Angrer på at jeg gjorde det slutt! Advarer andre.

[AnonymBruker]

Jeg vil gjerne advare alle som vurderer å gjøre det slutt med partneren sin: tenk dere godt om!! Jeg hadde kjæreste / samboer i 7 år, så gjorde jeg det slutt i fjor - noe jeg angrer bittert på. Han ville imidlertid ha meg tilbake, vi prøvde igjen det siste halvåret, men jeg ble usikker og spolerte det hele. Så dette har jeg altså ødelagt selv, og kan egentlig ikke klandre noen andre.

Nå har han fått ny kjæreste - og jeg er helt knust! For vi var endel fram og tilbake, og nå er bruddet så endelig mellom oss. Sånn i ettertid husker jeg jo bare alt det positive vi hadde sammen. Han er en flott fyr, veldig snill og trofast, og vi har mange gode minner sammen. Så hvorfor gjorde jeg det slutt? Jo, fordi vi ikke snakket sammen. Kommunikasjonen var egentlig liten gjennom hele forholdet. Han er en person som ikke åpner seg, og ofte svarer på spørsmål med bare ja og nei og andre enstavelsesord. Dette er noe andre også har merket seg, både venner og familien min osv. Dermed har han få kamerater og bekjentskaper, sikkert fordi han er tung å snakke med. Men han har jo absolutt alle andre kvaliteter, og det er typisk at jeg ser dette i ettertid!

Nå har jeg stor kjærlighetssorg, tenker på ham hele tiden, får ikke spist eller sovet.... Man vet ikke hva man har før man mister det. Og gresset er ikke grønnere på den andre siden av gjerdet.

Noen som har råd / synspunkter?

Anonym poster: 0e5f79f42f92d127bea95a335832d29a

[Sarafina]

Er det bare fordi han har fått ny kjæreste at du er knust? For du sier jo at det er du som gjorde det slutt, og at han ville ha deg tilbake lenge, men at du selv da ikke ville ta ham tilbake?

[Myrsnipa]

Det er nok en sorgprosess du må gå igjennom. Virker som at toget har gått for din del, siden han har gått videre. Det har vel kanskje ikke synket inn før nå at dette ikke gikk bra. Det er en grunn for at det ble slik, og dere prøvde jo igjen, så noen ganger passer man bare ikke sammen eller at man vokser ifra hverandre. Det kan være vondt og trist når man finner ut av det. Kanskje ikke med en gang, men at følelsene kommer i ettertid. Du vil nok helt sikkert finne deg en ny. Ta vare på de gode minnene, ta tiden til å sørge og så reis deg opp og se fremover.

Lykke til.

[ninuska_]

Noen ganger er gresset så mye grønnere på den andre siden - du må bare komme deg gjennom dette.

Endret 15. mars 2018 av ninuska_

[AnonymBruker]

Er det bare fordi han har fått ny kjæreste at du er knust? For du sier jo at det er du som gjorde det slutt, og at han ville ha deg tilbake lenge, men at du selv da ikke ville ta ham tilbake?

Det kan godt være, men akkurat nå føles det ikke sånn. Føler virkelig at jeg ønsker ham, og skjønner virkelig ikke hvorfor jeg gjorde det slutt. Savner ham oe helt vanvittig. Det at var min EGEN avgjørelse - og vissheten om at han virkelig elsket meg, og ville ha meg tilbake - gjør at det føles mye verre. Føles som om jeg har ødelagt mitt eget liv. Er ikke akkurat lett å finne en partner der "alt" klaffer, som er stabil og aldri kunne vært utro, og det samtidig er fysisk tiltrekning. Begynner nesten å lure på om jeg er gal som gjorde det slutt??!?

Det er nok en sorgprosess du må gå igjennom. Virker som at toget har gått for din del, siden han har gått videre. Det har vel kanskje ikke synket inn før nå at dette ikke gikk bra. Det er en grunn for at det ble slik, og dere prøvde jo igjen, så noen ganger passer man bare ikke sammen eller at man vokser ifra hverandre. Det kan være vondt og trist når man finner ut av det. Kanskje ikke med en gang, men at følelsene kommer i ettertid. Du vil nok helt sikkert finne deg en ny. Ta vare på de gode minnene, ta tiden til å sørge og så reis deg opp og se fremover.

Lykke til.

Akkurat dette gjør så utrolig vondt!! Jeg føler jeg har gjort den største feilen i mitt liv og er bare deppa. Klarer ikke konsentrere meg på jobben. Jeg tok ham for gitt, jeg var den som hadde "kontrollen" og "snurret" ham rundt lillefingeren. Han ventet på meg i 7 måneder mens jeg ikke klarte å bestemme meg, for om vi burde være sammen. Jeg håper jo at jeg etterhvert vil finne meg en ny, men akkurat nå virker dette håpløst, samt at jeg heller ikke har lyst på noen andre enn ham. Savner kroppen hans også, for det fysiske fungerte bra. Blir kvalm av å tenke på at han nå er forelsket i noen andre! Men tusen takk for lykkeønsket, det trenger jeg virkelig. Slik det føles nå, er det NESTEN som om jeg ikke ønsker å leve lenger. Så ille føles det. Altså jeg har ikke konkrete selvmordstanker, så så bekymret trenger dere ikke å bli. Men alt føles meningsløst nå, og det er ingenting å glede seg over.

Anonym poster: 0e5f79f42f92d127bea95a335832d29a

[AnonymBruker]

Jeg gjorde det slutt med min samboer for to år siden. Vi hadde vært sammen i seks år. Det var tungt, spesielt i starten. Jeg tror man glemmer alle grunnene til at man gjorde det slutt når man har det vondt av kjærlighetssorg; man ser plutselig "andre" kvaliteter man "aldri" har sett før. Jeg tror at man har sett dem, etter så mange år i forhold, og at man prøver å holde fast på det som var trygt og godt, og at man på en eller annen måte prøver å "unnskylde" den andre parten.

Kan det være at du er så knust nettopp fordi han har funnet seg en annen? Jeg forstår at du har det vondt for dette er et slags endelig brudd, men du skriver også at du har vært usikker to ganger før. Hadde noe endret seg om dere fikk en tredje sjanse? Jeg gikk aldri tilbake til min ekssamboer, selv om jeg elsket han og selve bruddet var veldig greit uten at man kunne peke på fingeren og si at det var den ene eller andres skyld. Vi hadde det, og har det fortsatt kjempehyggelig i ettertid som venner, men ingen av problemene våre hadde blitt bedre om vi bare hadde blitt sammen igjen.

Noen ganger er gresset så mye grønnere på den andre siden - du må bare komme deg gjennom dette.

Takk for et fint svar fra en som har vært i samme båt. Du sier at gresset kan være så mye grønnere på den andre siden - kan du fortelle mer om det? Har du selv fått deg en ny kjæreste som du fungerte bedre sammen med?

Og ja, det er veldig sant at det ikke er sikkert det hadde blitt noe bedre, om vi hadde fått en tredje sjanse. Og at man ser rosenrødt tilbake på det hele nå. Og det er nok tryggheten og sikkerhetsnettet, det som jeg hadde i hele 7 år, som er det verste å miste.

Hva mener dette om ikke-eksisterende kommunikasjon? For dette var jo vårt største problem. Vi kunne sitte og spise middag sammen på restaurant, uten å si et eneste ord omtrent.

En annen faktor i vårt forhold er at han opprinnelig kommer fra England, men har bodd i Norge i mange år. Han lærte seg aldri norsk, hadde ikke interesse for det, og ikke så mye initiativ. Og det at bruddet nå føles endelig (og han har flyttet tilbake til hjemlandet) gjør jo det hele ekstra tungt og vondt. Nå er det liksom ingen vei tilbake.

Jeg føler jo nå at det kanskje jeg er som har tatt feil av det hele og skuslet bort mitt livs store kjærlighet. Kanskje jeg har vært altfor kravstor og "dum", føler meg som en komplett idiot....

Anonym poster: 0e5f79f42f92d127bea95a335832d29a

[AnonymBruker]

Er forresten ikke overrasket over at han har fått seg ny kjæreste... for han er en utrolig flott fyr. Hun andre er sikkert kjempelykkelig og nyforelsket, noe jeg skjønner godt. Dette er vondt å tenke på.

og selv er jeg en person med mange dårlige sider som han holdt ut med i årevis...

Han ønsket seg barn med meg og å gifte seg. Jeg er blitt 30 år og angrer vanvittig på at jeg ikke holdt fast ved ham. Da kunne jeg jo fått alle disse tingene. Nå vet jeg jo ikke om jeg noengang kommer til å få dette...

TS

Anonym poster: 0e5f79f42f92d127bea95a335832d29a

[AnonymBruker]

Jeg advarer også andre å ikke gjøre det slutt - bli værende selv om du er ulykkelig, det spiller ingen rolle, tenk, kjæresten din kan få seg ny kjæreste når det blir slutt, og det vil vel ikke du?

Anonym poster: 54e4818f077a3259b611acbcc46b3dc5

[AnonymBruker]

Jeg advarer også andre å ikke gjøre det slutt - bli værende selv om du er ulykkelig, det spiller ingen rolle, tenk, kjæresten din kan få seg ny kjæreste når det blir slutt, og det vil vel ikke du?

Anonym poster: 54e4818f077a3259b611acbcc46b3dc5

Dette var vel å sette det litt på spissen, men det er klart at du har litt rett Men det jeg har oppdaget, er at ting ikke er så svart-hvitt. For jeg var jo ulykkelig på enkelte ting, som at vi ikke snakket sammen noe særlig. Noe hele avslutningen på forholdet også viste. Vi snakket ikke engang ordentlig ut når det ble slutt.

mens andre ting var flotte kvaliteter hos ham som jeg trivdes godt med.

TS

Anonym poster: 0e5f79f42f92d127bea95a335832d29a

[Steinar40]

Personlig ville jeg ikke klart å leve i sammen med noen jeg ikke klarer å prate/kommunisere med.

Det er jo helt håpløst. Hva er vitsen?

Da er det bedre å snakke med veggen, spør du meg.

[Sluttstykke]

Nå føler du sorgen på kroppen, som han gjorde da du gikk fra han og holdt han på gress i 7 måneder (om jeg forsto deg riktig).

Jeg har selv vært i eksen din sin situasjon og blitt dumpa (ut av det blå) og blitt holdt på gress med forsikringer om at "hun må bare finne seg selv, så ordner det seg nok igjen". Vel, hun fant mange andre enn seg selv mens hun leita, og det var en av de tøffeste periodene i mitt liv.

Nå i dag, tre år etter bruddet er jeg gift med verdens beste jente og kunne ikke hatt det bedre.

Oppfordrer deg til å respektere både han og valgene du selv har tatt, og la han leve livet sitt. Kom deg videre i livet ditt, og lær av dine feil.

[Steinar40]

Nå føler du sorgen på kroppen, som han gjorde da du gikk fra han og holdt han på gress i 7 måneder (om jeg forsto deg riktig).

Jeg har selv vært i eksen din sin situasjon og blitt dumpa (ut av det blå) og blitt holdt på gress med forsikringer om at "hun må bare finne seg selv, så ordner det seg nok igjen". Vel, hun fant mange andre enn seg selv mens hun leita, og det var en av de tøffeste periodene i mitt liv.

Nå i dag, tre år etter bruddet er jeg gift med verdens beste jente og kunne ikke hatt det bedre.

Oppfordrer deg til å respektere både han og valgene du selv har tatt, og la han leve livet sitt. Kom deg videre i livet ditt, og lær av dine feil.

Kvinnfolk som aldri klarer å bestemme seg selv, er helt ræva, ja! Sant!

[AnonymBruker]

Kvinnfolk som aldri klarer å bestemme seg selv, er helt ræva, ja! Sant!

Ja, det er sant, så jeg kan egentlig forstå min eks godt. Nå kan han jo flytte tilbake til hjemlandet også, som han har savnet. Norsk kan han jo heller ikke, så det er mange faktorer her.

Føler meg som en skikkelig bitch som ikke klarte å bestemme meg. Angrer veldig! Men dette er litt todelt: jeg ville virkelig ha ham, jeg elsket ham, men vi snakket ikke sammen. Så det var et spørsmål om jeg kunne holde ut å være sammen med en som ikke kommuniserte med meg, men som hadde alle andre kvaliteter. Ser på bilder av ham og blir bare kjempetrist...

Anonym poster: 0e5f79f42f92d127bea95a335832d29a

[AnonymBruker]

Kjære TS...

Kan du si dette til min sambo? Han gjorde det slutt i går, etter 2,5 år... Vi har hatt våre perioder , og i fjor gjorde han det også slutt avsamme grunnene som nå. Han ser ikke fremtiden med meg, da jeg ikke er den rette personen for han. Utrolig vondt å høre det, da jeg følte vi hadde noe helt spessielt. Jeg vet han også har følt dette, men jeg ødela det selv ved å ta ting for gitt. 2 ganger på rad. Den følelsen om at man vil dø, den har jeg nå... sitter på jobb og har ikke klart å tenke på NOE annet enn dette idag... Skjønner virkelig ikke hvordan det noen gang skal bli bedre...

Anonym poster: 04920d94b54f5a0853b1308b0bc87e6e

[Gjest Lille-pus]

........

Men dette er litt todelt: jeg ville virkelig ha ham, jeg elsket ham, men vi snakket ikke sammen. Så det var et spørsmål om jeg kunne holde ut å være sammen med en som ikke kommuniserte med meg, men som hadde alle andre kvaliteter. Ser på bilder av ham og blir bare kjempetrist...

Anonym poster: 0e5f79f42f92d127bea95a335832d29a

Å prøve seg på noe hvor man ikke kan kommunisere med hverandre blir som å sitte innestengt i et tomt rom.

Samme hvor 'pent' det ser er.... det er tomt.

Jeg tror ikke jeg kjenner mange som klarer leve i et vakum, - for å bruke det ordet på det.

[AnonymBruker]

Det er jo vanskelig å være sammen med en som ikke kan norsk da, ts, jeg er selv av utenlandsk opprinnelse, men jeg ville aldri blitt sammen med en som ikke kan snakke norsk. Kommunikasjon er veldig viktig, bare tenk sån, hvorfor er vi sammen egentlig? for å se på hverandre? eller bare for å ha sex? eller bare å holde rundt hverandre? nei, kjærlighet er mye mer enn bare fysisk kontakt og følelser. Det er viktig å kunne kommunisere med hverandre, snakke om hverdagslige ting, prate om problemer, oppturer og nedturer, osv... Du burde ikke angre, du gjorde det riktige, men man blir alltid sån etter at man har gjort det slutt.

Anonym poster: 0e717b70e56f2082229304230917f89a

[Steinar40]

Ja, det er sant, så jeg kan egentlig forstå min eks godt. Nå kan han jo flytte tilbake til hjemlandet også, som han har savnet. Norsk kan han jo heller ikke, så det er mange faktorer her.

Føler meg som en skikkelig bitch som ikke klarte å bestemme meg. Angrer veldig! Men dette er litt todelt: jeg ville virkelig ha ham, jeg elsket ham, men vi snakket ikke sammen. Så det var et spørsmål om jeg kunne holde ut å være sammen med en som ikke kommuniserte med meg, men som hadde alle andre kvaliteter. Ser på bilder av ham og blir bare kjempetrist...

Anonym poster: 0e5f79f42f92d127bea95a335832d29a

Som sagt, jeg personlig ville ikke klart å leve i sammen med noen jeg ikke klarer å prate/kommunisere med.

[Gjest Gjest]

Jeg er vel litt et et slikt forhold nå. Jeg har en fantastisk samboer med mange gode kvaliteter, men vi klarer ikke snakke sammen, utover dag til dag tingene ("hvem henter barna", "hva skal vi ha til middag"). Det er like mye mitt problem, har aldri vært flink til å snakke med kjærestene mine, han bare forsterker det (eller, vi forsterker det hos hverandre). Jeg har nok en tendens til å "speile" den jeg er sammen med; når jeg har en åpen kjæreste klarer jeg også å være åpen, men når jeg er sammen med en som er veldig lukket blir jeg også lukket. Det er dager hvor jeg føler at jeg bor med en jeg nesten ikke kjenner, en grei leieboer som tilfeldigvis sover i samme seng, og som jeg har barn med.

Jeg er redd for at dette forholdet ikke har noen fremtid, men fordi han er så fin på mange andre måter, og vi i tillegg har barn sammen, kommer jeg til å bli i forholdet til det blir helt umulig. Jeg har det jo bra! Vi har god sex, han er flott å se på, er verdens snilleste og en flott pappa. Jeg savner bare så veldig litt input, litt initiativ, en å kunne snakke med om litt annet enn middagsplanlegging. Jeg har aldri tenkt på hvor viktig kommunikasjon virkelig er før jeg altså finner meg selv i et forhold der det er ikke-eksisterende. Jeg prøver innimellom å snakke med ham, men da blir han helt stum og venter nok bare på at det skal "gå over".

Innerst inne håper jeg vel kanskje at han skal gå, jeg klarer ikke være den som bryter opp forholdet, i hvert fall ikke når det er for noe så lite håndfast. Jeg er sikker på at det er 100 damer der ute som ville drept for å få en sånn fin mann. Enn så lenge kommer jeg til å leve i håpet om at vi vil "vokse sammen" og bli så trygge på hverandre at vi klarer å snakke sammen.

Likevel tror jeg, TS, at du gjorde det rette, hvis man ikke klarer å snakke sammen hjelper det ikke hvor bra resten er. Hadde vi ikke hatt barn er jeg redd jeg hadde gått.... Lykke til!!

[Papirbit]

jeg forstår faktisk din advarsel.

Han er en god kjæreste,men han var ikke perfekt.

Dette er jo egentlig ikke grunn til å dumpe noen, kun fordi han ikke er perfekt og ikke flink til å snakke om følelser,noe gutter flest ikke er..

Men når du slo opp,hadde du ikke kjærlighetssorg?

hvorfor få det nå plutselig?

[Gjest Lille-pus]

jeg forstår faktisk din advarsel.

Han er en god kjæreste,men han var ikke perfekt.

Dette er jo egentlig ikke grunn til å dumpe noen, kun fordi han ikke er perfekt og ikke flink til å snakke om følelser,noe gutter flest ikke er..

Men når du slo opp,hadde du ikke kjærlighetssorg?

hvorfor få det nå plutselig?

Jeg har en liten, forsiktig teori om akkurat det du nevner, papirbit;

Jeg tror man sørger over drømmen om det som kunne ha vært.