Stemor som tenker på å bli mor...

[Gjest Anonymous]

Er det noen andre som har erfaring med det å være sammen med en mann som har barn fra før, og så bli gravid for første gang, med hans barn? Jeg tenker på det følelsesmessige; det at han allerede har opplevd en fødsel, det å få en baby med en annen dame. Jeg selv skulle egentlig ønske at den mannen jeg skal få barn med også blir førstegangsfar til VÅRT barn, og ikke har opplevd det før. Men skal jeg fortsette å være sammen med typen, blir det jo ikke slik som jeg egentlig skulle ønske...

Jeg vil nok ikke like å høre om tidligere fødsler, om eksene hans sin graviditet osv. Samtidig blir det kanskje vanskelig for han å holde det for seg selv,og kanskje barna hans kommer til å spørre hvordan det var da de ble født osv.

Hva tenker dere?

Noen råd, tips, erfaringer?

[Gjest Anonymous]

jeg har mange tanker om dette, men ingen erfaring eller råd.. Bor sammen med verdens herligste to gutter - en på 5 og en på 30, og er i samme båt som deg. Etter to år under samme tak, føler jeg meg klar for et barn som er mitt også - så jeg har sluttet med pillene, og så lar vi livet gå sin "skjeve gang".

Min kjære har hatt lyst på en til lenge, og sier at gravide kvinner er det mest sexy han kan tenke seg - spesielt når det er hans kvinne.. men jeg vet også at exen ikke var den store kjærligheten - hun flyttet inn da hun ble gravid, og ut når hun sluttet å amme.. (for å sette det veeeldig på spissen) Med andre ord frykter jeg ikke masse prat om "hans forrige graviditet", men jeg er veldig spent på hva slags forhold han vil få til neste barn, om neste vil bli like fantastisk som førstemann, om han engasjerer seg like mye - og om han gleder seg like mye som meg.. Mange tanker surrer rundt i hodet, og selvfølgelig kunne jeg ønske at det var første gang for oss begge, men sånn er det nå en gang ikke.

Jeg har snakket litt med en veninne som fikk barn med mannen sin - første for begge, og hun sier at uansett kan jeg ikke forvente at han er like opptatt av det som skjer med kroppen min underveis - hvor stort fosteret er til enhver tid, og hvordan det utvikler seg - rett og slett fordi det er vanskelig å engasjere seg så sterkt i noe som skjer i en annen kropp enn sin egen (øhhh.. skjønner du?) Jeg tror nok at opplevelsen er ulik for kvinne om mann - og at vi damer har en tendens til å ta litt av...

Jeg tenker nok mest på hva sm vil skje etter fødelsen, og om engasjementet kommer da - er redd for at den første er den største sånn sett.. Det er faktisk bare en måte å finne ut hva han tenker rundt dette - og det er å sette seg ned å snakke.. Fortell hva du tenker og føler - og ikke minst frykter, og om ikke flokene blir mindre, så er det bedre å ha snakket om det enn å gruble for seg selv..

Vet ikke helt om du ble noe klokere - som jeg nevnte innledningsvis har jeg mange tanker, men desverre ingen gode råd.. Kaster meg i det, så får vi se hvordan det går

ha en god dag!

Ragnhild

[Marielle]

Jeg er i samme situasjon som deg. Mannen min har to barn fra før på 11 og 13 år. Mannen min har mast i flere år på å få barn med meg, så dette barnet jeg har i magen min nå, er definitivt etterlengtet - særlig av pappan sin.

Mannen min sier at han aldri før har ønsket seg barn på denne måten. Forrige "runde" var nok styrt av eks-kona hans, og han var bare med på lasset. Han fikk ikke anledning til å glede seg og lengte etter et barn. Han var knapt ferdig med studiene da han ble far første gang. Mannen min elsker barn, og kommer nok til å bli en mer engasjert forelder enn meg, tror jeg.

Mine stebarn er kjempefornøyd med å få en søster eller bror. Vi snakker ikke om halvsøsken - de skal bli søsken. Barna bor mest hos moren sin, og jeg har vært litt bekymret for at de skal føle at de kommer nr 2 i rekka når vi får et lite barn som krever mye oppmerksomhet og som bor hos oss hele tiden. Men det går nok bra tenker jeg.

Mannen min sier lite om de forrige svangerskapene han har vært gjennom. Jeg spør han av og til om hvordan det var. Jeg tror rett og slett han ikke var så bevisst da, kanskje han ikke ble så veldig involvert heller. Tror ekskona hans var en litt mer lukket type enn meg, og kanskje ikke delte så mange av sine tanker og følelser med ham.

Av og til tenker også jeg tanker om at det er litt trist at han har vært gjennom dette før. Men jeg vet at opplevelsen ikke kommer til å bli mindre av den grunn. Dessuten synes jeg det er trygt og godt at han vet en del om hva dette handler om. Dessuten har jeg sørget for å involvere han i absolutt alt av hendelser, følelser og tanker. Tror nesten han føler han er litt gravid selv!

Lykke til iallefall.

[Gjest Anonymous]

hei,

jeg er eksen og mor til to barn. Du har ingenting å bekymre deg over. Men se litt på hvordan han behandler sine barn, og tenk at slik kommer det også å bli ovenfor dine barn. Egentlig er det flott å få barn med en som har barn fra før, for da vet du hvordan pappa han blir. hvor engasjert han er, hvilke verdier han står for, syn på barneoppdragelse mm.

Men at barna blir fullverdige søsken - den synes jeg er for drøy. De er og vil alltid være kun halvsøsken......

[Silfen]

Søsken er søsken, om de har samme far/mor eller en av hver.

Kom aldri og fortell meg at barna mine ikke er fullverdige søsken fordi de har ulik far!12

[Hestehoven]

Hei

Jeg er gift med en som er pappa til en gutt på 8. Om 7 uker har vi termin, og venter vårt felles lille gull.

Før jeg ble gravid tenkte jeg masse på det at det ikke var første gang for ham, at han hadde opplevd det for første gang med ex'en sin osv. Men nå er det ikke noe tema for meg lenger.

For det første er dette et helt annet svangerskap med en helt annen kvinne. En del ting har faktisk endret seg i svangerskapsomsorgen på 8 år også. Jeg sa tidlig i svangerskapet fra om at vi selvfølgelig må ta med oss den erfaringen han har, men stadige uttalelser som "vi må gjøre det sånn, for sånn gjorde vi det forrige gang" ville jeg ikke ha noe av. Vi skulle finne ut av dette svangerskapet og denne babyen sammen - ikke bare sammenligne med hans forrige svangerskap/baby.

Nå som jeg har gjennomgått store deler sv svangerskapet, kan jeg si at det jeg tenkte på tidligere ikke har vært noe problem. Mannen min har støttet opp og deltatt fullt ut, og vi gleder oss enormt.

Og den nye babyen blir selvfølgelig et fullverdig søsken for sønnen til mannen min, akkurat slik han er det for de nye barna til moren hans. Hvordan unger ser på nye søsken, enten de i teorien er "hele" eller "halve", er det vi voksne som legger opp til. Det er viktig at de forstår hvem som er far og mor til babyen, men det har ikke noen ting å si for samspillet i familien.

Lykke til alle stemødre som vil bli mødre!

Hilsen Hestehoven 33+01212[ Dette Innlegg er endret av: Hestehoven den 2002-06-04 11:35 ]