Arr etter selvskading, dating...

[AnonymBruker]

Jeg har en del arr på armene etter selvskading, de er vel sånn 2-4 år gamle, altså ingen ferske sår. Har nå nettopp begynt å date etter å ha vært singel i en evighet, men er så usikker på hvordan en mann vil reagere når han ser arrene min. Noen som har noen erfaring med hvordan folk har reagert når de har funnet det ut? Og hva tenker dere gutter om jenter som har den typen arr?

Er ellers en normalt pen, litt stille og sjenert jente på 24 år

Anonym poster: ba8556decf9385d2ebedd1e10811e3dc

Anonym poster: ba8556decf9385d2ebedd1e10811e3dc

[Steinar40]

Det viktigste er at du har lagt dette bak deg for godt.

Deretter er nok ikke dette noe du bør snakke mye om med en date på et tidlig tidspunkt.

Da må dere være fortrolige med hverandre først. I mellomtiden kan en hvit løgn være å foretrekke.

Men første bud er altså at dette er noe du virkelig har lagt bak deg.

[Gjest kittycat]

Når folk spør meg sier jeg bare at jeg har hatt utslett og at det klør, men etterhvert som jeg stoler på de kan jeg si at jeg skadet meg selv. Er ikke flau, bare de som har problemer når de reagerer. Men ikke fokuser så mye på det. Gå i t-skjorte om det føles naturlig osv.. Det viktigste er at du er over det, for om du har en naturlig forhold til arrene vil nok han også akseptere det <3

[AnonymBruker]

Før var det et stort problem fordi kroppsspråket mitt viste gutta at jeg fortsatt var preget av det. Da mistet de interessen og ble mer bekymret over meg. Men etterhvert begynte jeg å bli mer avslappet; jeg dreit i å dekke meg til, jeg kunne smile - både med munnen og øynene, le av meg selv, vitse, osv. Nå har interessen økt betydelig.

For meg er fortiden en privat ting, og skulle ønske at det ikke var synlig for alle, men nå er skaden gjort og de FYSISKE arrene er fortsatt, selv om det er over tre år siden forrige gang jeg skadet meg selv. Rent psykisk har jeg ingen problemer lenger og elsker livet, men problemet er det at det folk umiddelbart ser er arrene, og da ser på meg som en ustabil person. Det eneste jeg kan gjøre er å vise at jeg har selvtillit og takler motgang på en annen måte, at dette ER fortid.

Anonym poster: 90aac865e76a576f449283ba4038644a

[Steinar40]

Det er viktig å forstå at det er naturlig at folk reagerer negativt når de får vite om psykiske problemer.

Grunnen er at det ofte er forferdelig vanskelig å leve i sammen med en person som har psykiske problemer. Avhengig av hvordan problemene utarter seg, og hvor alvorlige de er, selvfølgelig.

Mange har brent seg på at de ikke har forstått den andres problemer.

Folk som har alvorlige psykiske problemer burde absolutt ikke leve i et parforhold. Men sånn er det ikke alltid.

[Gjest Raindrops]

Jeg gjør ingenting ut av dem. Går i t-skjorter, prøver ikke å gjemme armene mine i noen situasjoner og ignorerer rett og slett at arrene eksisterer. Mannfolk jeg har kommet nær har aldri gjort noe ut av det de heller. De eneste situasjonene som gjør meg ukomfortabel er faktisk jobbintervju.

Det er sikkert noen som har mistet interessen umidelbart opp igjennom tiden på grunn av det, men isåfall har de gjort det lenge før jeg har blitt obs på dem, så det plager meg ikke i det hele tatt. Jeg har uansett ikke merket noe frafall i interesse, tvert imot har det bare blitt bedre jo sikrere jeg har blitt på meg selv, uavhengig av arrene.

Selv om man har hatt psykiske problemer på et tidspunkt i livet sitt vil man ikke være en ustabil person resten av livet, og jeg vil uansett ikke ha et forhold til noen som ikke innser at folk kan forandre seg.

[Gjest Katten.]

Bryr meg ikke i det hele tatt.

[Steinar40]

Jeg gjør ingenting ut av dem. Går i t-skjorter, prøver ikke å gjemme armene mine i noen situasjoner og ignorerer rett og slett at arrene eksisterer. Mannfolk jeg har kommet nær har aldri gjort noe ut av det de heller. De eneste situasjonene som gjør meg ukomfortabel er faktisk jobbintervju.

Det er sikkert noen som har mistet interessen umidelbart opp igjennom tiden på grunn av det, men isåfall har de gjort det lenge før jeg har blitt obs på dem, så det plager meg ikke i det hele tatt. Jeg har uansett ikke merket noe frafall i interesse, tvert imot har det bare blitt bedre jo sikrere jeg har blitt på meg selv, uavhengig av arrene.

Selv om man har hatt psykiske problemer på et tidspunkt i livet sitt vil man ikke være en ustabil person resten av livet, og jeg vil uansett ikke ha et forhold til noen som ikke innser at folk kan forandre seg.

Hovedsaken er at de underliggende problemene er løst. Slik ser jeg på det.

[Gjest Raindrops]

Hovedsaken er at de underliggende problemene er løst. Slik ser jeg på det.

Definitivt. Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg passet ikke til å være i et forhold på den tiden da jeg skadet meg selv, og jeg unner ingen å være i en situasjon der man må se på at noen man er glad i bærer på slike følelser og gjør slike ting mot seg selv. Men man kan komme seg videre.

[Steinar40]

Definitivt. Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg passet ikke til å være i et forhold på den tiden da jeg skadet meg selv, og jeg unner ingen å være i en situasjon der man må se på at noen man er glad i bærer på slike følelser og gjør slike ting mot seg selv. Men man kan komme seg videre.

Selvfølgelig. Det er opp til hver enkelt

[Gjest BM2]

Bryr meg ikke i det hele tatt.

Det er nok heller ikke riktig svar. Men det tror jeg du egentlig vet.

[Gjest Katten.]

Det er nok heller ikke riktig svar. Men det tror jeg du egentlig vet.

Jeg vet nok mer om mine tanker rundt selvskading enn du vet om mine tanker.

Har intet problem med at mennesker har hatt en røff periode tidligere, så lenge den er høvelig ute av systemet.

[kittykat1993]

Mine arr er 3-4 år gamle, og nå tenker jeg ikke over de lengre. De blir bare mindre og mindre synlige. De synes fortsatt, men jeg opplever ingen uønsket oppmerksomhet pga de. Da jeg drev masse med selvskading kunne jeg aldri vært i et forhold. Jeg tenkte ikke på gutter en gang, det var ikke plass i hodet mitt rett og slett Jeg nekter å la arrene mine stå i veien. Det er en del av meg, en del av historien min, og det er alt. Er så klart redd for at noen skal dømme meg på noen måte pga de, men det synes jeg isåfall er teit om noen gjør.

Endret 19. oktober 2012 av kittykat1993

[Gjest BM2]

Jeg vet nok mer om mine tanker rundt selvskading enn du vet om mine tanker.

Har intet problem med at mennesker har hatt en røff periode tidligere, så lenge den er høvelig ute av systemet.

Nå må du lese mellom linjene gutt! Om arrene ikke skremmer deg, så tviler jeg på at du ikke bryr deg.

[Alina X]

Jeg har to ganske stygge arr fra da jeg knivstakk meg selv i armen, jeg syntes ikke noe om å kutte med barberblad el for ville "skade meg ordentlig", og når folk ser det, sier jeg at jeg falt på noe glassgreier el, finner på en unnskyldning, for jeg orker ikke folks tanker om selvskading...men dere som har ordentlige kuttsår opp armene, kan ha et større forklaringsproblem enn mine 2 knivstikk arr.

[Alina X]

fuck, glemte anonym bruker knapp!

[kråkefjas]

Instant turn off

[Alina X]

Instant turn off

Ja, det er turnoff med livserfaring.....ikke alle lever i en boble:)

[kråkefjas]

Man kan ikke få livserfaring uten å kutte seg opp?

[Gjest NotSo]

Så lenge dette var en periode av livet ditt du var ferdig med, hadde det ikke gjort meg noe. Men jeg tror jeg ville satt pris på ærlighet hvis jeg spurte deg hva arrene var fra. Ikke at jeg hadde spurt om noe sånt på de første datene uansett.

Selv om jeg også ville forstått om du høy om det, men det kommer jo selvfølgelig på hvor lenge vi hadde kjent hverandre og datet. Men bottom line, nei det gjør meg ingenting