Søster som unngår kontakt med familien

[AnonymBruker]

For over en uke siden sendte jeg søsteren min et tilbud om å være med og spleise på gave til moren vår. Jeg sendte henne for øvrig bare en melding, for jeg vet hun sjelden svarer når vi jeg eller mamma ringer, så det har jeg omtrent gitt opp.

Jeg fikk aldri noe svar så jeg har kjøpt gaven selv, men det er så sårende at hun ikke en gang gidder å svare. Hadde hun i det minste giddet å svare hadde jeg for øvrig spart 500,-, for nå er de utsolgt på butikken som hadde varen billigst, men nå måtte jeg kjøpe den på en dyrere butikk.

Jeg skulle så ønske at vi kunne hatt et nærmere forhold sånn som vi hadde før, men det er kanskje ikke vits i å tenke på når hun ikke en gang svarer når jeg tar kontakt? Hun svarer heller ikke mamma når hun ringer, og jeg tror nok det er enda vondere for mamma, for hun ble enke for noen år siden og føler seg nok ensom. Jeg bor heldigvis i nærheten sånn at hun ser meg og ungene ofte, og vi ringes også minst en gang i uka, men jeg kan jo ikke erstatte den kontakten mamma gjerne ville hatt med begge døtrene sine.

Noen som vet hvordan jeg fikser dette? Eller er det lettere følelsesmessig å bare slå meg til ro med at jeg har en fantastisk mamma, mann og barn?

Anonym poster: 7a866e660f67b456dd56ca43044b982c

[Gjest MiCorazon]

Hva er grunnen til at dere har mistet kontakten da? Skjedde det plutselig eller over tid?

Endret 19. oktober 2012 av MiCorazon

[AnonymBruker]

Det har vel skjedd gradvis. Etter hvert som vi ble ferdig med studier, begynte å jobbe og fikk barn har vi fått mindre tid til å ringes og skravle i timesvis. Vi bor også på hver vår kant av landet, så det er ikke ofte vi har anledning til å treffes. Men det plager meg virkelig at hun ikke en gang svarer når jeg prøver å ta kontakt med henne, jeg skjønner ikke hvorfor hun ikke en gang kan bruke to minutter på en melding? Jeg har jo også mindre kontakt med venninner etter at jobb og unger begynte å ta det meste av tida, men vi svarer i hvert fall hverandre, og tar en kort prat når det ikke er tid til en lang.

Anonym poster: 7a866e660f67b456dd56ca43044b982c

[AnonymBruker]

Har hun egne barn? Jeg har selv problemer med å ta telefonen når mor eller søster ringer, og merker at avstanden blir større og større. De snakker bare om barn/barnebarn, noe som er utrolig tungt når man har forsøkt å bli gravid i årevis uten å lykkes. Det blir en psykisk reaksjon.

Noe annet som kan være i veien? Føler hun at du blir favorisert? Har du større suksess enn henne? Noe annet? Innimellom så har mødre/fedre en tendens til å skryte mye av ett barn til ett annet, og det kan være veldig sårende.

Anonym poster: 8671bdde6d803ca9713d67ca16b77e54

[Gjest MiCorazon]

Det har vel skjedd gradvis. Etter hvert som vi ble ferdig med studier, begynte å jobbe og fikk barn har vi fått mindre tid til å ringes og skravle i timesvis. Vi bor også på hver vår kant av landet, så det er ikke ofte vi har anledning til å treffes. Men det plager meg virkelig at hun ikke en gang svarer når jeg prøver å ta kontakt med henne, jeg skjønner ikke hvorfor hun ikke en gang kan bruke to minutter på en melding? Jeg har jo også mindre kontakt med venninner etter at jobb og unger begynte å ta det meste av tida, men vi svarer i hvert fall hverandre, og tar en kort prat når det ikke er tid til en lang.

Anonym poster: 7a866e660f67b456dd56ca43044b982c

Har du sagt/skrevet til henne om at du savner hvordan det var før, hvordan det føles når hun ikke tar kontakt osv. Jeg var i lignende situasjon, og det plagde meg veldig. Til slutt satt jeg med ned å skrev ett langt brev til den det gjald. Og vi fikk ryddet opp. Kan være underliggende årsaker, kanskje ting som er sagt/gjort som er grunnen til at hun aviser deg, eller kanskje hun ikke skjønner at dette går inn på deg.

[AnonymBruker]

Har hun egne barn? Jeg har selv problemer med å ta telefonen når mor eller søster ringer, og merker at avstanden blir større og større. De snakker bare om barn/barnebarn, noe som er utrolig tungt når man har forsøkt å bli gravid i årevis uten å lykkes. Det blir en psykisk reaksjon.

Noe annet som kan være i veien? Føler hun at du blir favorisert? Har du større suksess enn henne? Noe annet? Innimellom så har mødre/fedre en tendens til å skryte mye av ett barn til ett annet, og det kan være veldig sårende.

Anonym poster: 8671bdde6d803ca9713d67ca16b77e54

Ja, hun har barn, hun fikk barn noen år før jeg ble etablert. Håper det ordner seg for deg med barn

Jeg kan ikke tenke meg at hun føler at jeg blir favorisert - i oppveksten var det hun som fikk nye klær, mens jeg arvet hennes, eller jeg arvet gutteklær. Hun fikk også sertifikat og hjelp til å kjøpe bolig, noe jeg ikke fikk. Jeg føler også at hun rett og slett fikk mer positiv oppmerksomhet enn meg, men sånt er jo såpass lite håndgripelig at det kan hende jeg tar feil, og at vi egentlig fikk ganske lik følelsesmessig "oppfølging". Det er ikke sikkert hun har merket seg at hun har fått fordeler fremfor meg, men hun kan da umulig tro at hun har blitt forfordelt?

Hun har også lengre utdanning enn meg og bedre økonomi, og muligens rett og slett et mer spennende liv med fritidsaktiviteter og sånt, så jeg kan ikke tenke meg at hun på noe vis føler seg underlegen. Jeg kan heller ikke tro at mamma skryter av meg til henne, mamma er veldig forsiktig med sånt.

Det som plager meg, er vel det at hun bare overser meg - hadde hun i det minste svart meg når jeg hadde prøvd å ta kontakt så kunne vi jo jobbet med å gjøre kontakten bedre.

Anonym poster: 7a866e660f67b456dd56ca43044b982c

[AnonymBruker]

Har du sagt/skrevet til henne om at du savner hvordan det var før, hvordan det føles når hun ikke tar kontakt osv. Jeg var i lignende situasjon, og det plagde meg veldig. Til slutt satt jeg med ned å skrev ett langt brev til den det gjald. Og vi fikk ryddet opp. Kan være underliggende årsaker, kanskje ting som er sagt/gjort som er grunnen til at hun aviser deg, eller kanskje hun ikke skjønner at dette går inn på deg.

Ja, man kan jo gjøre eller si ting i ren vanvare, uten å skjønne hvordan det blir oppfattet. Men hvis jeg har sagt eller gjort noe dumt uten å skjønne det selv, og senere gjentatte ganger prøver å ta kontakt på en positiv måte, og vi alltid har en positiv tone de gangene vi treffes, så må hun da vite at det ikke ligger noe vondt bak? Det er hun som har sosial intelligens av oss, så når jeg skjønner at ting kan komme dumt ut uten at det er slemt ment, så tar jeg det nesten for gitt at hun også skjønner det

Det kan også være at hun er så opptatt av egne ting at hun ikke skjønner det, ja. Jeg har også inntrykk av at det er flere som er sånn at de synes det er greit å overse folk når det ikke passer dem å ha kontakt, eller at de lar være å svare hvis svaret deres uansett hadde vært nei (som det vel kanskje ville vært på spørsmålet mitt om å gå sammen om å kjøpe gave) fordi de synes det er ubehagelig å si nei til folk? Kanskje enkelte bare er sånn, selv om det er utenkelig for meg å behandle andre på den måten?

Anonym poster: 7a866e660f67b456dd56ca43044b982c

[Gjest Wolfmoon]

Du må jo enten ta det opp med henne eller leve med det. Og uansett hva vi her inne skriver sier det veldig lite om din søster. Kanskje har hun for mye å gjøre, kanskje er hun distre og tente å svare senere, men glemte det. Kanskje ønsker hun av en eller annen grunn ikke noe særlig kontakt med dere. Vil du ha svaret må du spørre henne.

[AnonymBruker]

Du må jo enten ta det opp med henne eller leve med det. Og uansett hva vi her inne skriver sier det veldig lite om din søster.

Jo, det har du rett i. Men innimellom er det jo fint å kunne få luftet litt her, og få hjelp til å sortere tankene, eller få innspill som man ikke kommer på selv. Eller bare få litt tid på meg til å tenke konstruktivt før jeg følger de første impulsene, som vel sannsynligvis ville vært å blåse ut sinne og sårhet i et kort, hissig utbrudd mot søsteren min, eller oversett henne - selv om ingen av delene er særlig konstruktivt. Så jeg setter pris på de som gidder å lese innleggene mine og komme med synspunkter

Anonym poster: 7a866e660f67b456dd56ca43044b982c

[AnonymBruker]

Jeg ville tatt kontakt med henne via sms, og sagt at dere trenger snakke litt sammen. Forklar at du selvsagt respekterer om hun ikke ønsker eller trenger særlig kontakt med deg og resten av familien(det kan også hende hun er travel) - men du ønsker å få en ærlig tilbakemelding på hvorfor det er slik, så du kan forstå det bedre.

Ikke vær dømmende eller klagende", da får du ikke et ærlig svar.

Legg vekt på at du ikke kommer til å diskutere et eventuelt uønsket svar med henne, at du selvsagt skal respektere det - men at du ønsker å vite årsaken.

Ikke alle ønsker eller har behov for kontakt med familie, og det må man bare respektere.

Dette med å spare 500 kr var et irrelevant innspill, og er vel ikke grunnen til at hun bør ta telefonen og ha kontakt med dere.....

Anonym poster: bee73ffc6330e0fcb2c697b9aa0c325f