Hvor henvende seg når barnet sliter i samvær med far?

[AnonymBruker]

Har et barn på 9 år som sliter litt under samvær med far. Barnet klager over mye stygg språkbruk fra far, over å bli brukt som barnevakt/lekekamerat for yngre søsken, over å alltid måtte gjøre div husarbeid (noe jeg ikke syns er veldig ille, men jeg vet jo ikke det reelle omfanget da) og at far kaller barnet ved div stygge kallenavn når han er sur, stressa osv (drittunge er et eksempel).

Barnet er der annenhver helg, og tidligere i perioder også klaget på at det ikke er hyggelig å være hos far og ikke villet dit.

Det har nå vært rolig og harmonisk i ett års tid, men nå har det tatt seg opp i høst.

Barnet er lei seg når det forteller om disse tingene og tør ikke fortelle far hva det syns om f eks banning, barnet sa til og med at det var redd for at far skulle slå. Men insisterte på at det ikke hadde skjedd, og jeg tror nok heller ikke at det har skjedd. Men vet far kan være ganske hissig og framstå som litt truende i atferd om han er sint nok.

Nå har barnet ytret at det ikke vil være så mye hos pappa...

Jeg ringte familievernkontoret, trodde man kunne henvende seg dit, men der fikk jeg beskjed fra telefondamen at hun ikke "så hvordan de skulle kunne løse dette", og siden damen tidligere i samtalen heller ikke var spesielt imøtekommende, så ble jeg ganske oppgitt og takket for meg og la på.

Så, da sitter jeg litt fast. Barnet vil ikke at jeg skal snakke med far, for da får far vite at barnet har "sladret", barnet vil ikke selv snakke med far om ting og jeg kan ikke snakke med far bak ryggen på barnet. Da mister jeg fortroligheten til barnet, og far er heller ikke spesielt lett å snakke med om ting.

Noen forslag til andre steder vi kan henvende oss?

Det beste er jo om både jeg, far og barnet kan snakke om dette på et nøytralt sted og med en nøytral person som "veileder", men da må barnet først tørre dette. Og siden familievernkontoret ikke syns de kunne hjelpe, hvem kan evt hjelpe da?

Anonym poster: 6127a657f5b3b75471e0176a87b782ce

[Gjest annemor30]

Hmm, de kunne ikke hjelpe dere nei.. Hva med å høre med barnevernet der du bor om veiledning?

[pusekatta]

Huff, dette høres ut som en vanskelig sak.

Først og fremst, ville jeg tatt en telefon til familievernkontoret. Hvis de virker lite interessert i å hjelpe, ville jeg presset på. Det er da for søren jobben deres, og det er uhørt at du skal få så lite hjelp som det du fikk.

Ellers ville jeg kanskje tatt kontakt med en advokat som jobber med slike saker. Ikke for å lage masse oppstyr, men kun for å forhøre deg om hva du kan gjøre i denne saken. Det kan da ikke være slik at barnet skal "tvinges" til å være sammen med far når ikke det selv vil.

Håper det ordner seg for dere!

[Wildrose]

Først,,jeg håper dere kan finne ut av dette. Jeg sier til min datter: "Jeg forteller ikke det du sier videre, MEN hvis det er noe som er nødvendig/alvorlig som jeg må være i dialog med annen part ved f.eks mobbing, dårlig trivsel hos far etc. da MÅ jeg si ifra." MItt barn har forstått dette og aksepterer det. Jeg sier på forhand i fra om jeg må "sladre". Mitt barn er jevnaldrende med ditt. men, hvis det er vanskelig å snakke med far på egenhand, må du presse på på familievernkontoret. Lykke til.

[Sweet77]

En familierettsadvokat er rette stedet.

De vet hvordan du skal forholde deg, og har hatt lignende saker mange ganger.

I en slik prosess må du innom familievernkontoret, men det er ikke før senere i prosessen.

Barnevernet skal ikke inn, da de kun er med om det gjelder omsorgssvikt hos den som har omsorgen (altså deg).

Grunnen til at det er advokat du skal til, er at du, som hovedomsorgsperson, har ansvar for IKKE å sende barnet et sted det ikke har det trygt - selv om det er til far. Dette kan du faktisk stevnes for, fordi det anses som omsorgssvikt.

Og da kommer du i klemma, fordi samvær jo er lovpålagt. Så dette er ikke noe enkelt landskap.

Familierettsadvokatene kan hele denne løypa i saker som din, og det er der du må begynne. Tungvint, men det finnes ingen offentlige instanser som har ansvar for slike saker.

Håper det går bra

Endret 22. oktober 2012 av Flair

[AnonymBruker]

Ts her.

Hm, en advokat blir nok litt feil, da det ikke er snakk om at far ikke skal ha samvær mer. Men heller gjøre et forsøk på å få "rettet opp" litt i fars væremåte og oppdragermåte overfor barnet.

Jeg tror nok at barnet mitt ønsker å være hos far, men uten de negative tingene som oppstår.

Jeg tenker at far hadde trengt litt foreldreveileding i hvordan man snakker med og behandler barn og hva man kan forvente av en 10 åring, men jeg kan jo ikke pålegge han det. Han vil nok ta det som en stor fornærmelse.

Jeg håper at vi kan få ordnet ting på et vis sånn at det går et lys opp for han, at hvis han ikke endrer et par ting så vil barnet være mindre og mindre hos han og distansere seg mer og mer... og det vil være trist for alle parter.

Anonym poster: 6127a657f5b3b75471e0176a87b782ce

[AnonymBruker]

Jeg har også en klar avtale med barnet om at hvis det er alvorlige ting som blir fortalt meg, så er det ting jeg må ta tak i og gjøre noe med, selv om barnet i utg pkt ikke vil at jeg skal si/gjøre noe.

Det har jeg gjort før, og det gikk greit.

Men her er det litt diffust, det går på far som person og barnet er veldig lojal og redd for å såre far og for at far skal bli sint på barnet. Og jeg er redd barnet skal slutte å fortelle ting hvis jeg bare bryter gjennom og sier at jeg MÅ fortelle far osv... og det vil jeg ikke for barnet trenger en kanal til å få ut tanker og følelser som føles trygt og som det føler det kan stole på. Og jeg opplever at jeg får det meste av dette fortalt til meg, noe jeg mener er viktig og positivt.

Litt vanskelig balansegang, det her.

Anonym poster: 6127a657f5b3b75471e0176a87b782ce

[Gjest Gjest]

En må skille på hva som er reel mistrivsel og hva barnet forventer hos far. Det er ikke uvanlig barnet forventer ekstra oppvartning og bli borstskjemt når det kun er helger.

Far skal selvfølgelig ikke opptre truende. Dette må dokumenteres på en eller annen måte om du skal vinne fram rettslig. Til dette trenger du juridisk bistand som nevnt over. Det blir sikkert runder med barnepsykologer ovs.for å få fram barnets versjon. Før dette kan skje må det være lagt fram rettslig krav.

[Løvetanten]

Du må tørre å være voksen her. Jeg ser bare at du tasser rundt grøten i en type misforstått lojalitet ovenfor barnet ditt. Dette er såklart noe du må ta opp personlig med pappaen og ikke via en tredjepart som advokat eller familievern. Tenk deg hvor mye du eskalerer konflikten da! Hvordan ville du selv reagert om pappaen ikke hadde guts til å ta ting med deg ansikt til ansikt men heller hyrte en advokat...

Du "skylder ikke" ungen din å holde dette hemmelig for papaen hans, for det er jo nettopp pappaen som er "problemet" her. Hva om du hadde fått vite om f.eks mobbing? Hadde du holdt kjeft da også?

Som anonym #7 sa før meg; du må ta tak i alvorlige saker hvis det krever innsats fra voksne. Ta gjerne ungen med på råd, men det er Ikke og vil aldri bli opp til barnet å bestemme hvordan dere voksne skal rydde opp. Det ansvaret skal ungen fritas for.

Så; hva sier man? Kvinn deg opp og slutt å surre rundt.