En livsviktig reise

[AnonymBruker]

En nær slektning og utrolig god venninne av meg(vi er nesten som søstre) har en veldig vanskelig periode nå. Hun sliter med depresjon og angst, og for tiden er hun frivillig innlagt på en institusjon. Vi er begge 20 år gamle.

Venninnen min har måttet la skolegangen lide for å kunne fokusere på å bli bedre psykisk. Dette tærer veldig på familien, og hun har innrømmet ovenfor meg at hun har vurdert å ta livet sitt fordi hun ser på seg selv som en byrde for alle. Hun har ingen håp om fremtiden og finner ingen glede i livet lenger. Å bli innlagt var nok mer familiens ide enn hennes egen, og hun har uttrykt ovenfor meg at hun hater å være der og at hun ikke ser noe som helst fremgang på de to månedene hun har vært der. Depresjonen kom snikende i starten av dette året. For litt siden ville hun endelig la meg besøke henne for første gang på de to månedene. Hun skammer seg veldig over sin egen situasjon...

Da jeg besøkte henne var hun som en skygge av seg selv. Hun sier at hun ikke kan føle noe, ikke glede og ikke kjærlighet. Dette er en jente som tidligere hadde så mye energi, glede og livsgnist. Hun ga så mye av seg selv, og hun har egentlig et veldig vinnende vesen. Det var som om hennes egen vilje til å kjempe var brutalt tatt fra henne. Jeg er i stor tvil på om det er en hjelp i det hele tatt for henne å være på denne institusjonen, da alt de gjør er å medisinere henne og la henne gå i terapi to ganger i uka. Det sykeliggjør henne.

Ut av det blå sa hun: "Vi burde bare reise bort. Bort fra alt. Hva har jeg å tape?". Og for første gang under besøket var smilet hennes oppriktig ekte, og jeg kunne se øynene hennes virkelig gløde da jeg sa at hun måtte være forsiktig med hva hun sa, for hun visste at jeg ville blitt med på det.

Vi bestemte oss for å dra med enveisbillett et sted i et forsøk på å igjen kunne finne en mening med å leve for henne. Selv er jeg uten jobb for øyeblikket og jeg har heller ingenting å tape på å dra. Jeg tror oppriktig at dette muligens kan bli en livsviktig reise for henne. En sjanse hvor hun kan jobbe med seg selv uten angsten hun får fra sine kjente omgivelser, hvor hun kan utfordre seg selv og å få en pause fra alt maset. En sjanse til å lære seg selv å kjenne, til å erfare og til å sette ting i perspektiv. Tanken er å reise og leve så enkelt som mulig på ubestemt tid, så lenge hun trenger og så langt pengene strekker til.

Problemet her er at vi blir nødt å komme oss på flyet før hun sier i fra til foreldrene sine, ellers er det mulig de vil finne en måte å forhindre dette på. Jeg VET at hvis venninnen min mener dette er det riktige å gjøre, så må jeg støtte henne og hjelpe henne til å nå målene sine og finne gleden igjen. Jeg vet ikke om jeg kan leve med meg selv om jeg ikke virkelig går inn for å hjelpe henne ut av denne depresjonen, for jeg frykter at hvis ting fortsetter slik de er nå, så vil det ende ille.

Jeg ville gjort alt for denne jenta, virkelig, og jeg mener at dette kan redde livet hennes. Enten fra at hun tar det selv, eller fra at det sakte siver ut av henne sammen med viljen hennes.

Det eneste jeg bekymrer meg for er om dette er riktig å gjøre av meg og av henne. Jeg er ganske sikker på at hennes nærmeste familie vil mislike det sterkt, i alle fall i starten. Og jeg er usikker på hvor forsvarlig det er med tanke på tilstanden hennes. Hun er ikke så deprimert at hun ikke klarer å komme seg opp hver dag, men hun tør ikke gå ut alene og hun gråter veldig mye. Til vanlig er hun en veldig ressurssterk jente.

Hva tror dere? Kan dette muligens hjelpe henne? Er det riktig av meg å gå med på det? Jeg vet jo ikke hvor stabil hun egentlig er, og ingen av oss vet hvilken form reisen kommer til å ta. Men jeg kjenner henne nesten like mye som jeg kjenner meg selv, og jeg vet at hun kan bli bedre og helt bra om hun bare finner håpet. Og jeg har virkelig troa på henne. Jeg har også sagt at hvis hun angrer på noe som helst tidspunkt, så drar vi tilbake igjen med en gang.

Anonym poster: 32c53de744218aff17aa61fb90dc3b02

[acrv]

Jeg syns dere skal reise! Grip sjangsen når den er der. Tror det vil gjøre henne godt. Mye bedre enn å være stuck på en instutisjon å ha det vondt.

[BunnyBlue]

Er dette virkelig et ansvar du vil ta på deg? Å dra en syk jente med suicidale symptomer vekk fra behandling, medisiner og stabilitet?

Dette kan gå veldig galt. Hvorfor ikke ha denne reisen som mål når hun blir bedre? Kanskje det vil motivere henne, gi henne en ekstra dytt i riktig retning, og gjøre resten av oppholdet på institusjonen lettere for henne?

[AnonymBruker]

Jeg er litt der venninnen din er, og å reise vekk hjelper-helt til jeg kommer hjem igjen, da velter tungsinnet atter over meg igjen. Men det kan også ha med at jeg nå er i et avstandsforhold og jeg savner ham noe grusomt.

Synes dere skal dra jeg bare pass på hun ikke møter noe mann hun ikke kan ta med hjem

Anonym poster: 7654f4018dc7f10a07ef74272239f980

[Gjest Indra]

Ikke gjør det. Det er gode grunner til at hun er innlagt (at det er frivillig trenger ikke bety at det ikke er alvorlig) og å avbryte terapi og medisinering er absolutt ikke å anbefale.

[AnonymBruker]

Jeg reiste bort når jeg var deprimert, fordi legen anbefalte å få et avbrekk. Det va hverken greit på reise eller når jeg kom hjem, fikk angst for å ha brukt penger, gått glipp av terapi, hva folk tenkte osv. Trenger ikke bli slik for henne, men jeg kjente på dette i 6 måneder etterpå.

Anonym poster: fae14f59eb2120fdc45ea2c19661df2a

[Audrina]

Umiddelbart tenker jeg "go for it", men for å være helt ærlig. Hva skal dette egentlig hjelpe henne med? Jeg har selv vært ekstremt deperimert og ikke funnet noen glede i livet, så jeg kjenner meg igjen i hennes ønske om å "flykte". Men til syvende og sist må hun en dag hjem igjen til familie, hverdag og livet sitt generellt. Hva gjør hun da? Det som hjalp meg ut av det mørke var nettopp det motsatte. Snakke ut med familien som jeg på tidspunktet syntes jobbet meg i mot, og å la de hjelpe meg selvom jeg ikke hadde troen på det de mente var riktig for meg. Å flykte fra livet kan føles godt så lenge det varer, men lykken mener jeg personlig at man kan finne i seg selv og sin situasjon - med hjelp av andre. Husk at en depreson gjør at synet på livet og tilstanden virker håpløs. Men sannheten er at det er bare sykdommen som mørkner ens syn. Legg for all del ut på en reise, men ha et mål (veldedighetsarbeid, oppleve en spesiell kultur eller religion etc. en sydenferie vil ikke gjøre stor nytte) og ha en plan for hjemkomsten. Det er mitt råd. Og ikke reis med mindre det kan skape konflikter med din veninnes familie som vil gjøre det enda vanskeligere for henne å komme hjem igjen. Familien hennes er det viktigste hun har.

Sannheten er at man ikke alltid kan finne lykken ved å reise på en "eat, pray, love" type reise. Lykken finnes der man er elsket og ønsket, og ikke minst trygg.

Lykke til, til deg og din venninne.

[Gjest]

Og mannen ville

fra nissen flytte

men det var møye

til ingen nytte

For øverst på lasset satt nissen og lo

"vi flytter i dag vi, begge to"

Dagens lille poesi. Alt for mye sannhet i den.

Hun må jobbe med seg selv. Det er ingen som kan gjøre det for henne.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner hva dere mener. Men det gjør så vondt å se henne sånn som hun er nå. Jeg tror håpet er det viktigste vi har her i livet, og hun har ikke engang det. Hun har ikke sett fremgang på hele tiden hun har vært der. Jeg er redd for at hun bare graver seg et dypere og dypere hull.

Jeg er så redd for at hvis hun blir der, så vil hun en dag skrive seg selv ut og ende alt. Da kunne jeg aldri tilgitt meg selv...

Anonym poster: 32c53de744218aff17aa61fb90dc3b02

[RoH]

Det fins ikke noen mening med livet, med mindre du selv gir livet mening. Hvordan skal du kunne ta ansvar for andres liv.

[Gjest Gjest]

Noe lignende reddet livet mitt. Jeg er fortsatt usikker på om det var verdt det, men om ikke annet klarer jeg holde meg gående så familien slipper sørge.

[AnonymBruker]

Vi har snakket sammen om det i lys av det dere har sagt her, og sammen fant vi ut av vi skal ha det som et mål at vi kan dra på en slik reise sammen når hun har blitt bedre. Tror hele greia hjalp henne å innse at hun fortsatt evner å glede seg til noe, og det gjorde henne lysere til sinns. Nå har hun noe HUN gleder seg til som hun er villig til å bli bedre for

Tusen takk for alle svar

Anonym poster: 32c53de744218aff17aa61fb90dc3b02