Jeg greier ikke spise :(

[Gjest trist]

I uken som var så ble jeg dumpet av han jeg var sammen med. Jeg tok dette veldig tungt, og det tærer på meg både psykisk og fysisk.

Jeg greier ikke å sove nok om nettene. Jeg våkner alt for tidlig og greier ikke sovne etterpå. Og så går jeg gjennom dagene og gjesper og har null overskudd eller tålmodighet. Ikke en gang alkohol før jeg legger meg har hjulpet. 4-5 timer søvn er alt for lite for meg.

Og jeg greier ikke å spise. Mat frister ikke. Noen ganger greier jeg å få i meg en bolle, eller en youghurt, eller en hvit skive med smør hvis jeg tviger meg, men det er vanskelig.

Jeg er kvalm nesten hele tiden. Både fordi jeg er sulten og ikke spsier, men så blir jeg det altså i tillegg etter at jeg har spist blir så fryktelig kvalm. Så om jeg i utgangspunktet ikke var så kvalm - men spiste, så kommer kvalmen. Og jeg har masse triste følelser i meg og savn. Og dette gir vond klump i magen og kvalme.

Huff, dette er så trist og tungt, og så skal jeg i tillegg få for lite søvn og ikke greie spise. Jeg har ikke energi til noe. Huset ser ikke ut, og hunden får nesten ikke luftet seg. Når jeg prøver så kjenner jeg at kroppen makter det bare ikke.

Og jeg kjenner at jeg på en måte er fornøyd med å ikke spise også, og det skremmer meg. For jeg har allerede fått mindre valk på magen og altså greid å ta av litt selv om jeg ikke har prøvd. Det er det lenge siden jeg fikk til når jeg prøvde. Så derfor så synes jeg det er litt ekkelt - for jeg lurer på om det et slik at jeg ubevist nekter meg selv å spise. Men jeg har aldri vært i denne situasjonen før, og det er fryktelig sterkt og sårt.

Er det normalt å ikke greie spise?

Er det normalt å bli kvalm når man har spist?

Er det normalt å våkne og så ikke greie sovne igjen?

Hvor lenge kan man takle en stresset hverdag når man brytes ned og ikke får næring eller søvn?

Hva kan jeg gjøre? Tanken på sovepiller har vært der, men jeg tror leger er strenge med å skrive ut det.

Midt i ene kvalmebygen i dag - så slo tanken meg at "tenk om jeg er gravid :o " , men jeg har mensen nå, så det kan vel ikke være tilfelle. Det var vel bare panikken tror jeg, siden jeg ikke er vant med å være kvalm.

[Gjest Anonymous]

huff.... Eneste jeg kan si er at det går over....!! Men tar tid.

[Fibula]

Det er helt normalt at du ikke greier å spise i en så vanskelig situasjon. Hele kroppen kan reagere på sorg og sjokk.

Selv tok jeg av ca ti kilo, etter samlivsbrudd. Jeg var ikke tykk i utgangspunktet og ble ganske radmager tilslutt.

Opplevde som deg at jeg faktisk var fornøyd med å ta av noen kilo (til å begynne med). Den positive effekten av samlivsbruddet var at jeg ble mer fornøyd med kroppen min følte jeg.

Men, jeg prøvde å spise så mye jeg orket. Sultet meg ikke med vilje. Samtidig begynte jeg å trene for å slippe å tenke på det triste den stunden, og for å komme fortere ovenpå.

Kanskje du burde sykmelde deg helt eller delvis en kortere periode? Jeg ble sykmeldt 20%, så jeg kunne prøve å få litt mer overskudd.

Tillat deg å sørge, spis det du orker og vær snill mot deg selv. Gråt hvis du føler behov for det. Jeg så på triste filmer og gråt både for meg selv og personene i filmen.

Etterhvert blir det bedre, selv om det kanskje virker umulig akkurat nå.

Apetitten kommer nok tilbake, jeg har lagt på meg 7 kg igjen, og nå sitter de som limt.

:trøste:

[Gjest Niniel i.i]

Bestill time hos fastlegen din og fortell hvordan du har det! H*n kan helt sikkert hjelpe deg. Jeg gikk gjennom det samme som deg for ikke så lenge siden, klarte hverken å sove eller spise. Fikk innsovningstabletter (Imovane), nok til ca to uker tror jeg, og det hjalp meg over den verste kneika.. Det er ikke bra å bruke sovetabl. over lengre tid, men som "krisehjelp" en kort periode går helt fint.

Og husk, litt etter litt vil alt se mye lysere ut :-)

[saybia]

Hei...

Skjønner hva du mener, har opplevd nesten det samme. Da jeg ble dompet av min tidligere kjæreste spiste jeg ingen ting å såv en time på en hel uke. Det tok på, men etterhvert ble det bedre. Du må ta tiden til hjelp, husk at han ikke er verd at du er deppa å ikke la han ødelegge deg. Det er han som taper noe på det, ikke du, du kan finne noen som er bedre enn det.

No boy in the world is wothy of your tears, and the one ho is wont make you cry:)

Lykke til videre :trøste: