeg måtte ta, legen tror iallefall det er pga de at jeg ble gravid plutselig, at de påvirket pilla.

Barnefar er IKKE interessert i denne ungen, og jeg mistet all interesse for ham etter måten han behandlet meg på. Jeg har ingen følelser for dette barnet, og jeg skal ikke ha det, jeg ber dere om at det ikke blir en debatt for og imot abort for meg her, jeg har bestemt meg.

Det som plager meg veldig er at venninnen min som jeg betrodde meg til, hun er selv alenemor etter at hennes eks ikke ville ha henne eller barnet, prøver å tvinge meg til å beholde det, for hun er sikker på at jeg klarer meg strålende.

Ja, det er ikke noe i veien for at jeg hadde klart meg bra, det er ikke det, men jeg vil ikke bli mor, er ikke interessert i det.

Hvordan skal jeg kvitte meg med det innpåslitne preiket hennes? Har prøvd å forklare min side av saken, men hun hører ikke.

Anonym poster: e6e85afbb99768d592feadb37f62002e

[AnonymBruker]

Du kvitter deg med det innpåslitne maset hennes ved å si at det ikke er aktuelt for deg å beholde barnet. Fortell henne at du kommer til å ta abort og det er det. Men hvis du ikke finner drømmemannen i fremtiden så kan det hende at du tar valget om å bli en alenemor. Og si takk for at hun ser på deg som en sterk kvinne.

Anonym poster: 5696801648eb3732d88a43a43b3d412b

[LovelyMonroe]

Foreslår at du faktisk bare sier hva du mener og føler, rett ut til denne venninnen din. Det er da trosalt DIN kropp, og DU som er gravid. Hun har virkelig ingenting hun skulle sagt. Si det rett ut til henne... det er jo frekt av henne å holde på sånn. Og om hun ikke hører, så ikke bry deg... Da får hun bare mene det hun vil, mens du tar de valgene du vil :-) viss hun er en så dårlig venninne som hun høres ut som et det vel best å kvitte seg med hele dama..

Klem til deg og de valgene du velger å ta :-)

[AnonymBruker]

bare si at du ikke ønsker å diskutere det med henne.

Anonym poster: dc05cfebf24c40f100362193a65e2990

[eva-80]

Ikke svar på noen av henvendelsene hennes .. Ikke mobil ikke face eller hva det måtte være. Ikke opplys om når du skal få inngrepet heller. Og jeg ville revurdere vennskapet faktisk. En god venn støtter deg uansett hvilken avgjørelse du tar og ikke prøver å prakke på deg sin syn av saken.

[Strixvaria]

Dette synes jeg er forkastelig gjort av din venninne, for å si det rett ut.

Her blir det litt synsing fra min side, men jeg tror jeg kan ane et mønster, som dessverre ofte går igjen i lignende situasjoner. Her har du en alenemor - hvor alenetilværelsen ikke var planlagt i utgangspunktet - som sikkert gledet seg (hvertfall til en viss grad) til å få barn og stifte familie. Så gikk ikke det helt som planlagt, og hun satt igjen helt alene med ansvaret for barn og husholdning, mens barnefaren stakk av og ikke ville ha noe mer verken med henne eller barnet å gjøre. Når du nå er gravid og i den situasjon at barnefar heller ikke er interessert, ser hun muligens en mulighet til å skaffe seg en alliert - at dere to kan danne en liten alenemorklubb, hvis du skjønner hva jeg mener, hvor noe av "the bliss" hun kanskje så for seg kan gjenoppstå. Kanskje ser hun for seg playdates, cupcakes og trilleturer - noe det kanskje ikke har blitt så mye av for hennes egen del. Med andre ord vil jeg tro at hennes glede over egen graviditet ble kortvarig, drømmene ble punktert og knust, og at hun nå ser en mulighet til å rette opp noe av glansbildet hun hadde sett for seg. Dette har ingenting med å være ond eller slem å gjøre, det er en form for irrasjonell tankegang - "two wrongs making a right", på en måte. Det er altså ikke helt usannsynlig at din venninne er såpass desperat etter å få det lykkelige babylivet på bane igjen at hun blir blind for de praktiske realitetene og konsekvensene, og at hun ser flere rosa enn grå skyer på himmelen.

Jeg tror det beste er dersom du gjennomfører aborten snarest mulig, særlig for din egen del (selv om du virker bestemt på å abortere), men også fordi at når det er gjort, så har ikke venninnen noen flere pressmuligheter. Hun vil muligens jamre over hvor fint dere kunne hatt det som alenemødre sammen osv., men hun har ikke mer å mase over, og vil snart innse at den kampen er tapt, og forhåpentligvis også at hun har oppført seg som ei megge. Og dersom du ikke føler deg vel i hennes selskap, men at når dere møtes blir det et stadig babymas, så ser jeg ingen grunn til at du skal føle at du MÅ ha noe særlig med henne å gjøre i det hele tatt.

Jeg synes du er tøff, jeg, TS!

[AnonymBruker]

Gjør det som er rett for DEG!! Drit i hva hun har å si om at hun vil ha det med i alenemorgjengen!

Jeg synes ofte man hører om at alle angrer etter en abort, men jeg angrer ikke 2 sekunder. Det er flott å ha barn, men med barn følger også et ansvar du ikke bare han kvitte deg med når du ønsker det. Noen ganger må man bare ta et jævlig valg.

Jeg har et barn fra før og jeg har bodd sammen med barnefar i en årrekke før det ble et brudd, så jeg kan skrive under på at alt er lettere når man er 2.

Anonym poster: 80bf5a752c8a46064a11102817f738e0

[Calypso]

Du skal selvfølgelig gjøre det som føles riktig for deg, trøst deg med at venninnen ikke har noen grunn til å mase mer om temaet når aborten er gjennomført..

[AnonymBruker]

Eller hun prøver å overtale meg til å bli alenemor, det er nemlig alternativet til abort.

Jeg har bestemt meg for lenge siden, har alltid vært svært forsiktig med beskyttelse og ofte beskyttet dobbelt i form av pille og kondom. Nå har pilla sviktet pga andre medisiner jeg måtte ta, legen tror iallefall det er pga de at jeg ble gravid plutselig, at de påvirket pilla.

Barnefar er IKKE interessert i denne ungen, og jeg mistet all interesse for ham etter måten han behandlet meg på. Jeg har ingen følelser for dette barnet, og jeg skal ikke ha det, jeg ber dere om at det ikke blir en debatt for og imot abort for meg her, jeg har bestemt meg.

Det som plager meg veldig er at venninnen min som jeg betrodde meg til, hun er selv alenemor etter at hennes eks ikke ville ha henne eller barnet, prøver å tvinge meg til å beholde det, for hun er sikker på at jeg klarer meg strålende.

Ja, det er ikke noe i veien for at jeg hadde klart meg bra, det er ikke det, men jeg vil ikke bli mor, er ikke interessert i det.

Hvordan skal jeg kvitte meg med det innpåslitne preiket hennes? Har prøvd å forklare min side av saken, men hun hører ikke.

Anonym poster: e6e85afbb99768d592feadb37f62002e

Det eneste som spiller noen rollebi dette er din mening! Selvfølgelig så vil sikkert venninnen din gi deg støtte i tilfelle du vil beholde, men alikevel så synes jeg at i denne situasjonen skal man trå veldig varsomt.

Hvis DU ikke ønskee barner, så si det som der og si at du setter pris på støtten, men du har bestemt deg.

Anonym poster: a2a3668883c442834e22a0a62af7c970

[AnonymBruker]

Takk for svar, da skal jeg rett og slett bare ikke la hennes forsøk gå innpå meg, og si respektfullt at hun trår over streken.

Brukeren Strixvaria beskriver et scenario hvor min venninne kanskje vil leve gjennom meg, og det er noen tendenser jeg har sett med en gang også, hun sammenlignet situasjonene våre fra dag èn og mener hun har alle svar på spørsmålene jeg måtte ha, hun skal hjelpe meg å komme gjennom dette alene, hun vil være der for meg osv. Selvsagt er det en fin måte å vise støtte på, dersom jeg ville beholdt, men hun er overivrig om dere forstår.

Takker for deres meninger.

Anonym poster: e6e85afbb99768d592feadb37f62002e

[Strixvaria]

Takk for svar, da skal jeg rett og slett bare ikke la hennes forsøk gå innpå meg, og si respektfullt at hun trår over streken.

Brukeren Strixvaria beskriver et scenario hvor min venninne kanskje vil leve gjennom meg, og det er noen tendenser jeg har sett med en gang også, hun sammenlignet situasjonene våre fra dag èn og mener hun har alle svar på spørsmålene jeg måtte ha, hun skal hjelpe meg å komme gjennom dette alene, hun vil være der for meg osv. Selvsagt er det en fin måte å vise støtte på, dersom jeg ville beholdt, men hun er overivrig om dere forstår.

Takker for deres meninger.

Anonym poster: e6e85afbb99768d592feadb37f62002e

Det ante meg. Det er lett å bli revet med når man ser en mulighet for å gjenopprette egen lykke, dessverre. Lykke til!

[Gjest Gjest]

Dette synes jeg er forkastelig gjort av din venninne, for å si det rett ut.

Her blir det litt synsing fra min side, men jeg tror jeg kan ane et mønster, som dessverre ofte går igjen i lignende situasjoner. Her har du en alenemor - hvor alenetilværelsen ikke var planlagt i utgangspunktet - som sikkert gledet seg (hvertfall til en viss grad) til å få barn og stifte familie. Så gikk ikke det helt som planlagt, og hun satt igjen helt alene med ansvaret for barn og husholdning, mens barnefaren stakk av og ikke ville ha noe mer verken med henne eller barnet å gjøre. Når du nå er gravid og i den situasjon at barnefar heller ikke er interessert, ser hun muligens en mulighet til å skaffe seg en alliert - at dere to kan danne en liten alenemorklubb, hvis du skjønner hva jeg mener, hvor noe av "the bliss" hun kanskje så for seg kan gjenoppstå. Kanskje ser hun for seg playdates, cupcakes og trilleturer - noe det kanskje ikke har blitt så mye av for hennes egen del. Med andre ord vil jeg tro at hennes glede over egen graviditet ble kortvarig, drømmene ble punktert og knust, og at hun nå ser en mulighet til å rette opp noe av glansbildet hun hadde sett for seg. Dette har ingenting med å være ond eller slem å gjøre, det er en form for irrasjonell tankegang - "two wrongs making a right", på en måte. Det er altså ikke helt usannsynlig at din venninne er såpass desperat etter å få det lykkelige babylivet på bane igjen at hun blir blind for de praktiske realitetene og konsekvensene, og at hun ser flere rosa enn grå skyer på himmelen.

Jeg tror det beste er dersom du gjennomfører aborten snarest mulig, særlig for din egen del (selv om du virker bestemt på å abortere), men også fordi at når det er gjort, så har ikke venninnen noen flere pressmuligheter. Hun vil muligens jamre over hvor fint dere kunne hatt det som alenemødre sammen osv., men hun har ikke mer å mase over, og vil snart innse at den kampen er tapt, og forhåpentligvis også at hun har oppført seg som ei megge. Og dersom du ikke føler deg vel i hennes selskap, men at når dere møtes blir det et stadig babymas, så ser jeg ingen grunn til at du skal føle at du MÅ ha noe særlig med henne å gjøre i det hele tatt.

Jeg synes du er tøff, jeg, TS!

Du, jeg tenkte det samme faktisk.

[Strixvaria]

Du, jeg tenkte det samme faktisk.

Bra det ikke bare er meg!

[Gjest Gjest]

Bra det ikke bare er meg!

Du, har observert det der så mange ganger atte, de lokker med overgangsstønader og annen kortvarig lykke. Mange går på skiten pga det gir mer "status" å være noens mor enn noens datter.

[Strixvaria]

Du, har observert det der så mange ganger atte, de lokker med overgangsstønader og annen kortvarig lykke. Mange går på skiten pga det gir mer "status" å være noens mor enn noens datter.

Det er noe i det altså. Også blir det veldig sånn "se på meg, jeg klarte meg da - vi kan være alene sammen", som om dét liksom er toppen av absolutt lykke, to alenemødre med hver sin unge.. Uff, jeg skjønner ikke at det går an å være så korttenkt og egoistisk ovenfor sine egne venninner. Som jeg skrev, så skjønner jeg forsåvidt at ved irrasjonell tankegang kan venninnen se for seg at two wrongs make a right, og at dette er en golden opportunity til å gjenopprette noe av "the bliss" hun kanskje hadde sett for seg, med trilleturer og cupcakes osv., men det er ikke slik det fungerer i virkeligheten, og det hun egentlig gjør er å forsøke å dra med seg venninna si (altså TS) i dragsuget.

Jeg skjønner heller ikke hvorfor det er så veldig kult å være mor jeg da, spesielt alene og i ung alder. Er det ikke mer status å bruke 20-åra på å leve livet, møte nye mennesker, reise og utdanne seg? Det er vel et sosialstatusfenomen dette med unge mødre også, som det meste annet.. Når det er sagt mener jeg ikke at jeg ikke tror unge kan bli gode mødre, men jeg har til gode å se noen som ikke har angret seg i ettertid, når babylykka etter hvert går over i trassalder, mannen forsvinner og vi andre utdanner oss, jobber, fester og "lever livet" mens de sitter der helt alene oppi gokk med ungen sin..

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner heller ikke hvorfor det er så veldig kult å være mor jeg da, spesielt alene og i ung alder. Er det ikke mer status å bruke 20-åra på å leve livet, møte nye mennesker, reise og utdanne seg? Det er vel et sosialstatusfenomen dette med unge mødre også, som det meste annet.. Når det er sagt mener jeg ikke at jeg ikke tror unge kan bli gode mødre, men jeg har til gode å se noen som ikke har angret seg i ettertid, når babylykka etter hvert går over i trassalder, mannen forsvinner og vi andre utdanner oss, jobber, fester og "lever livet" mens de sitter der helt alene oppi gokk med ungen sin..

Jo, for damer som har et mål her i live og som har en sjanse til å gjennomføre dem så er det nok mer "status" å rase i fra seg, men for de som egentlig ikke gidder noe som helst/ingen ambisjoner så er det der med en baby en måte å slippe maset fra omverdenen på.

[AnonymBruker]

Hvordan skal jeg kvitte meg med det innpåslitne preiket hennes? Har prøvd å forklare min side av saken, men hun hører ikke.

Anonym poster: e6e85afbb99768d592feadb37f62002e

Først, synd at du havnet i en slik situasjon.

Si til henne at du har hørt på henne men at du har tatt ditt valg og står for det.

Hvorfor presser hun slik på? Blir det bedre for henne om det blir flere som er i samme situasjon?

Anonym poster: 55b826d33285b023969b9786572c8d47

[Strixvaria]

Jo, for damer som har et mål her i live og som har en sjanse til å gjennomføre dem så er det nok mer "status" å rase i fra seg, men for de som egentlig ikke gidder noe som helst/ingen ambisjoner så er det der med en baby en måte å slippe maset fra omverdenen på.

True. Og noen har vel kun ambisjoner om å slå seg ned fortest mulig og stifte familie også.

[Gjest Gjest]

True. Og noen har vel kun ambisjoner om å slå seg ned fortest mulig og stifte familie også.

Og den er også grei, så fremt de kan forsørge familien sin selv.

[Gjest Gjest]

Eller hun prøver å overtale meg til å bli alenemor, det er nemlig alternativet til abort.

Jeg har bestemt meg for lenge siden, har alltid vært svært forsiktig med beskyttelse og ofte beskyttet dobbelt i form av pille og kondom. Nå har pilla sviktet pga andre medisiner jeg måtte ta, legen tror iallefall det er pga de at jeg ble gravid plutselig, at de påvirket pilla.

Barnefar er IKKE interessert i denne ungen, og jeg mistet all interesse for ham etter måten han behandlet meg på. Jeg har ingen følelser for dette barnet, og jeg skal ikke ha det, jeg ber dere om at det ikke blir en debatt for og imot abort for meg her, jeg har bestemt meg.

Det som plager meg veldig er at venninnen min som jeg betrodde meg til, hun er selv alenemor etter at hennes eks ikke ville ha henne eller barnet, prøver å tvinge meg til å beholde det, for hun er sikker på at jeg klarer meg strålende.

Ja, det er ikke noe i veien for at jeg hadde klart meg bra, det er ikke det, men jeg vil ikke bli mor, er ikke interessert i det.

Hvordan skal jeg kvitte meg med det innpåslitne preiket hennes? Har prøvd å forklare min side av saken, men hun hører ikke.

Anonym poster: e6e85afbb99768d592feadb37f62002e

Som mann mener jeg dette er helt og holdent ditt valg. Jeg vet ikke hvor gammel du er. Jeg tenker da opp i mot hvordan du lar deg påvirke av andre personer som står deg nær.

Lytt til dine egne følelser rundt dette.

Forøvrig ville jeg konfrontert venninnen din selv om du ville såret henne med dine utalelser. Be henne holde kj... fortell at dette er deg og ikke henne. Så får det gå som det går i forholdet til din venninne.

Din venninne burde holde seg for god til dette selv om kanskje mener det bare godt for deg.

Ikke gjør dette for og i mot abort. Jeg synes det er TS.det handler om og ikke noe abortdiskusjon.