Når det kommer til gutter, er jeg både håpløs og redd

[Birthe83]

Mitt problem er at jeg er helt håpløs med gutter og forhold og jeg tror jeg trenger noen gode tips til å komme meg ut av det.

Jeg er en super sosial jente og jeg har ingen problemer med å prate og flørte med gutter ..så lenge det ikke betyr noen ting. Men med en gang jeg merker jeg har følelser for en fyr blir alt veldig mye vanskeligere. Og det blir enda vanskeligere hvis jeg begynner å lure på om han liker meg litt også. Da går pratingen og flørtingen helt i stå og jeg må drikke meg til mot.

Hvis jeg formodentlig skulle komme så langt at vi begynner å date, så har jeg veldig problemer med å gå inn i et seriøst forhold. Ikke fordi jeg ikke vil, men jeg blir bare veldig redd, uten å egentlig vite hva jeg er redd for. Så det ender alltid med at jeg trekker meg tilbake og blir ulykkelig av kjærlighetsorg.

Dette er noe jeg har lyst til å snu på nå. Har møtt en fyr som jeg liker veldig godt Og som jeg kanskje tror liker meg litt også.

Noen som har det på samme måten eller har noen gode tips.

[Kayza]

Når ting ikke betyr noe så har du heller ingenting å tape,når ting kanskje blir noe så får du brått noe å tape og det er fryktelig skummelt. Er sånn jeg tenker at det er hvertfall Spørs om det hjelper stort

Man må vel prøve å tørre det eller hva jeg skal si,må bestemme seg for å gi det en sjanse,ta skrittet. Lettere sagt enn gjort,men verdt det

[Cordelia]

Må bare si du har min sympati, vet så altfor godt hvordan du har det. Når jeg virkelig blir betatt og liker en mann har jeg en tendens til å miste både munn og mæle.

edit;redigert.

Endret 22. oktober 2012 av Cordelia

[AnonymBruker]

Jeg sier som Kayza - når ting betyr noe, har du noe å miste - hjertet ditt. Du er redd for følelsene dine. Redd for å bli såret. Tør du noe mer kan det gå to veier, så du har gode sjanser for å få gutten du liker. Vil han ikke ha deg må du bare ta sorgen og gå videre - du vil finne kjærligheten én gang: men du må ta sjansen.

Anonym poster: b563ad45d8ba4df0611e050d81fe902a

[alvestøv]

Hvor gammel er du? Jeg var i samme situasjon da jeg var 19-20, og trakk meg fra hele forholdet for så å innse hva jeg hadde "mistet". Nå er jeg ett par år "klokere" og kjenner jeg har blitt mer voksen på den fronten, så du skal ikke se bort ifra at dette er noe som går seg til Mitt råd er ihvertfall ikke å trekke deg når du merker at ting begynner å bli serriøst (med mindre du ikke har følelser lenger såklart), jeg tror ikke du vil vinne noe på det, tvert imot. Men det er min erfaring, såklart

[Nettinettet]

Vet du, dette er noe som skjer med de fleste jenter. Vi kan være så sjarmerende som bare det når det kommer til venner, bekjente og i sosiale sammenhenger, men med en gang vi treffer en vi liker så er det som om vi åpner hjernen, tar ut alt vi har av vett og så står vi bare der..

Det er som de andre sier. Redsel for å bli avvist, og det er ikke bare vi som har det sånn, menn har det også sånn. Vi tør ikke ta sjansen for når det kommer til kjærligheten er det ingenting som er sårere enn å kjenne på følelsen av at vi ikke var bra nok.

Men, hvis man ikke griper sjansen så vil man heller ikke lykkes, og hvis han/hun ikke er tiltrukket av oss på samme måte som vi er så er ikke den personen den rette for oss heller.

Mitt råd er å jobbe med egen selvfølelse og selvtilitt og lære å se sin egen verdi. Når du ser hvor mye du er verdt og hva du har å tilby i ett forhold vil du klare å holde hodet kaldt også når du treffer noen du liker. Vær en veninne for han, start med vennskapet og gjør det uformeldt for det liker de. Inviter han med på en fest du skal på, eller en konsert eller noe annet sosialt. En date kan ofte bli for skremmende så start med noe behagelig for å se om han har lyst til å tilbringe litt mer tid med deg. Og så ser du bare hva som skjer!

Lykke til!

[Gjest Janus]

Mitt tips er at du ikke planlegger så langt frem i tid eller legger forholdet under en lupe til analyse.

La ting utvikle seg naturlig og la det som skjer skje.

Trenger du egentlig om å gå inn i et "seriøst" forhold som du kaller det?

Kanskje dere bare kan være venner og ha et useriøst forhold?

Eller et useriøst seriøst forhold?

Eller et seriøst useriøst forhold?

Mulighetene er mange.

Ingen grunn til å sette en merkelapp på det eller følge hva alle rundt deg gjør.

[Birthe83]

Hvor gammel er du?

Jeg er 29 år.

[Birthe83]

Tusen takk for fine tilbakemeldinger.

Jeg skjønner at jeg må gå litt inn i meg selv her. Merker det jeg kanskje er mest redd for, er vel egentlig å bli avvist. Legge frem følelsene mine og ikke få de gjengjeldt.

Jeg skal prøve å satse litt på denne fyren, Jeg har møtt han gjennom noen venner og møter han bare når jeg er sammen med de. Og selvfølgelig tørr jeg ikke å spørre om vi skal finne på noe, bare oss to. Selvom tonene mellom oss er veldig bra. Vi flørter litt (så mye som jeg klarer, uten å trekke meg tilbake) og vi prater bare med hverandre når vi møtes, selvom det er mange folk rundt. Vår felles kompis har hintet om at han syns vi skal bli et par, men så fort noe sånt kommer på bane trekker jeg meg unna. Men det er jo det jeg har lyst til, at det skal bli oss.

Hmm.... Selvtilitten min er vel den jeg må jobbe med,

[Birthe83]

Hvorfor skal det være så fordømt vanskelig?

[AnonymBruker]

Det er ikke så altfor lenge siden jeg var sånn som dette selv. Flørtet, innledet nesten forhold, og så trakk jeg meg helt. Kuttet så å si all kontakt, svarte ikke på meldinger, ble avvisende og usjarmerende. Kan tenke meg det var forferdelig for disse guttene, de skjønte jo INGENTING, fordi alt hadde vært så bra helt til jeg plutselig (plutselig som i over natten) fant ut at dette begynte å bli litt for seriøst for min smak.

Dette var utrolig frustrerende, selvfølgelig for guttene, men også for meg. Jeg trodde ikke jeg kunne få ekte følelser. Så traff jeg han som jeg tror jeg kommer til å dele resten av livet mitt med, og ALT forandret seg. Jeg så meg ikke tilbake et eneste sekund, tenkte aldri de samme tankene jeg hadde tenkt tidligere, var ikke redd et sekund. Jeg aner ikke hvorfor, kanskje fordi jeg hadde blitt litt eldre siden forrige gang jeg holdt på med noen, men jeg tror egentlig det bare ble sånn fordi han var så riktig. Klisjé, men likevel veldig fint. Lykke til

Anonym poster: d926dd59fed16a162e6182a5486847a7

[Birthe83]

Det er ikke så altfor lenge siden jeg var sånn som dette selv. Flørtet, innledet nesten forhold, og så trakk jeg meg helt. Kuttet så å si all kontakt, svarte ikke på meldinger, ble avvisende og usjarmerende. Kan tenke meg det var forferdelig for disse guttene, de skjønte jo INGENTING, fordi alt hadde vært så bra helt til jeg plutselig (plutselig som i over natten) fant ut at dette begynte å bli litt for seriøst for min smak.

Dette var utrolig frustrerende, selvfølgelig for guttene, men også for meg. Jeg trodde ikke jeg kunne få ekte følelser. Så traff jeg han som jeg tror jeg kommer til å dele resten av livet mitt med, og ALT forandret seg. Jeg så meg ikke tilbake et eneste sekund, tenkte aldri de samme tankene jeg hadde tenkt tidligere, var ikke redd et sekund. Jeg aner ikke hvorfor, kanskje fordi jeg hadde blitt litt eldre siden forrige gang jeg holdt på med noen, men jeg tror egentlig det bare ble sånn fordi han var så riktig. Klisjé, men likevel veldig fint. Lykke til

Anonym poster: d926dd59fed16a162e6182a5486847a7

Hm.. så kanskje jeg rett og slett ikke har møtt den rette enda. Håper jo at jeg kommer litt over denne måten å være på. Det er veldig frustrerende, for er egentlig ikke sjenert i det hele tatt ..helt til det kommer til gutter jeg liker.

[AnonymBruker]

Dette er som å lese om meg...

Jeg prater lett med gutter, er morsom, og får masse komplimenter om utseende og personlighet, men med en gang jeg gutt viser at han vil noe mer så backer jeg ut, og finner alle mulige feil med stakkaren!

Håpløst!! Fant meg verdens snilleste, tryggeste fyr for noen år siden. Vi hadde samme mål i livet og alt..ble bestevenner, og var det i flere år. Han hadde følelser, jeg prøvde å finne, men fant ingen....Mye av grunnen til det var nok og panikken...og dermed endte det jo som det måtte, vi gikk hvert til vårt!

Rundt nyåret iår fikk jeg og god kontakt med en venn av familien..etter masse frem og tilbake med meg selv, så begynte jeg faktisk å utvikle følelser, uten å flykte denne gangen...hadde masse "terapitimer" med venner og familie, og bestemte jeg for at denne gangen skulle jeg stå løpet ut...hva skjer? Fyren feiger ut, etter alle mulige lovord...og det rare? Jeg er ikke engang lei meg, er vel mer lettet:p

Vurderer å bli nonne:p

Anonym poster: 3f64e151e95c67de57ea4f7eb7b1a482

[Birthe83]

Dette er som å lese om meg...

Jeg prater lett med gutter, er morsom, og får masse komplimenter om utseende og personlighet, men med en gang jeg gutt viser at han vil noe mer så backer jeg ut, og finner alle mulige feil med stakkaren!

Håpløst!! Fant meg verdens snilleste, tryggeste fyr for noen år siden. Vi hadde samme mål i livet og alt..ble bestevenner, og var det i flere år. Han hadde følelser, jeg prøvde å finne, men fant ingen....Mye av grunnen til det var nok og panikken...og dermed endte det jo som det måtte, vi gikk hvert til vårt!

Rundt nyåret iår fikk jeg og god kontakt med en venn av familien..etter masse frem og tilbake med meg selv, så begynte jeg faktisk å utvikle følelser, uten å flykte denne gangen...hadde masse "terapitimer" med venner og familie, og bestemte jeg for at denne gangen skulle jeg stå løpet ut...hva skjer? Fyren feiger ut, etter alle mulige lovord...og det rare? Jeg er ikke engang lei meg, er vel mer lettet:p

Vurderer å bli nonne:p

Anonym poster: 3f64e151e95c67de57ea4f7eb7b1a482

Ja, det høres helt klart ut som vi er i samme båt. Og den båten er det så utrolig kjipt å sitte i! Men det er også godt å ha noen å dele disse problemene med.

Hvordan terapi fikk du av venner og familie?

[AnonymBruker]

Ja, det høres helt klart ut som vi er i samme båt. Og den båten er det så utrolig kjipt å sitte i! Men det er også godt å ha noen å dele disse problemene med.

Hvordan terapi fikk du av venner og familie?

Det høres kanskje mer avansert ut enn det er, men "terapien" var igrunn det at jeg klarte å gå fra å være veeldig hemmelighetsfull og innesluttet om alt som hadde med sårbarhet, følelser og åpenhet å gjøre, til å nå lære meg å snakke om det. Flere venner sier at de ikke noengang har sett denne siden av meg gjennom mange års vennskap, så noe godt har det kommet ut av alt:) Jeg er fortsatt livredd for å bli såret, og like redd for alt som har med forhold å gjøre, men det hjelper iallefall å kunne snakke om det, ikke bare bære på alt alene:)

Anonym poster: 3f64e151e95c67de57ea4f7eb7b1a482

[Birthe83]

Er nok ikke noen av vennene mine som vet at jeg har det sånn.. Det eneste de har kommentert, er at jeg er skikkelig dårlig til å skjønne når gutter faktisk liker meg, at jeg ikke tar hintene uten at de sier det direkte til meg. Jeg vet ikke helt om jeg rett og slett ikke forstår det, eller om jeg er redd for å forstå det..

[Birthe83]

Rundt nyåret iår fikk jeg og god kontakt med en venn av familien..etter masse frem og tilbake med meg selv, så begynte jeg faktisk å utvikle følelser, uten å flykte denne gangen...hadde masse "terapitimer" med venner og familie, og bestemte jeg for at denne gangen skulle jeg stå løpet ut...hva skjer? Fyren feiger ut, etter alle mulige lovord...og det rare? Jeg er ikke engang lei meg, er vel mer lettet:p

Anonym poster: 3f64e151e95c67de57ea4f7eb7b1a482

Håper ikke denne fyren har fått deg til å fortsette med å trekke deg unna, men at du har lært deg å stå løpet ut!

[RedLight]

Dette her er som å lese om meg selv! Jeg har ingen løsning. Håper flere her har noen gode råd å komme med =)

[Birthe83]

Dette her er som å lese om meg selv! Jeg har ingen løsning. Håper flere her har noen gode råd å komme med =)

Litt godt å vite at det er noen som har det på samme måten, selv om det er kjipt!