Kan dette forholdet gå bra?

[Gjest Mann_23]

Skriver inn her fordi jeg ikke lenger vet hva som er opp eller ned, hva jeg skal tenke eller gjøre. Ønsker synspunkter og gode råd.

Har vært sammen med samboeren min i snart 4 år, og bodd sammen de siste 2,5 årene. Vi er begge studenter i Oslo. Hun er ferdig nå til jul, og jeg til våren.

Problemet er at jeg er usikker på om jeg vil fortsette forholdet. Det tærer på meg å tenke på det, og jeg føler meg ikke spesielt bra som tenker dette samtidig som hun ønsker å diskutere kjøp av bolig, hinter om barn, etc.

Saken er, at hun er svært usikker på seg selv. Det har hun alltid vært, og "utbruddene" kommer med jevne mellomrom. Jeg er utrolig glad i henne, og har gjort alt jeg over hode kan for å prate (jeg har tro på å prate sammen og være ærlige, har ikke noe problem med å uttrykke følelser eller ordlegge meg, som mange andre gutter) og prøve å løse opp i alle tankene.

På mange måter er hun både omsorgsfull, familiekjær og vennlig, og vi har mange like verdier mtp. økonomi, forbruk, etc.. Hun ser forøvrig også bra ut (noe jeg forteller henne rett som det er) Dessverre har det seg slik at jeg er genuint interessert i å finne på ting og være i aktivitet, noe hun absolutt ikke er. Alt som innebærer mer enn å vandre noen kvartaler eller til nød en trening på et treningssenter er utelukket, med mindre jeg presser på. Jeg er klar over at jeg også har mine "nykker", men prøver så godt jeg kan å tilpasse meg.

For et par måneder siden sa jeg tydelig i fra at jeg ikke lenger orket de lange, depressive, nesten hypokondrisk periodene, og at jeg var usikker på vår fremtid. Hun lovet da på tro og ære å forbedre seg, noe hun til en viss grad har gjort. Dessverre (og naturlig nok, egentlig), har ikke ønsket om å være mer aktiv endret seg noe særlig, og jeg er livredd for "tilbakefall". Det er derfor også litt ubehagelig når hun prater om bolig og barn, og helt ærlig så kan jeg ikke forstå at hun kan gjøre det når hun vet hvor mye hun selv har å tenke på.

Jeg vil så gjerne at hun skal takle alle tankene, men det har gjentatte ganger over de siste årene vist seg at hun ikke gjør. Vi har vært sammen så lenge, og fremstår sikkert som et "drømmepar", så utenforstående skjønner sikkert ingen ting. Jeg er derimot redd for å sitte med barn, hus og en usikker samboer/kone som kun interesserer seg for å sitte inne eller dra på fest uten at jeg må dra henne med på noe annet.

Samtidig så vet jeg at å gå fra henne vil knuse henne totalt og senke selvtillitten hennes til et nytt bunnivå.

[Gjest Gjest]

Dette høres tøft ut, og jeg forstår det dilemmaet du er i.

Du virker så usikker mtp å fortsette forholdet til dama di at jeg absolutt ikke anbefaler deg å stifte familie med henne i nærmeste framtid.

Hvis du har et ønske om å fortsette forholdet, bør dere skaffe dere hjelp gjennom rådgivning, slik at dere får på bordet alt som gnager og irriterer, og lærer dere å se konstruktive løsninger.

Men hvis du ikke har særlig følelser for henne, og grunnen til at du fortsetter forholdet er at du er redd for hvordan hun vil takle et brudd, da blir det feil grunnlag. Da må du bryte ut, det er ingen annen løsning.

[Gjest TS]

Hei.

Takk for svar. Jeg tror du har mye rett i det du skriver. Jeg har kommet til det stadiet hvor jeg føler jeg bare "spiller med". Følelsene mine brytes ned av hennes konstante usikkerhet, spørsmål om alt jeg gjør og foretar meg og gråting (flere ganger i uken, grunnet både det ene og det andre).

Jeg skulle ønske hun var litt tøffere og faktisk ikke så på alt som begrensninger og problemer, men muligheter og som noe spennende.

[eva-80]

Jeg synes at hun er heldig som har en sånn kjæreste som deg, virkelig. Det er slik det burde være.

Vet hun egentlig hvor nær du er til å vurdere å slå opp ?

Har hun vært hos fagperson for å få bukt med den lave selvtillitten og negativ tankemønster ?

Evt parterapi om hun føler at det er også noe "gærli" med deg/ dere som et par ? Jeg tror det ville hjelpe henne til å forstå at hun må ta et tak, helst med noe utenforstående om hun ikke vil miste deg.

Du må også fortelle henne i klartekst at så lenge ikke dere som par får bukt med probleme , så blir det ikke aktuelt med å ta steget videre med forholdet.

Si til henne ( til å begynne med ) at du vil at dere skal funke sammen siden hun har mange gode sider som du setter pris på.. Men du skal ikke finne deg i alt det rare som hun finner på.

Å gråte flere ganger i uken er en dårllig hersketeknikk for å få det som en vil , lokke frem skyldfølelse hos den andre.

[Havbris]

Du har et dilemma ja - men du kan ikke ta ansvar for hennes liv og hvordan hun har det med seg selv. Hvis dette forholdet skal ha en sjans, tror jeg det forutsetter at hun skaffer seg profesjonell hjelp for å overkomme de destruktive tankemønstrene som hun ser ut til å ha. Dette er det bare hun som kan gjøre noe med, og det er hennes ansvar hvis hun virkelig ønsker en fremtid med deg.

Slik det er nå så begrenser hun både deg og forholdet, og hun har "taket" på deg ved å gråte, grave seg ned i depressive tanket etc.

Det er alltid vondt å såre et annet menneske, men det er bedre at du går nå. Det vil knuse henne ja - men kanskje vil det også tvinge henne til å ta tak i seg selv. Dette er ikke ditt ansvar og du må ikke finne på å gå med på kjøp av bolig, barn etc.

Du har jo snakket med henne om dette, men det vil ikke skje endringer før hun tar seg selv så alvorlig at hun skaffer seg hjelp. Dette er ikke egentlig et samlivsproblem i første omgang, men et problem som hun sliter med og som bare hun kan fikse opp i.

Jeg får inntrykk av at du allerede har en fot på utsiden av forholdet, og at tvilen din er mye større enn tryggheten. Forholdet gjør deg ikke godt og kanskje skal du komme deg ut av dette.

Vet du hva denne usikkerheten kommer av? Hvorfor har hun et så dårlig selvbilde?