privatliv!

[AnonymBruker]

min mor har gjennom hele min oppvekst snoket i mine private ting. også i senere tid har hun gjort det samme.

hun leste dagbøkene mine og trampet over mange grenser.

jeg har alltid vært veldig privat av meg og har ikke delt så mye med hun.

vi har aldrig hatt noe godt forhold.

dermed har hun flere ganger lest mine dagbøker for å finne ut ting om meg.

jeg skjønte dette fordi hun flere ganger nevnte ting som ingen andre enn meg visste. private ting som kun sto i dagbøkene mine.

om gutter jeg var forelsket i eller problemer jeg hadde.

hun sa det aldrig rett ut men forsnakket seg innimellom.

dette fikk meg til å bli VELDIG sint på hun når hun hadde vært inne på rommet mitt og ryddet/snoket når jeg var borte.

En gang var jeg så irritert at jeg gjorde det samme med hun.

da fant jeg en utskrift av noe jeg hadde sendt inn til en nett side om et problem jeg hadde. hun hadde da vært inne på min pc gått inn på loggen og sikkert funnet dette. og printet det ut.

jeg ble så flau og sint. turte aldrig ta det opp med henne fordi det som sto der var MEGET privat og noe jeg skrev når jeg hadde en veldig vanskelig tid. jeg hatet at hun visste så mye privat om meg gjennom dette og dagbøker.

De gangene hun har forsnakket seg og jeg skjønte at hun hadde lest det i dagbøkene mine turte jeg ikke si noe.

var flau over at hun visste private og skjøre ting om meg og mine følelser.

ting jeg hadde skrevet i situasjoner hvor man gjerne tar i litt.

ting som var veldig vondt eller veldig godt. om mine følelser og tanker som kun jeg skulle vite.

jeg reagerte derimot med et veldig sinne mot hun ellers og skrek ofte at hun skulle holde seg unna meg og mitt privat liv.

hun sa alltid at hun ikke rørte mine private ting.

jeg visste jo at hun gjorde det men turte aldrig si hva jeg visste! ville fortrenge det fordi jeg skammet meg over at mine SÅ private følelser og tanker var kommet i andre sine hender.

jeg bor ikke hjemme lenger men dette plager meg enda.

jeg kjenner ofte jeg blir veldig sint når jeg ser hun.

og dette har gjort til at jeg har blitt enda mer privat nå.

nesten sykelig privat.

jeg har passord på alt og jeg lar aldrig noen låne pcen min. ikke engang kjæresten min får låne den uten at jeg ser på. har ingenting hemmelig der. er bare en følelse jeg har som gjør meg så ekstrem.

jeg er nesten redd for å ha venner på besøk fordi jeg er så redd for at noen skal trenge inn på mitt private sted. jeg har de på besøk men føler hele tiden jeg må passe på. er redd de skal snoke i skuffer og skap. selvom jeg VET de ikke gjør det.

og jeg deler sjeldent private tanker og følelser med noen. ikke mine nermeste veninner engang som derimot deler alt med meg.

dette har blitt så veldig slitsomt for meg og jeg HATER det. og jeg vet at dette kommer av at alle mine private grenser hele tiden har blitt tråkket på av min mor.

om jeg en dag får barn hadde jeg ALDRIG uansett hvor nyskjerrig jeg var gjort det samme!

hva tenker dere om dette?

er jeg overfølsom?

har noen opplevd det samme og isåfall hvordan reagerte dere?

Anonym poster: 0432c703df9fe0367ae793e624ea32f5

Anonym poster: cfaee410e00739ed4565f4f65e65b3ec

Anonym poster: eb5c66eb57e0e32cb70f798e9fdaf241

[Mb26]

Huff da dette hørtes ikke gøy ut! Har selv hatt en overnysgjerrig far, og det er IKKE gøy å jeg skjønner hvordan du har deg! Jeg har også passord på alt, stoler ikke på noen og har helt mani når det gjelder å låse døra. Låser dører selvom jeg bare skal en sjapp tur inn på rommet å hente noe! Dette er ikke gøy. Føler med seg, TS!

[snøfrisk]

Det er overhode ikke greit det moren din har gjort, og utrolig leit at du sliter sånn med det enda. Ser ikke på deg som overfølsom - kan lett forstå hvorfor du har det slik! Om du syns det er forferdelig slitsom, vil du kanskje vurdere å snakke med en psykolog om det? For å få sortert ut tanker ogsåvidere Lykke til!

Endret 20. oktober 2012 av snøfrisk

[Gjest jente/dame]

min mor har gjennom hele min oppvekst snoket i mine private ting. også i senere tid har hun gjort det samme.

hun leste dagbøkene mine og trampet over mange grenser.

jeg har alltid vært veldig privat av meg og har ikke delt så mye med hun.

vi har aldrig hatt noe godt forhold.

dermed har hun flere ganger lest mine dagbøker for å finne ut ting om meg.

jeg skjønte dette fordi hun flere ganger nevnte ting som ingen andre enn meg visste. private ting som kun sto i dagbøkene mine.

om gutter jeg var forelsket i eller problemer jeg hadde.

hun sa det aldrig rett ut men forsnakket seg innimellom.

dette fikk meg til å bli VELDIG sint på hun når hun hadde vært inne på rommet mitt og ryddet/snoket når jeg var borte.

En gang var jeg så irritert at jeg gjorde det samme med hun.

da fant jeg en utskrift av noe jeg hadde sendt inn til en nett side om et problem jeg hadde. hun hadde da vært inne på min pc gått inn på loggen og sikkert funnet dette. og printet det ut.

jeg ble så flau og sint. turte aldrig ta det opp med henne fordi det som sto der var MEGET privat og noe jeg skrev når jeg hadde en veldig vanskelig tid. jeg hatet at hun visste så mye privat om meg gjennom dette og dagbøker.

De gangene hun har forsnakket seg og jeg skjønte at hun hadde lest det i dagbøkene mine turte jeg ikke si noe.

var flau over at hun visste private og skjøre ting om meg og mine følelser.

ting jeg hadde skrevet i situasjoner hvor man gjerne tar i litt.

ting som var veldig vondt eller veldig godt. om mine følelser og tanker som kun jeg skulle vite.

jeg reagerte derimot med et veldig sinne mot hun ellers og skrek ofte at hun skulle holde seg unna meg og mitt privat liv.

hun sa alltid at hun ikke rørte mine private ting.

jeg visste jo at hun gjorde det men turte aldrig si hva jeg visste! ville fortrenge det fordi jeg skammet meg over at mine SÅ private følelser og tanker var kommet i andre sine hender.

jeg bor ikke hjemme lenger men dette plager meg enda.

jeg kjenner ofte jeg blir veldig sint når jeg ser hun.

og dette har gjort til at jeg har blitt enda mer privat nå.

nesten sykelig privat.

jeg har passord på alt og jeg lar aldrig noen låne pcen min. ikke engang kjæresten min får låne den uten at jeg ser på. har ingenting hemmelig der. er bare en følelse jeg har som gjør meg så ekstrem.

jeg er nesten redd for å ha venner på besøk fordi jeg er så redd for at noen skal trenge inn på mitt private sted. jeg har de på besøk men føler hele tiden jeg må passe på. er redd de skal snoke i skuffer og skap. selvom jeg VET de ikke gjør det.

og jeg deler sjeldent private tanker og følelser med noen. ikke mine nermeste veninner engang som derimot deler alt med meg.

dette har blitt så veldig slitsomt for meg og jeg HATER det. og jeg vet at dette kommer av at alle mine private grenser hele tiden har blitt tråkket på av min mor.

om jeg en dag får barn hadde jeg ALDRIG uansett hvor nyskjerrig jeg var gjort det samme!

hva tenker dere om dette?

er jeg overfølsom?

har noen opplevd det samme og isåfall hvordan reagerte dere?

Anonym poster: 0432c703df9fe0367ae793e624ea32f5

Anonym poster: cfaee410e00739ed4565f4f65e65b3ec

Anonym poster: eb5c66eb57e0e32cb70f798e9fdaf241

Kjære ts!

Det er IKKE akseptabelt overhodet, det moren din har gjort. Jeg tenker, du kan ikke ha mye tillit til din mor, siden du har hatt så sterkt behov for å nærmest "dekke" til følelsene du har...Alle mennesker har behov for et privatliv, noen mer enn andre, men ALLE har rett til det. Jeg er veldig glad i mine foreldre, ingen av dem var sånn, men jeg vil allikevel ikke fortelle dem alt, jeg trenger mitt private rom som bare er mitt. Virker som om moren din kanskje mangler grenser selv? Kan og være pga hennes oppvekst, vet du noe om den? Hvilket forhold hadde hun til sine foreldre, sin mor?

Fikk en følelse av at hun snoket for å avsløre deg, du beskrev det om det var det du var redd for, at du ikke har turt å være deg selv med henne på godt og vondt? Er hun selv veldig åpen om alt i forhold til seg selv? Ingen grenser? Utleverer hun seg selv føler du? Da skjønner jeg at du har blitt veldig skeptisk og på vakt.

Selv er jeg og veldig privat, men det er kanskje mer en beskyttelse for meg selv, vet ikke helt...Jeg liker og å skrive dagbok, uttrykke meg, er og kunstnerisk, så mulig det er en måte å uttrykke meg på, men jeg tror det er bra å skrive, godt å uttrykke seg! Det må du gjerne fortsette med.

Ellers tenker jeg at hvis du ikke klarer å kvitte deg med denne nesten paranoide følelsen du stadig har, kan det være bra for deg å snakke med noen, en psykolog f.eks. De har taushetsplikt.

Du virker ellers som en sterk person. Synes du har taklet situasjonen bra, det at du har skrevet så mye, andre ville kanskje gjort mer selvdestrukive ting med en så kontrollerende mor... For det er vel det du har følt? At hun på en måte skulle kontrollere deg? Føler du at hun har snoket for å finne noe å "ta deg" på? Isåfall er hun jo ikke god. Å ha en mor du føler kan gå bak ryggen din, er ikke et sundt morsforhold. Hun skal være en tillitsperson, en du skal kunne stole på.

Dere virker og generelt veldig forskjellige? Er hun typen som sladrer om andre?

Hvordan er faren din? Har du et ok forhold til han?

[AnonymBruker]

Gå til psykolog.

Anonym poster: de9855f47a491d80c98038cc7f77fa2e

[AnonymBruker]

Vet nøyaktig hva du mener.

Jeg har litt lyst å si at du skal be moren din ryke og reise, men da vil jeg si det på bakgrunn av forholdet(eller mangelen derav) jeg har med min mor. Vårt forhold er dødt for lenge siden.

Men det betyr ikke at deres trenger å være det.

Nå som du har flyttet for deg selv synes jeg du skal konfrontere henne med hva du vet, og at det ikke nytter å benekte det. Da vil hun i så fall bare lyve deg rett opp i fjeset. Det er på tide å legge kortene på bordet og kreve en unnskyldning. Fortell hvordan det fikk deg til å føle, og hva det har gjort med deg i ettertid.

Anonym poster: 7d26a1c519e101e9fcb3b9d8ae15da6f

[kaprifolen]

Ja, skjønner hvordan du har det.

Var ikke moren min, men en overbeskyttende søster. Dog er min mor og søster litt vel åpne mot hverandre til tider, skjønner det fort når den ene har fortalt den andre noe.

Har endt med at jeg rett og slett ikke skriver ned slike ting, og vurderer ikke en gang å dele noe jeg ikke er komfortabel med at "alle" vet.

Men, det viktigste av alt er faktisk at jeg har tatt dem hver gang, og latt det få konsekvenser.

Jeg har gitt høylydt uttrykk for at jeg vet om dagboklesing, loggsjekking etc. Ikke pratet med den skyldige til det kommer en innrømmelse, involvert foreldrene våre i det etc. Men på en rolig, voksen måte.

Og i dag, i voksen alder, holder det med "jasså, du har pratet med X nå?" Eller "skjerp deg, jeg skjønner jo at du vet, dere to kan jo ikke holde på en hemmelighet om det så stod på livet"... Da blir dem i alle fall flaue, og jeg slipper å føle meg som "den lurte"..