Barnas mor er en patologisk løgner

[AnonymBruker]

Dette er vel mer en utblåsning, for jeg tror ikke noen kan gi oss råd vi ikke har fått før. Dette har pågått i alle år og vi har søkt hjelp der det måtte være mulig.

Min mann har vært skilt i endel år, og eksen tok det ikke bra. Hun har tvert imot viet livet sitt til å hevne seg og forsøke å trekke han og ryktet hans så langt ned i søla som det er mulig. I tillegg evner hun ikke å ta seg av barna på en skikkelig måte og nå har vi vært nødt til å kontakte barnevernet.

"Problemet", eller ett av de mange problemene, er at hun lyver så det renner av henne for å posisjonere seg som offeret. Hun har tatt runden både på skolen, hos legen, hos helsesøster og hos barnevernet og lagt ut helt ville historier om min mann og om samlivsbruddet. Hun lyver også om helt dagligdags ting som f.eks at min mann ikke betaler bidrag (løgn), at han sender bekymringsmeldinger "hele tiden" for å sette henne ut (det har vært èn), at hun har det mye bedre nå som hun slipper å ha kontakt med min mann (de har ikke hatt kontakt på 3 år, og hun får det til å høres ut som om han oppsøker henne).

Ellers er det hinsides løgner om min manns mentale og fysiske helse, om meg og mine og en generell omskriving av historien.

Det skaper så store problemer fordi så mye viktig tid og energi går hele tiden med på å tilbakevise usannhetene sine, og hun makter å flytte fokuset bort fra seg selv. Andre blir også usikre i møte med 2 helt forskjellige fremstillinger av virkeligheten. Hvem er det som lyver??

I dag hadde min mann et par viktige møter om barna, og han fikk igjen servert en diger haug med løgnet hans eks tidligere hadde vært og servert. Det var så helt åpenbare løgner at jeg kan ikke fatte at hun har baller til det. Hun må jo vite at han kan bevise at det hun sier ikke er sant!

Fader også!!

Og til dere som kommer til å si at "Jammen, dere kan bare gå til retten og få daglig omsorg". Well, been there done that. Mer enn èn rettssak og digre fremskritt, men ungene har fått vite av mor at hvis de flytter fra henne så har hun ingenting å leve for... Hva velger en ung jente da?

Anonym poster: 52137326899b1ebcf325435473912d9a

[AnonymBruker]

Uff så trist. Her har vi også litt av samme problemet men ikke i samme grad, så vet hvordan det er. Jeg tror de selv tror på det de sier og ikke tenker over at det kan motbevises. Mannen min ble tilogmed beskyldt for å dra på ferie ut av landet da vi skulle ha ungene på sommerferie, mens det var hun som dro avgårde til et annet sted i Norge med ungene og vi fikk ikke tak i henne.. Er jo ganske lett motbevise at vi ikke var i utlandet.

Trist at noen mennesker ikke har annet å gjøre enn å skape problemer. Og den som sliter mest er faktisk barna da. Vi voksne klarer oss uansett.

Anonym poster: 91926a1c9d2186230b51b4f0fcfb0e06

[AnonymBruker]

Takk for svar.

Helt enig med deg; vi voksne klarer oss. Men når ungene med tårer i øynene spør om det er sant at pappa skal kaste de ut av huset og selge alle møblene på Finn siden han hater mamma så har det bikket over i galskap.

Jeg har ikke tall på hvor mange røverhistorier hun har fortalt ungene, men heldigvis har de etterhvert skjønt at de kan komme til oss og spørre. De vet at vi vil fortelle sannheten. Men likevel klarer hun å så små spirer av tvil... Hun er utrolig flink til å fremstille seg selv som et offer, og absolutt alt er mannen min sin skyd.

Det fortvilende er at ungene ikke er villige til å fortelle dette til andre enn oss. De vil ikke fortelle barnevernet det samme de har sagt til oss, og de vil ikke si det til sakkyndig. De vet at hun vil få vite det og hun er fysisk og psykisk brutal:( Vi kan ramse opp utallige episoder, men uten oppbacking fra de det skjedde med så er det null verdt...

Anonym poster: 52137326899b1ebcf325435473912d9a

[Gjest Line]

Ja det er ikke morsomt.. Mannen min har problemer, og eksen gjør alt for at han ikke skal få se sønnen sin.. Hun har løyet om vold, noe i senere tid hun har tilstått. Vi begge opplever at barnet er skittent og har fillete kler når vi har sett han, og mora til sønnen sitter hjemme og ikke gidder å jobbe. Er rart at mannen min enda ikke blir trodd, enda vi har bevis.

[Gjest Line]

En ide, ta opptak/video når dere snakker med barna

[AnonymBruker]

Vi har tett kontakt med barnevernet, men det virker som om det ikke er mye de kan gjøre.

Det er ikke snakk om at barna skal ha det bra der de bor, men at de ikke skal lide. Rister på hodet og lurer på hva i all verden det skal bety. Tak over hodet? Check. Mat på bordet? Check. En mor som følger opp? Nei. En mor som ser behovene til barna sine? Nei. En mor som lar de ha kontakt med far? Nei. En mor som roper og skriker og slår? Check. En mor som reiser bort og lar de være alene hjemme i flere dager uten tilsyn? Check.

Det er helt vilt. Hun er arbeidsledig på tredje året, sykmeldt på grunn av depresjon (og det er jo såklart mannen min sin skyld at hun er deprimert), har lite nettverk, bor i sosialbolig, ungene sliter på skolen, meget lav inntekt. På andre siden har du meg og min mann som har svært høy inntekt, høy utannelse, ressurser til og ønske om å følge opp ungene, stor enebolig, masse familie og venner.

Men alt koker ned til at så lenge ungene ikke tør å si noe så skjer det ingenting.

Vi kan ikke filme de. Det kommer ofte spontant når de forteller oss episoder om moren.

Anonym poster: 52137326899b1ebcf325435473912d9a

[xinnia]

Faren til mine barn og hans kone.. satt slik dere sitter nå.

Han påsto at han betalte bidrag, noe hans store bidragsgjeld motbeviser.. han la inn en haug med bekymringsmeldinger til BV. jeg var hore, narkoman, alkeholiker osv..

Barna var iflg de alltid møkkete og dårlig kledd til samvær.. men leverte jeg med de nyeste klærne-fikk jeg de aldri tilbake.. og hverken barnehage eller skole har noen gang klaget på hverken skitne eller manglende klær etter vær og føre...

. men når det kom til samvær, var det om å gjøre å komme seg unna avtalen.. så han at jeg var på tur ut når han kom for å hente barna.. vær sikker på at han snudde i døren uten barna!! For han skulle forsøren meg ikke hjelpe meg!! De få gangene barna var der.. var det om å gjøre og fortelle barna masse grusomme usanne ting om meg og min familie.

Så jeg vet at å sitte på andre siden av bordet å skal motbevise ovenfor systemet er helt forferdelig.

DET dere ikke skal gjøre- er å snakke stygt om den andre foreldren ovenfor barna.. ikke sett de i en situasjon hvor de må bevise/motbevise at mor/far lyver..

Dette er en voksen greie..dere får være de voksne og ordne opp i dette uten barna!!

Barna er glade i mor og far uansett, og det skal de få være!!

Sørg for at henting/levering skjer skole/barnehage..

hva med å begynne med 50/50 samvær?

Endret 29. oktober 2012 av xinnia

[AnonymBruker]

Vi snakker aldri stygt om henne. Vi snakker ikke om henne med mindre det er naturlig i samtalen eller barna tar det opp. Hvis de spør om konkrete ting så svarer vi, men vi sverter aldri mor.

Sånne ting som sin eks sa om deg sier hun jo om oss også. Mannen min brukte halvparten av tiden sin på møtene i dag til å motbevise alle løgnene til mor, så han vet hvordan det er... Det er ille uansett hvilken vei det går.

Bidraget kommer alltid inn på dagen. Har aldri uteblitt eller kommet for sent. Vi står for alle kleskjøp, betaler alle mobiler og ellers alt mor nekter.

Vi kan ikke bare "begynne" med 50/50 for hun nekter plent. Da mister hun jo hele inntektskilden sin! Hun har maks bidrag, ekstra barnetrygd, sosialbolig og bostøtte- alt på grunn av ungene. Uten de har hun ikke annet å leve på enn sosialstønad. At far har såpass samvær han har i dag har vært en stri kamp og har kostet nesten 80 000 kroner.

Anonym poster: 52137326899b1ebcf325435473912d9a

[AnonymBruker]

Vi var der dere er, og på et tidspunkt ble mannen min nødt til å ta den verste beslutningen han noen sinne har tatt: han måtte gi opp ungene sine. Det var plent umulig. Mor løy, hylte, gråt, manipulerte, nektet faste avtaler, nektet avtaler i det hele tatt, truet oss, truet min manns foreldre, og foret ungene med sine egne tårer og løgnhistorier. Vi kom til det punktet at min mann innså at å nekte å gi slipp på barna, rett og slett ville slite dem i stykker. Siden han elsker dem over alt, var det i grunnen et lett valg selv om det nesten ødela ham: han måtte slippe taket.

Han håper å se dem når de blir voksne og kan tenke selv. Jeg håper inderlig at det ikke går så langt for dere.

Anonym poster: cbc373cd033c9d82beddae615d11bd01

[xinnia]

Vi var der dere er, og på et tidspunkt ble mannen min nødt til å ta den verste beslutningen han noen sinne har tatt: han måtte gi opp ungene sine. Det var plent umulig. Mor løy, hylte, gråt, manipulerte, nektet faste avtaler, nektet avtaler i det hele tatt, truet oss, truet min manns foreldre, og foret ungene med sine egne tårer og løgnhistorier. Vi kom til det punktet at min mann innså at å nekte å gi slipp på barna, rett og slett ville slite dem i stykker. Siden han elsker dem over alt, var det i grunnen et lett valg selv om det nesten ødela ham: han måtte slippe taket.

Han håper å se dem når de blir voksne og kan tenke selv. Jeg håper inderlig at det ikke går så langt for dere.

Anonym poster: cbc373cd033c9d82beddae615d11bd01

Tror det er en veldig enkel og vanlig utvei for de mange fedre dessverre.

i far's kretser (familie og venner) oppga han den samme grunnen til at han ikke hadde noe særlig kontakt med barna..

I dag er barna mine over myndighetsalder- og far har prøvd å ta kontakt med de, men de er ikke interessert i å ha særlig kontakt med han, han var jo ikke der når de trengte han..

Etter en rettsdom på samvær- kan ikke bostedsforeldre nekte samvær-det kan faktisk gå så langt at hun kan minste omsorgen. men man kan ikke tvinge en samværsforeldre å ha samvær...

Så jeg anbefaler- for barna's skyld.. ikke gi opp!!

[AnonymBruker]

TS her

Vi har en rettsdom på samvær, men hun ødelegger fremdeles. Ja, det kan gå så langt at hun kan miste samvær, men da må vi ta nok en rettssak med det vanvittige oppstyret det fører med seg. Så kan man spørre seg om det er til barnas beste å tippe mor enda mer mot stupet enn hun er i dag. Og om hun forteller ungene at hun skal ta livet av seg om de flytter så er det rimelig håpløst...

Hun er ille i dag, men under rettssakene som har vært har vi vært redd for at hun har vært psykotisk. I dag angrer vi på at vi ikke tok kontakt med fastlegen hennes.

Så det stemmer nok ikke at bostedsforeldre ikke kan nekte samvær. De kan gjøre det som oftest helt ustraffet fordi den andre parten (far) vil skåne ungene for mer helv*te. Tvangsbot nytter det ikke å ilegge en sosialklient.

Mannen min har også tenkt tanken på å slippe taket, men han sier at det bare ikke går. Det er jo ungene hans og han sier at han vil gjøre alt han kan for at de skal ha det bra.

Anonym poster: 52137326899b1ebcf325435473912d9a

[AnonymBruker]

Uff, trist å lese at det er så mange som ikke greier å passe skikkelig på ungene sine! Har en historie selv, hvor eksen til samboeren ringte til alle døgnets tider. Hun sa til barnevernet at jeg (fars nye kjæreste) var narkoman, og at jeg var blitt sammen med barnefar for å kunne "ta over" deres barn. Utrolig vonde påstander da det stod på, men det gikk jo heldigvis ikke utover jenta.

Anonym poster: 2b6be8eeb0757e21bfe399d76cc4e0da

[xinnia]

TS her

Vi har en rettsdom på samvær, men hun ødelegger fremdeles. Ja, det kan gå så langt at hun kan miste samvær, men da må vi ta nok en rettssak med det vanvittige oppstyret det fører med seg. Så kan man spørre seg om det er til barnas beste å tippe mor enda mer mot stupet enn hun er i dag. Og om hun forteller ungene at hun skal ta livet av seg om de flytter så er det rimelig håpløst...

ER det til det beste for barna å bo under sånne forhold da? Far bør jo dokumenter alt og faktisk ta kampen.... er ikke barna's beste verdt oppstyret?

Hun er ille i dag, men under rettssakene som har vært har vi vært redd for at hun har vært psykotisk. I dag angrer vi på at vi ikke tok kontakt med fastlegen hennes.

Fastlegen har vel taushetsplikt?.

Så det stemmer nok ikke at bostedsforeldre ikke kan nekte samvær. De kan gjøre det som oftest helt ustraffet fordi den andre parten (far) vil skåne ungene for mer helv*te. Tvangsbot nytter det ikke å ilegge en sosialklient.

Joda.. man kan selvsagt kreve tvangsbot til alle som er myndige her i Norge og som har fått en dom på seg.. Om dere får pengene er en annen sak- men det er vel eller ikke det viktigste i saken? kanskje det gir henne en pekepinne på at far faktisk mener alvor og VIL ha samvær med sine barn?

Dette er jo ikke en sak for ungene.. men de voksne. Dersom mor ikke kan være så voksen- er hun da voksen nok til å ha ansvar for barna?

Mannen min har også tenkt tanken på å slippe taket, men han sier at det bare ikke går. Det er jo ungene hans og han sier at han vil gjøre alt han kan for at de skal ha det bra.

Super mann du har:-))

Anonym poster: 52137326899b1ebcf325435473912d9a

[AnonymBruker]

Hei Xinnia. Takk for at du engasjerer deg. Det er fint å få snakke om dette, for dette er ikke sånn jeg forteller til andre bortsett fra en eller to nære venner. Selv de har vanskelig for å tro at det er sant.

Og til dere andre også som opplever at en sjalu og forvirret eks bruker ungene som våpen for å hevne seg... Jeg vet hva dere alle går igjennom, og det er så trist.

Vi er så heldige at vi har en psykiater i nær familie, og han forteller oss at det ikke har større verdi å kontakte fastelegn til mor lenge etter at en episode har skjedd. Det må gjøres der og da, og på den tiden da det var "der og da" så var det rett og slett ikke noe vi visste vi kunne gjøre.

Fastlegen har taushetsplikt ja, men det er ikke noe som vi bryr oss om. Poenget måtte være å sørge for at mor ble fanget opp om hun f.eks var i en aktiv psykose eller for opprørt til å kunne ta vare på seg selv eller barna.

Vi har kontakt med 2 dyktige advokater så lang som har hjulpet oss i saken og de sier rett ut at så lenge ungene ikke tør å stå frem, og hvis de attpåtil sier til sakkyndig at de vil bo hos mor, så er saken tapt. De er såpass store nå. På slutten av ungdomsskolen.

Å be om tvangsbot er det samme som å sette i gang en ny rettssak, og på det punktet vi er nå så vurderer vi at det kan gjøre mer skade enn gavn. De var vært årevis med hel**te, og akkurat nå konsentrerer hun seg mest om å være kjip med far. Det fikser vi.

Men vi følger med hele tiden. Barnevernet følger også med, så vi får rett og slett bare se hvordan det går.

Det er ikke barnas beste å bo der de bor nå, ingen tvil. Men det er desverre ikke bare så enkelt å få flyttet daglig omsorg, for da hadde vi allerede hatt det. Daglig omsorg handler ikke om best omsorg, men om bra nok omsorg. Nå er den ikke det heller, men vi får håpe barnevernet også ser det...

Anonym poster: 52137326899b1ebcf325435473912d9a

[AnonymBruker]

Tror det er en veldig enkel og vanlig utvei for de mange fedre dessverre.

Enkel??!? Er du fullstendig på styr?

Beklager, jeg ser du har kommet med mange gode innspill til TS og all respekt til deg for det, men dette aner du strengt tatt ingenting om og det er utrolig sårende at du tror du kan kategorisere det vanskeligste valget en forelder kan ta. Selv om din eks var en slask og løy om slike ting, så er det ikke gitt at alle andre gjør det samme, skjønner du. Det finnes kvinnfolk som manipulerer og saboterer på en slik måte at det er tilnærmet umulig å ta igjen uten at det går ut over barna. Eller har du et kjapt og greit råd på hvordan man takler mødre som truer med vold og selvmord? "Hvis dere drar til pappa er ikke livet mitt verdt å leve". Hva skal du svare på sånt?

Beklager avsporingen, TS, men jeg blir fullstendig rasende av å høre at dette er en lett utvei for fedre som ikke gidder. For tro meg, det var ingenting "lett" over dette, og min mann lever med savnet og sinnet hver eneste dag- men også vissheten om at han hadde prøvd alt i flere år, uten at det første fram eller roet seg.

Anonym poster: cbc373cd033c9d82beddae615d11bd01

[Kakemami]

Slike utfordringer er aldri lette. Har vært i en ganske så lik situasjon, bare at jeg er barnet. Mamma sin eks-mann er en fantastisk flink psykopat. Dette er en veldig omfattende sak, og hvis du trenger å prate så må du bare gi beskjed. Jeg har vel en del innspill, og tanker som fra barnets synsspunkt.

[AnonymBruker]

Første bud er å få dokumentert så mye som mulig. Ja det er litt jobb, men å ha oversikt over hvilke løgner som er presentert og hvilke som er tilbakevist kan være gull verdt om det skulle blit rettssak om omsorgen. Løgner som ikke betalt bidrag er jo heldigvis lett å tilbakevise, da kan man legge med en bankutskrift. Så også med anklager om bekymringsmeldinger, da kan jo BV bevise at dette ikke er sant. Verre er det med løgner som går på personlighet og mellommenneskelige forhold som ikke uten videre kan tilbakevises. Men holder man oversikt over de faktiske beviselige løgnene, så vil dette også kunne bidra til å svekke hennes troverdighet i andre tilfeller. Hvis en jury får bevist for seg at hun lyver om de enkle tingene, så vil man også lettere betvile de mer komplekse løgnene.

Men dette fordrer jo at man er villig til å gå en rettssak. Jeg forstår at faren i dette tilfellet syntes det er en vanskelig beslutning, for barna vil desverre også bli trukket inn i dette, og det er ingen oppegående foreldre som ønsker å utsette barna sine for noe sånt. Men så blir man på et tidpsunkt nødt til å ta et skritt tilbake og se på alternativene. Det ene alternativet er å trekke seg unna, men det betyr at en mor som etter sigende ikke er i stand til å ta vare på barna på en god måte og muligens er psykisk syk får ansvaret for barna til de blir gamle nok til å flytte ut. Det er også stor sannsynlighet for at far vil bli fremstilt som syndebukken, som den som forlot barna om denne løsningen velges. Å leve under en patologisk løgner og muligens psyksisk syk mor er heller ingen optimal oppvekst for barn.

Det andre alternativet innebærer at barna trekkes inn i en mulig opprivende rettssak som kan bli langvarig. Likevel anser jeg en slik løsning som den "beste", altså av to onder. Det vil bli tøft, det vil bli vondt, og en psykisk syk bostedsforelder vil typisk gi alt vedkommende har for å trekke en ned i søla. Likevel har dere gode forutsetninger for å vinne, gitt hennes manglende ressurssituasjon, mulige psykiske helse samt løgnaktighet som i mange tilfeller kan motbevises. Selv om en rettssak er vond og lang, så vil den i det minste ikke var evig. Om man vinner frem vil det komme en dag der dere kan begynne på nytt med barna og mor vil kunne få hjelpen hun trenger til behandling. Jeg syntes det er et bedre alternativ enn at barna får hele oppdragelsen fra noen som ikke er skikket som forelder.

Anonym poster: 1d30c30e5270c6121f9c7f2ed46fb029

[AnonymBruker]

eh? patologisk?????

Anonym poster: 2f2d643b2740eb6d305a7cec8bcf2ee1

[xinnia]

Enkel??!? Er du fullstendig på styr?

Beklager, jeg ser du har kommet med mange gode innspill til TS og all respekt til deg for det, men dette aner du strengt tatt ingenting om og det er utrolig sårende at du tror du kan kategorisere det vanskeligste valget en forelder kan ta. Selv om din eks var en slask og løy om slike ting, så er det ikke gitt at alle andre gjør det samme, skjønner du. Det finnes kvinnfolk som manipulerer og saboterer på en slik måte at det er tilnærmet umulig å ta igjen uten at det går ut over barna. Eller har du et kjapt og greit råd på hvordan man takler mødre som truer med vold og selvmord? "Hvis dere drar til pappa er ikke livet mitt verdt å leve". Hva skal du svare på sånt?

Beklager avsporingen, TS, men jeg blir fullstendig rasende av å høre at dette er en lett utvei for fedre som ikke gidder. For tro meg, det var ingenting "lett" over dette, og min mann lever med savnet og sinnet hver eneste dag- men også vissheten om at han hadde prøvd alt i flere år, uten at det første fram eller roet seg.

Anonym poster: cbc373cd033c9d82beddae615d11bd01

For veldig mange fedre er veldig enkelt ja.. siden barna ikke hører noe fra de..

Hvordan tror du det er å forklare barna det?

Og hvordan tror du barna har det i alt dette? At pappa ikke vil ha noe mer med de å gjøre??

Jeg vet at det finnes like mange manipulerende kvinnfolk som det finnes mannfolk.. det går helt greit å kjempe kampen uten å blande inn barna!!..

ja det er en kjempe tøff kamp.. og man må svelge en haug med kamelflokker.. men det synes jeg jammen at barna fortjener.. !!

Det er ikke bare mine barn som har vokst opp med en pappa som har gitt mer eller mindre "faen".. og de fedrene som jeg vet om som har gjort det på den måten, har alle stiftet ny familie.

..og de forteller akkurat den samme historien som dere forteller til sine omgangskretser.. at mødrene er sååå grusomme,.. hvilken far vil med rette stå frem å si at " Nei,, jeg har fått meg ny familie så de barna der får bare klare seg selv"?

Det verste er at dessverre uansett om det er mor eller far, så er barna det går utover..

[AnonymBruker]

TS her

Som sagt så har far vurdert å "slippe taket", men det skulle gjøres sammen med ungene. Han hadde snakket lenge med en god veileder om akkurat dette. Rådet han ble gitt om han skulle velge å trekke seg helt bort var å forsikre barna om at han alltid var der, men at han så at hans kjærlighet til dem gjorde at mor ble agressiv og at de gikk ut over de. Derfor skulle han slutte å presse på mor for å oppfylle samværet og slutte å ta kontakt (for hun gikk helt amok hver gang hun skjønte at de snakket med han i telefon). Han ville derimot alltid være der for de om de selv ville komme eller ringe eller mail eller hva enn de valgte.

Det er en utrolig sterk og modig avgjørelse å ta. Og i mine øyne er den også voksen med store bokstaver. Du skal være sterk og ha utrolig mye innsikt for å se at du må slippe fri de du er glad i for ikke å ødelegge de.

Xinnia; du skal vite at det er et råd som gis i svært tilspissede konfliktsituasjoner og det gis av fagfolk. Mange lever i "krig" i år etter år, og med mindre du har opplevd den belastningen selv så tror jeg ikke du kan ane hvordan det oppleves.

Du gir råd sett fra et litt annet perspektiv enn der jeg og andre i tråden befinner oss. Tusen takk for at du gir oss innsikt, men jeg tror ikke nødvendigvis at du helt skjønner hva vi sliter med...

Anonym poster: 52137326899b1ebcf325435473912d9a