AnonymBruker Skrevet 25. oktober 2012 #1 Skrevet 25. oktober 2012 Jeg har aldri vært veldig glad i barn, de har alltid vært plagsomme og litt irriterende i mine øyne - men så er jeg ganske ung da. Jeg er 24 år gammel. De siste tre årene har jeg studert ingeniør, men nå i høst begynte jeg på medisinstudiet, og kommer ikke til å være ferdigutdannet før jeg er 30 år, og da venter turnusen. Sannheten er den at, jeg har det siste halvåret fått lyst til barn. Jeg vet at jeg ikke kan få barn før jeg er ferdig med studiet og det er jo ganske mange år til jeg er ferdig. Vet heller ikke om jeg kan få barn med engang jeg er ferdig på studiet heller, må jo få meg jobb, også har jeg planer om å spesialisere meg etc. Så jeg er egentlig blitt bekymret på om jeg noen kan skal få muligheten til å få barn. Noen andre her som har det på samme måte? Hvordan takler dere disse følelsene? Anonym poster: 6ec88250bc434bae0b43c632daf90f93
AnonymBruker Skrevet 25. oktober 2012 #2 Skrevet 25. oktober 2012 Ingen? :\ Anonym poster: 6ec88250bc434bae0b43c632daf90f93
Gjest Nigiria Skrevet 25. oktober 2012 #3 Skrevet 25. oktober 2012 Du vet at du kan få barn imens du er student? Jeg vet om flere som har gjort dette, har gått helt fint!
annerlenes Skrevet 30. oktober 2012 #4 Skrevet 30. oktober 2012 Jeg har det litt på samme måten selv - er på samme alder som deg og kjenner at jeg begynner å få få lyst på barn i det siste. Jeg har aldri vært noe interessert i barn før, men de siste par årene har det kommet noen babyer og småbarn i slekten og vennekretsen. Spesielt med de barna jeg er i slekt med, merker jeg en sånn utrolig glede når jeg er sammen med dem! Jeg synes det er fantastisk når de vil at akkurat JEG skal lese for dem, eller de vil sitte på akkurat MITT fang. Og når jeg drar hjem igjen fra besøk savner jeg dem veldig.. Jeg har samboer, og vi har vært sammen i ca to år. Han er mannen i mitt liv, men han er ikke noe flink til å snakke om fremtiden. Jeg vet at han vil ha barn en gang, men at det er uaktuelt de neste to årene.. AV og til kjenner jeg at det er greit, og av og til blir jeg kjempetrist. Har du kjæreste, TS? Hva sier i så fall han? Det er jo litt viktig når du skal planlegge eventuelle barn
AnonymBruker Skrevet 30. oktober 2012 #5 Skrevet 30. oktober 2012 Nei, jeg har det ikke på samme måte. Prioriterer barn framfor studier og karriere når som helst. Anonym poster: 8cd0a5dd48fad31a8cb4d7429747232d
Rubies_ Skrevet 30. oktober 2012 #6 Skrevet 30. oktober 2012 Jeg kjenner ei som fullførte medisinstudiet mens hun fikk barn og oppdro (oppdro? aner ikke hvordan man bøyer oppdra) det, alene. Det er selvfølgelig en sykt bra prestasjon av henne, men hun er absolutt ikke alene om å gjøre det. Er mange som får barn midt i studietida. Går an å ta ett års pause fra studiene eventuelt. Det er jo ikke særlig mye vanskeligere å studere medisin med barn enn andre studier, problemet kommer når du skal ut i praksis og jobbe turnus som kanskje ikke passer seg når man har barn. Det er bare et valg du må ta. Hvor viktig er barn for deg, liksom. Hadde du hatt en mann som var villig til å stille opp der du ikke kunne, som f.eks. når du jobber turnus, kunne ting ordnet seg. Men som sagt - det er bare ditt valg... og ja, det er jo et lite dilemma. Jeg vet hva jeg hadde gjort.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå