Ikke "stormforelska"?

[AnonymBruker]

Hvis man er veldig glad i en mann, kjenner at man vil tilbringe så mye tid som mulig med han, dere har det fint sammen, likt syn på ting og har mye av de samme verdiene og ønskene.. På papiret har han "alt". Han er så og si perfekt. I tillegg er han stormforelska i deg og er klar og villig til å starte et liv sammen, med bonusbarn fra begge sider og samboerskap og det som er.

Gjør det da noe at den "stormforelska" følelsen uteblir fra en selv..? Den følelsen hvor man liksom ligger og vrir seg av forelskelse, bare smiler hele dagen og ikke klarer å tenke klart? Er denne følelsen forbeholdt tenåringene og noe man ikke egentig burde gå etter? Er stormforelskelse oppskrytt? Når vet man at man har nok følelser til å virkelig satse?

Er glad i han, det er følelser der, det kribler i magen av og til, og jeg gleder meg til å være med han. Men tussete i hodet er jeg ikke blitt.

Anonym poster: 6a84c9d26bc09b89ef0cfe9799871a0a

[Suzy]

Hvordan pleier du å bli da?

om du aldri har vært av typen som blir helt koko av forelskelse, eller eventuelt av typen som gjør latterlig dumme varlg når du er koko av forelskelse, så ville jeg ikke vært bekymret.

Om det ikke føles rett og ikke føles nok, så hadde jeg drøyd og sett om de rette følelsene kom klarer frem etterhvert.

[up!]

Det kommer De typene man blir akutt stormforelsket i, har ingenting å by på i lengden uansett. Det eneste de har å tilby er at vi blir så tussete i hodet at det tar oss veldig lang tid å oppdage hvor store idioter de er Mye bedre med de skikkelige fyrene som man blir gradvis glad i og gradvis forelsket i. Go for it!

[Hanna!]

Jeg trenger desverre stormforelskelse...

Har vært sammen med "drømmetypen", jeg syntes han var attraktiv, han var snill, hadde samme interesser som meg og vi trivdes sammen. Men siden jeg hadde vært forelsket før, følte jeg at det andre ikke var nok. Det ble liksom så unødvendig tett å ha kjæreste når man ikke er kjempeforelska.

Men jeg tenker at dette kommer også ann på alder. Jeg var 20 år, hvis jeg hadde møtt ham når jeg var 30 og hadde hatt min del av forelskelser og kanskje ønsket å ha familie osv, så kan det hende det ville vært mer å satse på.

[AnonymBruker]

TS her.

Jeg vet ikke helt hva jeg pleier å bli.. Med han som er far til mitt barn så flyttet vi sammen før vi var kjærester av div grunner, også ble vi liksom forelska etter hvert. Han forrige jeg var sammen med var jeg veldig forelska i forelskelsen muligens, for det dabbet VELDIG fort av etter hvert som vi ble et par og "trygge".

Jeg er så usikker. Jeg kjenner jo at jeg vil ha han her, vil presentere han for familie, ligge og planlegge framtid osv, men samtidig så vet jeg ikke hva som er "nok" å føle? Det er tross alt barn inn i bildet, og skal det satses her, så skal det satses med "all inn". Han har allerede sagt at han vil satse, at han ønsker at vi skal flytte inn hos han i framtida når vi er klare, at ingenting ved meg og mitt barn skremmer han.

Han er på en måte alt jeg kunne ønske meg, både når det kommer til interesse og personlighet. Hva mer kan man ønske seg? Forelskelse går jo over til slutt uansett?

Jeg er kanskje betatt og muligens småforelska i han, men ikke stormforelsket. Kanskje det kommer om jeg satser, men hva om den ikke gjør det? Vi har liksom kommet til et punkt hvor det er på tide å definere forholdet og finne ut om det går enten den ene eller andre veien. Hjertet sier ja men hodet er så fornuftig og vil ikke gå på en smell. Det er så skummelt å satse når det er barn inne i bildet...

Anonym poster: 55e545eae194ae7553d12bf000803fc4

[Suzy]

Om hjertet sier ja så har du jo følelsene.

Om du tør å satse er jo noe helt annet

[up!]

Men det trenger jo ikke å være enten/ eller. Alt trenger ikke å gå så raskt. La det gå litt tid! Bli kjent med ham, få en stabil såle sammen før dere introduserer barna.

Det er ikke rart at du holder tilbake når det går så raskt i svingene

[AnonymBruker]

Men det trenger jo ikke å være enten/ eller. Alt trenger ikke å gå så raskt. La det gå litt tid! Bli kjent med ham, få en stabil såle sammen før dere introduserer barna.

Det er ikke rart at du holder tilbake når det går så raskt i svingene

Barna er allerede introdusert, da vi møttes igjennom felles venner hjemme hos meg første gang. Vi var ikke annet enn venner de første 3 mnd og jeg holdt på med en annen da i møttes, selv om han i ettertid har sagt at han har likt meg hele tiden. Så vi har vært på "playdate" med ungene blant annet.

Hehehehe ja han går veldig fort i svingene, men han er veldig forelska så jeg skjønner jo at han er ivrig. På en måte så liker jeg det jo, men jeg får litt "freakouts" innimellom med tanke på at ting går litt fort.

Vi skal være to uker vekke fra hverandre nå neste måned, så det kan jo hende jeg merker mere da hvordan jeg føler det..

Men åh.. Gud. Dette er så vanskelig...

TS.

Anonym poster: 55e545eae194ae7553d12bf000803fc4

[Gjest Gjest]

Jeg må ha stormforelskelsen, det blir bare falskt og ekkelt hvis ikke.

[up!]

Hvis han bryr seg så mye om deg som du sier, venter han på deg Ta den tiden DU trenger. Da vet du også at han har rom for hele deg. Gå alle skrittene Ikke hopp i det med hud og hår og våkne opp siden og lure på hva i alle dager det var som skjedde. Hvis barna allerede er introdusert trenger du jo ikke å bekymre deg for det heller.

[eva-80]

Jeg synes det er mye bedre når følelsene kommer sakte. Når jeg blir "stormforelska" så kan jeg finne på helt snåle ting å si eller gjøre, og er på en måte ikke meg selv.

Kjæresten din burde i alle fall ikke pushe, for det er skremmende... Spes. med barn i bildet må man trø varsomt... Han må respektere at du trenger tid, og du må selv sørge for litt albuerom til å tenke og kjenne etter.

Endret 24. oktober 2012 av eva-80

[Peanutbutter]

Jeg ble sammen med en fyr for snart tre år siden som jeg aldri var stormforelska i. Det har endt i brudd to ganger, og sist nå var det for godt. Jeg tror jeg trenger stormforelskelsen, det har også mye å si for sexliv osv. Jeg merka vi ble mer og mer venner og mindre og mindre romantiske, og sexlivet utviklet seg deretter. Du bør absolutt vente og se hvordan det utvikler seg:)

[Gjest Gjest]

Men noen ganger blir Mr.Wrong til Mr.Right når man blir skikkelig godt kjent. Men det tar tid! Være venner lenge, etter lang tid begynne å være intime og så etter en god stund med kjæresteforhold begynne å tenke på samboerskap etc.

Aldri lurt å forte seg inn i forhold når man har barn...

[waco]

Den stormforelskelsen dere ettertrakter, er det før eller etter at dere har blitt kjent med mannen dere vil ha denne stormforelskelsen følelsen?

[Alvina]

For meg er det litt varierende, de siste årene er det sjelden eller omtrent aldri det skjer at jeg blir stormforelsket med det samme, mye pga at jeg er litt skeptisk til menn jeg ikke kjenner og til å etablere nye forhold fordi jeg har med meg bagasje fra tidligere forhold.

Og kan vel ikke huske at jeg ble stormforelsket siden 14-årsalderen, men merker at følelser kan bygge seg opp når man blir kjent og har tilbrakt tid sammen og har sett hverandres litt mer dårlige sider også. Men også da kan man føle at man falmer litt i blinde.

Det er vel naturlig å være litt skeptisk før man har delt noen "hverdager". Alt er ikke bare fryd og idyll i et forhold, ingen er perfekte og som jeg sa til en venninne, en perfekt mann har jeg aldri lett etter mens hun er typen som stiller litt for store krav til en evt. ny kjæreste. (etter min mening)

.

[Amarinda]

Jeg ble ikke stormforelsket før etter et halvt år med han som nå er mannen min. Var riktignok forelsket i han, noe som skjedde ytterst sjelden, og derfor satset jeg. Har vært sammen i over 4 år, og har fortsatt sterke følelser. TIdspunktet for følelsene har lite å si, den som intet våger, intet vinner...

[AnonymBruker]

Jeg sitter litt i saksa jeg og. Merker at jeg liker fyren,og at tanken på å forlate han er hjerteskjærende, samtidig er ikke det helt det store...Vet ikke hva poenget med å fortelle dette var,ville bare dele erfaring..

Tror at jeg skal satse på det og se hva som skjer

Anonym poster: 5ef6bf46f50ffdefbf7a2d70086511f1

[AnonymBruker]

Stormforelskelse forventer jeg ikke, og tror ikke det nødvendigvis er det beste utgangspunktet for å vurdere om et forhold er verdt å satse på eller ikke. Men forventer og trenger en god magefølelse, at det kjennes riktig ut det man holder på med. Har ganske nylig møtt en som gir meg den gode følelsen, og jeg er forelska for en gangs skyld - men føler ikke jeg er STORMforelska og helt tussete... bakkekontakten er der, men følelsene er sterke likevel, det samme er tryggheten om at dette er noe jeg vil. Dersom du er usikker er det kanskje lurt å kjenne etter hvor den usikkerheten komme fra. At du ikke er klar for å flytte sammen etc ennå, bør du etter min mening ta på alvor. Det trenger jo ikke nødvendigvis bety at du ikke har "nok" følelser eller ikke vil noe med forholdet, men at du synes det går for fort. At du har barn å tenke på er jo også en god grunn til å tenke fornuftig i tillegg til med hjertet.

Anonym poster: 5333e639e118e7f685c169f55b2a3f06