Forholdet er ustabilt og skranter

[AnonymBruker]

Jeg er så oppgitt. Oppgitt over hvordan det har blitt mellom meg og kjæresten. Han vil ha, jeg vil ha mer.

Jeg savner lidenskapen og all sexen. Jeg nekter å tro at det er vanlig ett kun ett år sammen og bli som et gammelt ektepar. Vi koser og holder henner, men det skjer ikke så mye seksuelt. Det er han det går på, for jeg vil.

Jeg har begynt å misstenke at han er lei av meg, eller ikke finner meg så tiltrekkende lenger. Det har ført til at jeg ofte er sur. Ja, jeg innrømmer det. Jeg har blitt ei sur kjerring, fordi jeg ikke blir begjært. Dette har selvfølgelig slått tilbake på meg, hvor han vil enda sjeldnere.

Vi kysser når vi legger oss og når vi står opp, men vi kliner aldri. Er bare slike overfladiske kyss.

Jeg er møkksur om dagene, så er han. Vi kommuniserer svært dårlig. Eller han kommuniserer dårlig. Han er ikke i stand til å prate om problemer og løyse dem. Han virker likegyldig, som om han har det bra slik det er nå.

I går kveld tok jeg intiativ til sex. Han ville ikke. Jeg spurte hvorfor, men han sa han var trøtt. Senere gikk han for å trene. (Ja, da er man gjammen trøtt da!) Etterpå påsto han at han ikke vil fordi jeg heletiden er sur.

Jeg vet ikke hva det er. Har vi forskjellige behov? Eller er han lei av meg? Jeg vet jo at han ser porno, og er generelt en kåt type. Han er ikke vandt til å være i så nært forhold før (være med hverandre hver dag). Hans tidligere forhold var alle avstandsforhold.

Nå sitter jeg å ser en kjærlighetsfilm, mens tårene triller.

Anonym poster: 78ee2c995e7202d600e37146a0e3f8e2

[AnonymBruker]

Du må hvertfall få han til å snakke, for sånn som dette kan du jo ikke gå i all evighet, det tenker hvertfall jeg. Kjæresten min har tidligere ikke vært så vant til å snakke om ubehageligheter, og har for eksempel aldri blitt krevd noe av hjemme. Han var vant til å vinne alle diskusjoner før han ble sammen med meg, så når han nå blir utfordret på ting og jeg ikke er en person som gidder å si at jeg er enig hvis jeg ikke er enig, er det selvfølgelig utenfor hans komfortsone.

Her om dagen sa han faktisk til meg at han "ikke er en person som er vant til å snakke om sånne ting, og at han ikke skjønner at jeg gidder å bruke tid på å diskutere det." (Nå sliter ikke vi akkurat med sex altså, men vi har jo en del andre ting) Og da sa jeg bare at hvis det er meg han vil være sammen med, så får han rett og slett lære seg å diskutere de tingene, for de er viktige for MEG selv om de ikke er like viktige for ham, og da jeg sa det ble han faktisk litt skamfull.

Jeg råder deg til å be på en vanlig måte om å få ha en samtale med ham om disse tingene. Ikke ta en sur, sutrete eller kjeftete tone, for da blir ting som regel bare enda verre. Hvis du spør om det på en helt helt rolig måte har han ingen grunn til å få piggene ut. Jeg skjønner at du er frustrert, og jeg skjønner at du har behov for de samme fysiske tingene som i starten av forholdet, jeg hadde også gått på veggen hvis jeg bare fikk svar at "jeg er sliten."

Du får be han ta et oppgjør med seg selv og svare deg på hva han egentlig tenker om deg og det forholdet dere har. Det er på en måte skummelt, for du kan jo få svar du egentlig ikke er så glad for, men da har du hvertfall fått dem, og det er kanskje bedre enn å ha det sånn som du har det nå. Hvis han ikke vil ut med noe mer enn at han føler det samme som han alltid har gjort bare at han er "sliten" når du tar initiativet til sex, må du rett og slett finne ut om det er noe du vil leve med.

Anonym poster: 71763ac74e7b9e393189613df2759ec7