Jeg både liker og misliker å være venneløs.

[AnonymBruker]

Vet da søren hvor jeg skal legge denne så det blir under relasjoner

Jeg har alltid hadd få nære venner. De få jeg har har jeg kjent i mange år (sånn type 10-25år)

Siden det er så få treffes vi sjeldent. Jeg har ofte de siste 5 årene følt meg litt venneløs og prøvd på ulike vis å skaffe meg flere. Samtidig som jeg gjerne vil ha flere venner kjenner jeg at jeg innimellom ikke orker. Dette er veldig vanskelig for meg å forklare.

Jeg er nok litt usikker på meg selv. Er ikke den som roper høyest om jeg befinner meg i en situasjon med nye mennesker eller mennesker jeg ikke kjenner så godt. På en måte gir jeg litt F i hva de tenker om meg men samtidig vil jeg jo også at de skal like meg.

Jeg kan en kveld ønske meg flere venner og bli litt trist av tanken.

En annen kveld kan jeg ha blitt invitert med på noe sosialt med folk jeg ikke kjenner så godt og da kan jeg tenke at jeg orker ikke. Orker ikke å sitte der og late som om vi skal like hverandre, finne på ting å prate om og kanskje bli usikker og nervøs. DA synes jeg det er helt toppers å være alene.

Jeg tror jeg mesteparten av tiden enten trives alene eller i omgivelser som er kjente og trygge.

Kjenner jeg også blir litt sånn kynisk om man skal prøve å bli kjent med nye mennesker. Tenker at dette "spillet" orker jeg ikke, og folk bare utnytter deg eller gir fullstendig f.

Blir frustrert over meg selv. Føler at jeg ikke helt klarer å bestemme meg.

Noen som kjenner seg igjen i dette rotete innlegget mitt?

Anonym poster: 557ddaf839531392da46b6771f98cc87

[AnonymBruker]

Om du er interessert i politikk, kan du engasjere deg. Da kan du få venner som du har ting til felles med

Anonym poster: b7338964c3c156e9008666a97d82aa3d

[Gjest Sitrondrops]

Tror du har litt sosial angst.

[AnonymBruker]

Har det akkurat som deg...!

Anonym poster: d65a55ade1fb07b3c773d8a8a71a05a7

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg også utrolig godt igjen i det du skriver. Som om jeg skulle ha sagt det selv! Stort sett er jeg fornøyd med å ha det slik. Har liksom ikke noe behov for kontakt med folk utover det jeg får på jobben. En sjelden gang kan jeg føle en slags rastløshet/uro av og til over å ha så snevert nettverk.

Anonym poster: 9022a927d10ce689cbc757fb5cfb94a6

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg også utrolig godt igjen i det du skriver. Som om jeg skulle ha sagt det selv! Stort sett er jeg fornøyd med å ha det slik. Har liksom ikke noe behov for kontakt med folk utover det jeg får på jobben. En sjelden gang kan jeg føle en slags rastløshet/uro over å ha så snevert nettverk.

Anonym poster: 9022a927d10ce689cbc757fb5cfb94a6

Edit: fjernet 'av og til'

Anonym poster: 9022a927d10ce689cbc757fb5cfb94a6

[Gjest Loverdose]

Er slik selv. Selv har jeg jo et par få venner, men jeg har ingen gode venner som jeg snakker med hver dag og som jeg ofte er sammen med. Har noen få venner jeg i ny og ne treffer, noen ganger kan det gå mange uker før jeg tar kontakt eller ser dem igjen. Hadde mange venner før, men syns det ble for travelt med så mange mennesker å forholde seg i. Dessuten er det kjedelig når alle vennene man har, er over gjennomsnitte egoistiske og behandler deg som en psykolog. Å finne ekte venner er ganske vanskelig, derfor har jeg rett og slett gitt opp. Å bli kjent med mennesker er for meg ingen prioritet og ikke et ønske jeg har i det hele tatt. Trives langt ifra alene, men har heldigvis en kjæreste, så jeg er ikke alt for sosialt tilbakestående.

Venner er som sagt travelt. Det er iallefall mitt syn på vennskap... Så mye falskhet, mistillit, misunnelse, baksnakking, rykter og masse piss og drama som man ikke trenger i livet. Herregud, nå høres jeg fæl og pessimistisk ut. Men det er jo sant!

[Gjest Gjest]

Noen som kjenner seg igjen i dette rotete innlegget mitt?

Anonym poster: 557ddaf839531392da46b6771f98cc87

Absolutt. Du er ikke alene om å ha det slik. Så lenge man har det bra med seg selv, så betyr det ingenting hva andre måtte mene. Det er tragisk at det forventes at alle skal være så hypersosiale og ha mange venner, både på sosiale medier og i det virkelige liv. Faktisk tror jeg mange blir deprimerte av alt dette overfladiske maset. Tror mange folk kunne hatt godt av en rolig tenkepause mht. hva de egentlig vil med alle disse "vennene" sine. Kanskje en skikkelig opprenskning i "vennekretsen" ikke ville vært så dumt? Det finnes altfor mange mennesker som rett og slett suger livskraften ut av en. Til hvilken pris skal man spille dette skuespillet hele tiden? Det er bra å ha gode venner/bekjente, men det må handle om kvalitet, ikke kvantitet.

[QueenOfTheSidewalk]

Delvis. Jeg har en del venner, men til tider har jeg vært fryktelig usosial. Det har skjedd veldig mye negativt med dødsfall de siste årene og bestevenninna mi døde i august, så av den grunn har jeg levd litt i min egen lille verden, men vennene mine tviholder på meg til tross for det.

Du burde tvinge deg selv til å være sosial. Jeg har gjort det i det siste, men så ble jeg syk. Passet ikke så bra...

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen!

Når jeg er alene er jeg ensom,når jeg er med folk,skulle jeg ønske at jeg var alene.

Min idylliske situasjon er å være med folk som er verdt det og heller alene resten av tiden.

Og med folk som er verdt det mener jeg selvfølgelig de som ser på meg som sin ordentlige venn,og de jeg passer sammen med. Dessverre er det få av de i det siste,og jeg er nok litt rar.

Jeg har kommet i en fase hvor det ikke holder å være med folk,jeg må faktisk like menneskene.

Og joda,finnes mange morsomme mennesker der ute som er lik meg,men jeg har ingen energi til å bli kjent med mange forskjellige. Samtidig tror jeg alltid at de som er bra å være med ikke kommer til gidde å være med meg.

Derfor og sikkert flere grunner er jeg sammen emd folk jeg egentlig ikke ønsker å være,men trenger for å ikke være helt alene og for å ikke ha en ensom skoledag.

Dessuten føler jeg ofte også at jeg blir utslitt og utipasset i sosiale sammenheng. mens alle har det gøy,vil jeg bare hjem og gjemme meg fra verden..

Anonym poster: 58b37e5c1374c5dd402c110caf99bd0e

[AnonymBruker]

Godt å se at man ikke er alene om disse tankene og følelsene.

Slik som brukeren over sier det; Jeg har kommet i en fase hvor det ikke holder å være med folk,jeg må faktisk like menneskene.

Jeg tar meg selv oftere og oftere i å tenke i enkelte sosiale sammenkomster ( hvor man er sammen med folk man ikke kjenner så godt) at jeg ikke føler meg vel. Jeg gidder ikke å skrike av full hals, peke med fingeren opp i lufta og synge OOH OOOH.

Jeg har også alt for mange ganger sittet å stilt spørsmål om hva gjør du, hva liker du, hva mener du om ditt og datt til andre uten å få noe spørsmål tilbake. Mange mennesker er så opptatt av seg og sitt og de aner ikke hva toveiskommunikasjon er.

Gode venner ER vanskelig å finne. Jeg savner innimellom å møte noen som jeg er på bølgelengde med. Det meste bli overfladisk pjatt.

Men jeg har det egentlig ganske greit slik det er nå også.

Anonym poster: 557ddaf839531392da46b6771f98cc87

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i det her!

Anonym poster: 67ae08e47c4a864ab2e9f4407339dbf7

[Gjest Yellow Taxi]

Kjenner meg veldig godt igjen. Og jeg har konkludert med at jeg trives godt med og ikke ha venner. Nå har jeg allikevel fått en da, men det er vel godt under gjennomsnittet.

[Thorn]

Jeg kjenner meg også veldig godt igjen i innlegget ditt. Jeg har noen veldig gode venner som jeg kanskje ser et par ganger i måneden, ellers er den meste av den sosiale kontakten jeg har med kollegaene mine. Og jeg har ingen behov for å være med dem på fritiden, selv om de er hyggelige mennesker som jeg liker veldig godt. Jeg har også dager der jeg skulle ønske at jeg hadde flere venner, spesielt hvis jeg har lyst å finne på noe, og ingen av vennene mine er ledige. Da tenker jeg at det hadde vært fint å ha flere å velge i, for å si det slik... Samtidig har jeg også behov for mye alenetid, og hvis jeg for eksempel har hatt en slitsom dag på jobb, hender det at jeg har lyst å avlyse avtaler med venner. Men da tar jeg meg selv i nakken, vi sees ikke så ofte, og vi har det alltid utrolig kjekt sammen

[Gjest Ts]

Jeg lurer på hva som hadde skjedd om vi alle som føler det slik møttes til en fest

Lurer på hva slags fest det hadde blitt. Alle sitter i hvert sitt hjørne og skuler på hverandre..Eller så blir det en slags VV-treff, viggo venneløs treff, eeeeeller kanskje det hadde vært skøy!

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hva som hadde skjedd om vi alle som føler det slik møttes til en fest

Lurer på hva slags fest det hadde blitt. Alle sitter i hvert sitt hjørne og skuler på hverandre..Eller så blir det en slags VV-treff, viggo venneløs treff, eeeeeller kanskje det hadde vært skøy!

Haha, det hadde vært utrolig morsomt

Anonym poster: 3c7432493721ec071836786105b55596

[lillejenta1]

Hei Ts!

Kjenner meg litt igjen i det du skriver, . Jeg er ingen "friendcollector" noe jeg aldri har vært av den grunn, at det har alltid vært veldig betryggende for meg å ha få gode venner enn mange venne du ikke helt vet hvor du har, noen ganger kan det bli litt ensomt, selvom jeg nyter ensomheten til tider, den tiden man bruker på å tenke og reflektere over hva som skjer i livet ditt. Lykke til videre Ts og håper det løser seg for deg.

En god klem til deg