Når alt man sier/gjør blir galt

[Gjest Gjest]

Heisann,

Jeg har vært sammen med ei jente i noen mnd nå. Vi hadde en tung start pga eks. kjæresten hennes og en del "bagasje" som måtte ryddes opp i før hun kunne satse helt og fullt på meg. Men vi har kommet såpass langt at vi ønsker å flytte sammen.

Vi har det KJEMPE bra sammen når alt er bra! Kjempe forelsket, koser oss, min familie har blitt veldig glad i henne og hun har blitt veldig glad i min familie! Når alt er bra, så snakker vi om fremtiden og tenker at det skal være oss fra nå og til evigheten. Vi tenker også, hva i helvete er det vi krangler om hele tiden? Bagateller!

Hun er ALT for meg! Jeg elsker henne og jeg vil dele livet mitt med denne jenta.. (Når hun er glad, søt, snill og omtenksom).. Men, hun har dessverre en helt annen side også. Den stae, barnslige, defensive, likegyldige, selvsentrerte, drittkjerring siden, hvor hun nærmest føler at hun hater meg, hun blir irritert over den minste lille ting jeg måtte gjøre, hun kunne ikke brydd seg mindre om jeg hadde ligget halv-død i grøfta. Hun sier at hun føler seg helt tom.

Det skal nevnes at hun sliter med et familiært problem, som har gått veldig inn på henne og har ført til at hun har hvert sykmeldt nå i hele sommer. Dette har egentlig ikke med henne å gjøre, men om et familiemedlem som sliter veldig om dagen. Hun sover ikke på natten uten å ta sovetabletter, hun tar ofte dobbelt dose. Dette gjør at hun går fort tom (Hun får bare 10 tabletter om gangen). Og har et evig jag om å få tak i mer i frykt for å ikke få sove. Hun har ofte hangover og føler seg generelt dårlig på morgenene.

Hun sliter også med dårlig selvfølelse, hun har ofte sagt at jeg fortjener bedre en henne og at jeg kommer til å forlate henne en dag når jeg innser dette selv.

Saken er: Vi krangler! Vi krangler om ingen verdens ting! Vi krangler ofte og hardt. Vi sårer hverandre, vi slår opp flere ganger i uken, fordi alt er så mørkt og nytteløst hele tiden. Jeg prøver så godt jeg kan å være der for henne oppe i alt det vanskelige hun gjennomgår, jeg prøver å minne henne på hvor mye jeg elsker henne, jeg prøver å ta henne med på ting for å aktivisere oss, fordi da har vi det helt perfekt sammen..! Men, så fort hun virker litt sliten eller at vi sitter alene, så begynner hun å tenke.. Alt er galt, den minste lille ting jeg gjør tolkes dit hen at jeg ikke bryr meg, at jeg ikke respekterer følelsene hennes, at jeg påvirker humøret hennes negativt. I dag feks: Vi var ute å kjørte bil.. Har hatt en KJEMPE koselig dag etter å ha ordnet opp i en krangel som har pågått i et par dager forut. Vi skulle innom og se på det nye huset til en kamerat av meg, jeg kjørte feil og måtte snu. Da jeg rygget bilen, så "la jeg over" litt fort og holdt visstnok på å sneie en strømboks som sto der. Det er hennes bil, så hun begynte å bruke kjeften på meg (Rolig snakk iflg. henne) jeg kom jeg med et sukk og jeg gjorde en bevegelse med øynene mine, som ble oppfattet som "himling" av henne. Hun ble bare argere og argere, jeg svarte egentlig ikke på så mye av det hun sa, i frykt av å begynne å krangle om ingenting igjen. Men jeg sa beklager og at jeg ble stresset av å ha kjørt feil. Hun fortsatte gneldringen, sa at hun ikke ville måtte betale verkstedregninger pga meg, osv. og til slutt så sa jeg at hun måtte gjerne kjøre selv, hvis hun var redd for at jeg skulle påføre bilen hennes skade. Så jeg stoppet bilen gikk ut av førersetet, hun hoppet over og føk avgårde alene i bilen. Jeg prøvde å ringe henne, hun tok telefonen men nektet å si noe. Etter ca 20 min så fikk jeg en sms med melding om at hun sto ca 1 km lenger nede i veien, så jeg gikk for å finne henne. Da jeg ankom, så hadde hun låst alle dørene og nektet å åpne vinduet. Så jeg måtte stå å snakke til henne gjennom lukkede dører og vinduer. Jeg prøvde å forklare henne at vi ikke kunne drive på sånn, at vi var enige om å slutte å krangle og at hvis hun ville, så kunne vi bare glemme hele greia og dra opp til kompisen min. Hun åpnet etterhvert bil døra og ba meg sette meg inn. Der fortalte hun meg at hun syntes "Det ikke funket" mellom oss, hun sa at jeg driter i hennes følelser når jeg sukker og himler med øynene når hun snakker "vanlig og rolig"(Skriker) til meg, at det er nedlatende og at jeg tror jeg er mere verdt en henne. Jeg ba henne tenke på samtalen vi hadde hatt bare timer før om hvor bra VI egentlig har det og at vi ikke skjønner hvorfor vi krangler i det hele tatt! Jeg ga på nytt tilbud om å dra opp til kompisen min eller at hun evt. kunne få kjøre meg hjem. Hun var IKKE noe taxi fikk jeg klinkende klar beskjed om. Jeg begynte å bli mer og mer irritert og skrek ut noen gloser om at hun måtte være psykotisk eller noe for oppføre seg sånn! humøret går fra topp til helt på bunn på null komma niks. Jeg vet at jeg såret henne og ber umiddelbart om unnskyldning.. Jeg sier at det er best at jeg går, før jeg sier mer jeg kommer til å angre på, så jeg ringer kompisen min og ber han hente meg hvor jeg var, sier at dama er sint og ikke vil ha meg i bilen sin lengre.

Jeg stikker opp til kompisen min, sitter der i 10-15 min, før jeg føler for å sprekke på røykeslutten min, så jeg måtte ut å kjøpe røyk. Vi kjørte forbi hvor kompisen min plukket meg opp og hun sitter der i bilen sin enda og stirrer tomt ut i lufta. Jeg tar opp telefonen min, ringer og spør om hvordan det går, hører om hun vil at jeg skal komme tilbake og at vi skal finne ut av dette her. Blir nok en gang utskjelt før hun bare slenger på røret. Drar opp igjen til kompisen min, kjederøyker og ringer tilbake en time senere og hører om hun har fått roet seg litt. Minner henne på at vi var enige bare få timer før om å ikke krangle. Hun forteller da at hun sitter fortsatt der hun var, før hun skjeller meg ut igjen og legger på.

Har ringt et par ganger til ila. kvelden hvor hun først forholder seg relativt rolig i telefonen, men det ender med at hun skjeller meg ut og slenger på røret uten at jeg nesten får åpnet kjeften.

Jeg vet egentlig ikke hvor jeg vil med dette her.. Det ble langt! Godt å få ut litt frustrasjon.. Jeg føler meg maktesløs, vi skal flytte sammen på lørdag.. Men jeg ser jo nå at det er en jævlig dårlig idè. Vi trodde lenge at det kanskje skulle bidra til at vi kranglet mindre, at vi fikk mere avstand til alt det som skjer rundt oss. Men jeg tviler. Når jeg sier noe, eller gjør noe, så greier hun alltid å vri det til at det er min skyld, det er jeg som startet denne krangelen ved å himle med øynene feks.

Jeg ønsker bare den snille, greie og blide jenta mi som jeg elsker jeg. Hun er der inne et sted, men det er umulig å få kontakt med henne akkurat nå.

Dette er langt fra hele historien, men det er vel begrenset med hvor lange innlegg folk orker å lese her inne.

Skal komme med mer, hvis det er noe respons å få! Råd og veiledning på hvordan jeg skal forholde meg til henne, når hun blir sint og alt jeg sier eller gjør tolkes dit hen at jeg ikke respekterer henne.. Så mottas de med takk!

[AnonymBruker]

Hun minner meg litt om meg selv. Det er vanskelig å være nær og intim med noen man er glad i. Frykten for å bli avvist, frykten for å bli forlatt, av den man elsker og trenger. Frykten gjør det vanskelig å deale med store svingninger i følelsene i emosjonelt vanskelig situasjoner. Også gir det av og til slike reaksjoner. Det ser ut som om at det handler om en mulig skade på bilen, men dypest sett handler det om relasjon, tilknytning og følelser.

Hilsen en som har en viss grad av emosjonell personlighetsforstyrrelse.

Anonym poster: f330db15382c373911309fc6d9ce3e0c

[QueenOfTheSidewalk]

Jeg har familieproblemer selv, men kunne ikke falle meg inn å oppføre meg på den måten. Dama er syk og trenger hjelp. Får hun ikke hjelp, så kommer hun til å være sånn resten av livet.

[Gjest Mann_25]

Hei.

Føler veldig med deg. Har vært akkurat i samme situasjon selv! Det ble IKKE bedre, og det vil IKKE gi seg. Jeg kastet bort 5 år av mitt liv i et forhold med elendig kommunikasjon og nyttesløs krangling, om enn ikke så alvorlig mye rart som du opplever med dama di, men nok tull.

Jeg kan ikke få sagt dette tydelig nok: For din egen del må du komme deg unna. Tro meg! Det finnes like snille, søte og pene damer der ute som faktisk ikke benytter enhver mulighet til å krangle eller leke "offer". Vær så snill, IKKE flytt sammen med denne dama. Du fortjener SÅ mye bedre. Jeg skulle ønske jeg hadde baller nok til å ikke flytte sammen med dama mi for noen år siden. Tegnene var der, men jeg valgte å ignorere dem. Det har kostet meg dyrt!

[Gjest BottolfNerd]

Du er sammen med et barn, desverre, og bedre kommer det ikke til å bli. Spar deg for slitet og dump henne først som sist. Utifra det jeg leste i posten din, kan du med stor sannsynlighet gjøre mye bedre.

[Dolce]

En av mine beste venninner har samme type oppførsel som kjæresten din.

Og - beklager - ikke tro at hun vil forandre seg. Min venninne hadde drama-tendenser i tenårene, og hun er nå 47. Fremdeles drama.

Enten må du avfinne deg med å leve med en drama-queen, og heller nyte de fine stundene innimellom. Eller finne deg en som ikke lager "himmel&helvete" utav små bagateller.

[Gjest Gjest]

Jeg synes ikke du bør finne deg i dette. Tror nok du vil få det best med å bryte med henne, da hun er emosjonelt meget umoden. Du kan ikke "fikse" henne, så jeg råder deg heller til å omgås mer harmoniske personer, så også du selv kan ha det bra.

[AnonymBruker]

Dette bør du ikke finne deg i. Det er mulig det kan hjelpe med samlivsterapi, det er jo verdt et forsøk dersom dere er villige til å prøve. Men ikke flytt sammen med henne dersom du ikke ser endring i denne typen atferd. Jeg har også vært i et forhold hvor vi kranglet mye om alt mulig, og var stygge med hverandre. Det ender aldri bra, og utryggheten vokste nok litt for hver krangel til det til slutt (etter alt for lang tid, var vi enige om) ikke er mer igjen...

Anonym poster: b6c9f5c4c09bcbef4be03f11006a7595

[Carrot]

En ting er i allefall helt sikkert, menneskser viser sitt sanne jeg når ting går dem imot - og blir en person da "ufordragelig og umulig å leve med" i egne øyne vil det ikke bli enklere med årene...

[Murder]

Dette er nok ikke noe du kan fikse. Kjæresten din har nok problemer, men enhver har selv ansvar for sin egen psyke. Et forhold med denne jenta sånn som hun er nå vil aldri bli likeverdig, du vil gi og gi og få smuler tilbake. Det eneste rådet jeg kan gi er å gjøre det slutt, oppfordre henne til å søke hjelp, og dersom det er aktuelt for deg, forklare henne at den dagen hun har begynt å gå til behandling og begynt å ta problemene sine på alvor, samt viser vilje til å endre seg kan dere kanskje finne tilbake til hverandre igjen.

Du kunne jo kanskje alliert deg med noen som står henne nær, om mulig, slik at disse kunne tatt litt vare på henne i en vanskelig tid.

[Knitcat]

Man trenger jo ikke å være drama queen bare fordi man sliter med stress og/eller depresjon!

Vær så snill å ikke flytte sammen med henne - også selv om dere har det helt topp torsdag og fredag. Dere er unge og har bare vært sammen noen få måneder så samboerskap har ingen hast. Hun har selv ansvar for å oppføre seg som folk. Vil hun ikke det, så får hun bo alene!

[Neket]

Samlivsterapi holder ikke, sleng på psykiater og gjerne noen lykkepiller, så blir hun kanskje litt mindre oppfarende og får det bedre med seg selv?

[Glynis]

Hun burde ikke ha en kjæreste nå.