AnonymBruker Skrevet 25. oktober 2012 #1 Skrevet 25. oktober 2012 Nå føler jeg at jeg har ødelagt både hans og mitt liv. Vi har et barn sammen og alt virker så fint og flott. Det er selvfølgelig min feil. Det er alltid min feil. Han ble hodestups forelsket. Jeg ser tilbake og angrer på alle valgene som ble tatt, de små valgene som egentlig var store. Jeg ble kveilet inn i det og svakheten min gjorde at det ble feil. Jeg var ikke forelsket. Men jeg lot han besøke meg etter den sydenturen likevel. Han kjørte bil i 8 timer for å komme hjem til meg. Jeg likte han jo, men jeg var ikke forelsket. Jeg var ikke klar, men han sa jeg måtte ta et valg. Ville jeg være sammen måtte vi flytte sammen. Jeg likte han jo, jeg ville ikke miste den fine tryggheten han ga meg. Han fridde til meg. Det var så fint og jeg elsket han. Jeg hadde lært å elske han og den tryggheten jeg levde i. Men jeg følte meg tom.. og jeg prøvde å fylle tomheten med det barn, men det hjalp ikke. Han er stille og innadvent. Ikke spesielt sosial. Utrolig sjalu. Det passer dårlig sammen med mitt sosiale flørtende vesen. Jeg føler meg kvalt. Jeg vil ikke mer. Så i dag slapp jeg bomben... igjen. Men denne gangen mener jeg det. Jeg skal ikke la meg overtale av noen. Eller... Herregud.. jeg har lyst å legge meg ned å dø... jeg hater meg selv for alt jeg har ødelagt. Anonym poster: 4efd78afbf742e9da27bb1da76f58452 Anonym poster: 4efd78afbf742e9da27bb1da76f58452
Wildrose Skrevet 25. oktober 2012 #2 Skrevet 25. oktober 2012 KjKj Nå føler jeg at jeg har ødelagt både hans og mitt liv. Vi har et barn sammen og alt virker så fint og flott. Det er selvfølgelig min feil. Det er alltid min feil. Han ble hodestups forelsket. Jeg ser tilbake og angrer på alle valgene som ble tatt, de små valgene som egentlig var store. Jeg ble kveilet inn i det og svakheten min gjorde at det ble feil. Jeg var ikke forelsket. Men jeg lot han besøke meg etter den sydenturen likevel. Han kjørte bil i 8 timer for å komme hjem til meg. Jeg likte han jo, men jeg var ikke forelsket. Jeg var ikke klar, men han sa jeg måtte ta et valg. Ville jeg være sammen måtte vi flytte sammen. Jeg likte han jo, jeg ville ikke miste den fine tryggheten han ga meg. Han fridde til meg. Det var så fint og jeg elsket han. Jeg hadde lært å elske han og den tryggheten jeg levde i. Men jeg følte meg tom.. og jeg prøvde å fylle tomheten med det barn, men det hjalp ikke. Han er stille og innadvent. Ikke spesielt sosial. Utrolig sjalu. Det passer dårlig sammen med mitt sosiale flørtende vesen. Jeg føler meg kvalt. Jeg vil ikke mer. Så i dag slapp jeg bomben... igjen. Men denne gangen mener jeg det. Jeg skal ikke la meg overtale av noen. Eller... Herregud.. jeg har lyst å legge meg ned å dø... jeg hater meg selv for alt jeg har ødelagt. Anonym poster: 4efd78afbf742e9da27bb1da76f58452 Anonym poster: 4efd78afbf742e9da27bb1da76f58452 Kjære deg. Det er alltid to om et problem. Dere har begge gjort feil. Du var ettegivende, han preset på. Ikke klandre deg selv bare for dette, det blir ikke noe konstruktivt ut av det. Lær av feilene dine og lytt til hjertet ditt neste gang. Reis deg , ta ansvar for livet ditt og begynn å leve NÅ! Klem 3
Havbris Skrevet 26. oktober 2012 #3 Skrevet 26. oktober 2012 Gjort er gjort. Da vet du at neste gang du går inn i et forhold så skal du ha med deg hjertet ditt, og du skal stå støtt på egne ben.
eva-80 Skrevet 26. oktober 2012 #4 Skrevet 26. oktober 2012 Husk på at det er bedre å gjøre dette nå enn om 10 år. Også for hans del. Han får muligheten til å finne ei som virkelig elsker han for den han er, ikke bare jatter med ... Om jeg var deg så ville jeg vært varsom med å date for tidlig... Såpass respekt for hans sorg synes jeg han fortjener. Jeg håper det kommer til å gå bra med dere alle.
AnonymBruker Skrevet 26. oktober 2012 #6 Skrevet 26. oktober 2012 Vi skal gå til familievernkontoret og snakke med dem. Jeg ringte en venninne i går, hun spurte meg ganske enkelt om jeg var glad i han. Om jeg hadde lyst til å klemme han, eller ha sex med han. Og, det kjente jeg at jeg hadde. Det er tøft for meg å ha blitt mamma, det er mulig mye av frustrasjonen min ligger der, og at jeg lar alt gå utover dem som står meg nærmest. Vi får se... Jeg har tenkt, og det er kanskje det å lære seg å leve et nytt liv jeg har problemer med. Jeg sørger over alt som var... på en måte. Anonym poster: 4efd78afbf742e9da27bb1da76f58452
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå