Må lufte tankene litt - barna fortalte meg om tillitsbrudd

[AnonymBruker]

Jeg snakket med barna i går, en helt vanlig samtale der vi mimret litt om ting som har skjedd.

Jeg så at barna kikket på hverandre, men la ikke noe spesielt i det, før eldstemann sa at de hadde noe å fortelle meg.

De fortalte at dette var noe de hadde snakket om seg i mellom, at de hadde hatt behov for å snakke med meg om dette, og at nå var rette tiden.

Mannen min, deres far, har vært veldig engasjert i deres fritidsinteresser, og har vært med på flere stevner og cuper rundt om i landet i alle år.

De tenkte ikke over det da, men nå når de har blitt eldre, har de også forstått hva de egentlig var de så.

De fortalte at de hadde sett sin far flørte med flere jenter/kvinner på disse turene, noen var på min alder, mens andre var så vidt blitt voksne.

De hadde aldri sett noe annet enn flørt og berøring (holde hender, stryke over ryggen, klemmer), og trodde ikke at det hadde gått lengre enn det, men at de følte dette var slemt mot meg, og at dette var noe jeg burde vite.

Jeg klarte å forholde meg rolig, og takket dem for at de fortalte meg dette, men inni meg raste det.

Jeg vet ikke om han har vært fysisk utro, det er også likegyldig akkurat nå, det viktigste er at han utsatte barna for dette.

Jeg er rasende fordi barna har følt at de måtte holde på hans hemmeligheter for å beskytte meg, og familielivet vårt.

Ut over dette raseriet er jeg nummen!

Jeg orker ikke tenke, alt jeg føler er at jeg har levd på en løgn i alle disse årene.

Jeg vet ikke om jeg orker ta det opp med ham.

Jeg vet ikke om jeg orker kjempe for ekteskapet lenger, dette er ikke det første tillitsbruddet han har utsatt meg for.

Jeg vet ingenting akkurat nå, annet enn at jeg er rasende fordi han ikke beskyttet barna.

Noen som har noen gode innspill?

Anonym poster: ffd3c58c2de65226d06c2fc8852fd26e

[snøfrisk]

Utrolig modig av barna dine å fortelle deg dette, da de sikkert har følt at de må holde det skjult for far. Og flott at du klarte å forholde deg rolig. At faren har utsatt dem for dette er selvsagt overhode ikke greit. Uff, vanskelig sak. Når du skriver at du ikke vet om du orker å kjempe for ekteskapet lenger, mener du at du tenker på å gå i fra han?

[Carrot]

Det jeg tenker er vrient oppi dette er at hvis du skal ta det opp med han vil ungene havne i midten... Og hvis du ikke tar det opp vil de gå å bære på din hemmelighet også, det ar de vet at du vet osv... Så jeg lurer på hvor gamle ungene dine er nå og om de evt er i stand til selv å si fra - ta et familieråd og konfrontere far? Ikke for å konfrontere i negativ forstand, men for å fortelle far at a) de har sett dette over tid og at de b) har fortalt det til deg - deretter kan de få gå mens du og partneren din sitter igjen og gjør hva enn du har bestemt deg for å gjøre..

[Gjest Gjest]

Vær iallfall forsiktig med å blåse dette ut av proporsjoner.

Det er da ikke så uvanlig å gi noen en klem, stryke en over ryggen o.l., uten at dette har noe med utroskap å gjøre.

[AnonymBruker]

Er enig med h*n^. Du drar jo beslutninger ut av hva barna dine forteller. Kanskje det kan være noe i det han sier, men om barna dine er forholdsvis unge, så kan de ha sett annerledes på det. Prat med mannen din om det.

Anonym poster: 0870b35c66698f161c0605ef83ad3d1a

[AnonymBruker]

Takk for svar!

Utrolig modig av barna dine å fortelle deg dette, da de sikkert har følt at de må holde det skjult for far. Og flott at du klarte å forholde deg rolig. At faren har utsatt dem for dette er selvsagt overhode ikke greit. Uff, vanskelig sak. Når du skriver at du ikke vet om du orker å kjempe for ekteskapet lenger, mener du at du tenker på å gå i fra han?

Pr i dag har jeg ikke tenkt på å gå, jeg tar ingen avgjørelser når jeg er opprørt.

Da jeg sa at jeg ikke vet om jeg orker å kjempe lenger, så mener jeg at nå er det på tide at han kjemper litt for oss, og viser meg at jeg er den han vil bli gammel sammen med, for akkurat nå orker jeg ikke lenger yte for "oss".

Det jeg tenker er vrient oppi dette er at hvis du skal ta det opp med han vil ungene havne i midten... Og hvis du ikke tar det opp vil de gå å bære på din hemmelighet også, det ar de vet at du vet osv... Så jeg lurer på hvor gamle ungene dine er nå og om de evt er i stand til selv å si fra - ta et familieråd og konfrontere far? Ikke for å konfrontere i negativ forstand, men for å fortelle far at a) de har sett dette over tid og at de b) har fortalt det til deg - deretter kan de få gå mens du og partneren din sitter igjen og gjør hva enn du har bestemt deg for å gjøre..

Jeg ser hva du mener, og jeg vil ikke at barna skal havne mellom barken og veden en gang til, så dette er noe jeg må tenke grundig igjennom.

Barna er gamle nok til å fortelle far at jeg vet, men det skal ikke være deres ansvar.

De var tøffe nok til å fortelle meg om dette, de har gjort mer enn noen kan forvente av ungdommer på deres alder, nå skal de slippe å bære ansvaret for dette lenger.

Anonym poster: ffd3c58c2de65226d06c2fc8852fd26e

[Dricka]

Du taklet det her veldig bra overfor dine barn da de fortalte det. Det virker som reaksjonen din der og da var veldig bra. Og det er veldigveldig bra for barna dine, for det er ikke enkelt å fortelle det.

[AnonymBruker]

Vær iallfall forsiktig med å blåse dette ut av proporsjoner.

Det er da ikke så uvanlig å gi noen en klem, stryke en over ryggen o.l., uten at dette har noe med utroskap å gjøre.

Beklager, men å gå hånd i hånd med en annen person enn ektefellen er langt over grensen i vårt forhold.

Vi ha også en grense på flørt på grunn av hans sjalusi.

Han har tråkket over flere av våre felles grenser, og han har involvert barna våre i tillitsbruddet.

Det er ikke akseptabelt for meg.

Anonym poster: ffd3c58c2de65226d06c2fc8852fd26e

[AnonymBruker]

Du taklet det her veldig bra overfor dine barn da de fortalte det. Det virker som reaksjonen din der og da var veldig bra. Og det er veldigveldig bra for barna dine, for det er ikke enkelt å fortelle det.

Takk!

Jeg så det var veldig tøft for dem, og jeg ville de ikke de skulle føle at de gjorde noe galt ved å fortelle dette.

Anonym poster: ffd3c58c2de65226d06c2fc8852fd26e

[AnonymBruker]

Er enig med h*n^. Du drar jo beslutninger ut av hva barna dine forteller. Kanskje det kan være noe i det han sier, men om barna dine er forholdsvis unge, så kan de ha sett annerledes på det. Prat med mannen din om det.

Anonym poster: 0870b35c66698f161c0605ef83ad3d1a

Ja, jeg drar konklusjoner ut i fra hva barna forteller meg, og jeg stoler 100% på at de forteller meg sannheten.

De er gamle nok til å vite hva de har sett, og også gamle nok til å vite at dette ikke er noe de ville likt å oppleve i egne forhold.

Anonym poster: ffd3c58c2de65226d06c2fc8852fd26e

[Papirbit]

uff, ekstremt stygt av han,barna merket det lett...

Jeg tror nok at de er glade i deg og syns det var vanskelig å fortelle, så du er heldig som har gode barn ihvertfall! Syns også at du reagerte riktig,viktig å holde hode kaldt!

Videre vet jeg ikke,men ønsker deg lykke til.

[AnonymBruker]

uff, ekstremt stygt av han,barna merket det lett...

Jeg tror nok at de er glade i deg og syns det var vanskelig å fortelle, så du er heldig som har gode barn ihvertfall! Syns også at du reagerte riktig,viktig å holde hode kaldt!

Videre vet jeg ikke,men ønsker deg lykke til.

Takk for det.

Anonym poster: ffd3c58c2de65226d06c2fc8852fd26e

[Gjest Anonym]

Det er vanskelig å vite hva dette egentlig dreier seg om.

Bruk først tid på å la den første bølgen av raseri legge seg. Så må du finne ut hva som skal til for at du skal kunne leve videre med denne informasjonen.

Jeg kjenner en del menn som har et sterkt behov for litt "påfyll" fra kvinner. De vil gjerne gi en nattakos, holde litt hender, flørte litt over nettet, selv om de er i stabile forhold med kvinner de elsker. Dette er menn jeg tror at i bunn og grunn er ensomme og triste. Jeg har ofte lurt på om de ville eller ikke ville ha gått til faktisk fysisk utroskap hvis de fikk sjansen, men jeg er ikke så sikker på det. Jeg har også tenkt at de er noen skikkelige duster, men samtidig har de jo ikke egentlig gjort noe ordentlig galt.

Hvis barnas framstilling er korrekt er det jo litt merkelig at han har gjort det så åpenlyst. Men kanskje det betyr at handlingene hans tross alt tåler dagens lys?Har du venninner blant de andre foresatte i idrettsmiljøet til barna du kan henvende deg til i fortrolighet og få litt mer informasjon om, tja, "omfanget" av tillitsbruddet.

Det er jo veldig synd og, enig med deg, uansvarlig hvis barna har tatt seg nær av det. Men du gir meg samtidig inntrykk av at det kan ligge noe annet her som ikke er helt synlig. La derfor raseriet legge seg, og tenk godt gjennom ekteskapet ditt.

[Gjest Anonym]

Ellers er jeg enige med de som skriver at du virker som en meget god mor!

Jeg ser også at du skriver at din mann selv er veldig sjalu. Dette er også tilfellet med mine mannlige venner med liknende oppførsel. Kan dårlig selvtillit være en forklaring her? Usikkerhet?

Jeg sier ikke dette for å unnskylde din mann, men for å lete etter mekanismene rundt et slikt tillitsbrudd.

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hvor gamle barna var når dette skjedde jeg? Det er passe arrogant å oppføre seg slik forran dem! Var han ikke redd for at de skulle røpe han? Det er ikke mulig at de husker feil? ...men det er jo merkelig det og, siden de husker det begge to..

Huff, det må være vanskelig å ta inn over seg! Håper du får de svarene du ønsker deg!

Anonym poster: 0960671cb781fb2a6d20622d00bbe739

[Gjest O___o]

Herregud så modige barn du har!

Om ikke ekteskapet ditt vil vare - så har du i hvert fall gjort en god jobb der! :klemmerpå:

[AnonymBruker]

Det gjorde godt med litt søvn i natt, jeg er ikke like nummen, men jeg er mere sint.

Jeg må nok ta dette opp med ham i dag, men jeg må snakke med barna først, for å fortelle at jeg ikke skal svikte deres tillit. Han trenger ikke vite at det er dem som har fortalt meg dette.

Det er vanskelig å vite hva dette egentlig dreier seg om.

Bruk først tid på å la den første bølgen av raseri legge seg. Så må du finne ut hva som skal til for at du skal kunne leve videre med denne informasjonen.

Jeg kjenner en del menn som har et sterkt behov for litt "påfyll" fra kvinner. De vil gjerne gi en nattakos, holde litt hender, flørte litt over nettet, selv om de er i stabile forhold med kvinner de elsker. Dette er menn jeg tror at i bunn og grunn er ensomme og triste. Jeg har ofte lurt på om de ville eller ikke ville ha gått til faktisk fysisk utroskap hvis de fikk sjansen, men jeg er ikke så sikker på det. Jeg har også tenkt at de er noen skikkelige duster, men samtidig har de jo ikke egentlig gjort noe ordentlig galt.

Hvis barnas framstilling er korrekt er det jo litt merkelig at han har gjort det så åpenlyst. Men kanskje det betyr at handlingene hans tross alt tåler dagens lys?Har du venninner blant de andre foresatte i idrettsmiljøet til barna du kan henvende deg til i fortrolighet og få litt mer informasjon om, tja, "omfanget" av tillitsbruddet.

Det er jo veldig synd og, enig med deg, uansvarlig hvis barna har tatt seg nær av det. Men du gir meg samtidig inntrykk av at det kan ligge noe annet her som ikke er helt synlig. La derfor raseriet legge seg, og tenk godt gjennom ekteskapet ditt.

Handlingene tåler nok dagens lys som du sier, men det er fordi de åpenlyse handlingene i seg selv er uskyldige. Flørtingen og intimiteten i handlingene er ikke like synlig, og det var derfor det gikk så lang tid før barna forsto hva de hadde vært vitne til.

Ellers er jeg enige med de som skriver at du virker som en meget god mor!

Jeg ser også at du skriver at din mann selv er veldig sjalu. Dette er også tilfellet med mine mannlige venner med liknende oppførsel. Kan dårlig selvtillit være en forklaring her? Usikkerhet?

Jeg sier ikke dette for å unnskylde din mann, men for å lete etter mekanismene rundt et slikt tillitsbrudd.

Jeg følger tankegangen din, og jeg antar at det er et oppmerksomhetsbehov som ligger bak.

Men behovet for oppmerksomhet burde ikke vært større enn behovet for å beskytte barna, så jeg kan ikke forstå det heller.

Jeg lurer på hvor gamle barna var når dette skjedde jeg? Det er passe arrogant å oppføre seg slik forran dem! Var han ikke redd for at de skulle røpe han? Det er ikke mulig at de husker feil? ...men det er jo merkelig det og, siden de husker det begge to..

Huff, det må være vanskelig å ta inn over seg! Håper du får de svarene du ønsker deg!

Anonym poster: 0960671cb781fb2a6d20622d00bbe739

Den ene episoden de fortalte om husker jeg faktisk de fortalte meg om da det skjedde.

Barna var da 11 og 12 år. 12-åringen ble syk på turen. 11 åringen prøvde å hjelpe, men fikk det ikke helt til, og de ringte hjem.

Jeg sa at jeg ikke kunne gjøre noe annet enn å trøste, og om de behøvde noe mer hjelp, måtte de snakke med faren.

De fortalte at det hadde de gjort, men han var opptatt med en annen deltaker på turen, så han gikk det ikke an å få oppmerksomheten til.

Jeg sa at de fikk kreve oppmerksomheten hans, hvis ikke fikk de ringe meg igjen, så skulle jeg snakke med ham.

Enden på den historien var at jeg måtte ringe ham for å fortelle at barnet som satt noen få meter unna ham behøvde hans oppmerksomhet og hjelp.

Denne historien gikk i glemmeboken hos meg, men ikke hos barna, og i går fikk jeg detaljene, og det var ikke like uskyldig som jeg fikk inntrykk av da det skjedde.

Anonym poster: ffd3c58c2de65226d06c2fc8852fd26e

[Carrot]

Kanskje akkurat den episoden er et godt sted å starte praten? Si at du noe har skjedd som har fått deg til å tenke på den og spør direkte om det er noe mer du bør vite? Jeg vil råde deg til å være veldig var din egen holdning, tone og hvordan du sier ting for ikke å komme frem som anklagende (selv om du har all grunn til det) og sint, fordi følelser ofte kommer i veien for den "gode" praten som trengs i slike situasjoner..

Det vil kreve mye av deg å ta denne praten uten at ungene skal være en del av den hvis det er det du ønsker, men samtidig kunne jeg tenke meg du tok med i betraktingen noen ting;

dersom ungene dine nå er la oss si 15 og 17 år, tror du ikke de også har behov for å ta dette opp med far?

Kanskje de har gått og tenkt på dette og følt masse på det og er klar for å konfrontere sammen med deg? Spør dem hvordan de ser det siden det virker som om dere har et godt, trygt og åpent forhold med masse tillit mellom deg og ungene..

Jeg husker fra tiden før bruddet med eksen at eldste barnet mitt som den gang var 15 sa rett ut at h*n syns jeg burde ta dem med og flytte ut for h*n orket ikke mer. I senere tid, h*n er nå over 20 har flere ganger sagt at h*n syns h*n lærte mye av samtalene h*n kunne ha med meg, at h*n fikk lufte sine tanker rundt det som hadde skjedd og skjedde uten at jeg viste for mye følelser men lot h*n snakke og pratet om det som om det var naturlig. H*n lærte (i følge h*n selv) at det er viktig å ta vare på seg selv også i et forhold når den ene parten er syk, at man ikke kan finne seg i alt mulig av sjalusi og psykisk press fordi man er glad i noen og denne personen sliter mentalt - og h*n mener selv det har gitt et innblikk i forhold til hvordan h*n ønsker sitt forhold til en kjæreste skal være

- så kanskje det å ta en prat med ungene (eller den eldste av dem) - ikke at de skal ha noe ansvar eller føle skyld fordi de ikke har sagt noe før på noen måte, men sette seg ned sammen med de og si at du har tenkt snakke med far om det de har fortalt deg og spørre hvordan de ønsker du tar det opp. Si gjerne at du opplever at det er et tillitsbrudd tilstede og at dette er noe du føler må frem i lyset mellom deg og far. Selvsagt forutsatt at ikke ungene fortsatt er 11 og 12 år for da er de nok litt for unge for en slik samtale, og da er det ekstra viktig at du sier til dem at det de fortalte IKKE er grunnen til at du evt forlater far for skyldfølelsen da kan være tung å bære, og barn føler ofte skyld selv om voksne sier det ikke er deres feil hvis vi ikke snakker med dem...

Hva enn du velger vil det kreve mye av deg - lykke til.

[AnonymBruker]

Til Carrot.

Takk for gode råd.

De skal jeg ta med meg videre i prosessen.

Barna sier at de ikke vil at han skal vite at det er de som har fortalt meg dette, og det skal jeg respektere, men jeg skal snakke med dem igjen før jeg snakker med ham.

Anonym poster: ffd3c58c2de65226d06c2fc8852fd26e

[Gjest Gjest]

Et klassisk eksempel på at de kvinner som "ikke vil utsette barna for et brudd" bør slutte å fable om at hun beskytter dem. Som oftest er det barna som beskytter de voksne...Og sitter hele barndommen og ser på at den ene eller begge foreldrene fornedrer hverandre daglig.

Kanskje de ikke trenger flere samtaler. Kanskje de trenger å se at mamma tar ansvar for seg selv, slik at de slipper.