Skilles om vi ikke går barn?

[Gjest Gjest]

Min mann og har akkurat mislyktes på vårt 3.ivf forsøk. Jeg er ifølge legene meget fruktbar, mange gode egg ut hver gang. Min mann har meget dårlig sædkvalitet.

Jeg elsker mannen min, men ivf har satt forholdet vårt på en enorm prøve. Noe av det vanskelig er at han ikke vil prate om "hva om vi aldri lykkes og forblir barnløse" Dette plager meg ekstremt og jeg gråter mye.

Jeg har nå begynt tenke at jeg gir det noen år med prøving til, men så går jeg. Jeg er 33 år, så ikke så msnge fruktbare pr igjen.

Det er så vondt å si det, men jeg ønsker barn sterkere enn jeg ønsker å være med han. Er dette fryktelig av meg?

Må og nevnes at han ikke vil adoptere eller ha husdyr. (Jeg vet husdyr ikke er det samme som barn, men jeg elsker hund/katt så det hadde kanskje hjulpet litt om vi kunne ha dette)

Er jeg en grusom kone som tenker dette?

[AnonymBruker]

Synes ikke det, tror det er normalt å tenke slik..

Anonym poster: 628c16821b9a14744d0216376a4d6e1e

[AnonymBruker]

Kan ikke du reise på storken da og få sæddonor? Ellers får du bare prøve pule rundt uten at mannen din et det og si det er hans.

Anonym poster: a840b5f122d3fe59eb648613b7ee2215

[Gjest Gjest]

Kan ikke du reise på storken da og få sæddonor? Ellers får du bare prøve pule rundt uten at mannen din et det og si det er hans.

Han vil inne bruke donor, men prøve i det uendelig med hans..

Utro vil jeg aldri være!

Anonym poster: a840b5f122d3fe59eb648613b7ee2215

[AnonymBruker]

Har dere prøvd alt dere kan for å bedre sædkvaliteten hans?

Anonym poster: 37e5b9461d63086953c29f201c07d3bd

[Gjest Gjest]

Kan ikke du reise på storken da og få sæddonor? Ellers får du bare prøve pule rundt uten at mannen din et det og si det er hans.

Anonym poster: a840b5f122d3fe59eb648613b7ee2215

Mld i sted ble rar, skriver fra mob.

Skulle stå: Han vil ikke prøve donor, viktig for han at det er hans barn.

Og jeg vil aldri være utro mot han!

[Gjest Twelve12]

Jeg syns det er veldig egoistisk av deg. Syns synd på mannen din om du velger å forlate han fordi han dessverre ikke kan gi deg et barn.

Alt håp er faktisk ikke ute etter bare 3 ivf forsøk. Folk har forsøkt i årevis med utallige forsøk og fått det til.

kunne aldri forestilt meg den tanken du sitter med om min egen mann. Men tydeligvis så elsker jeg min mann høyere enn du elsker din. For jeg vil heller være barnløs med han enn ha barn uten han!

du gir opp for lett

Endret 17. oktober 2012 av Twelve12

[AnonymBruker]

Tror det er helt normalt det du føler. Usikkerheten over framtiden er noe av det verste ved barnløsheten for meg, det høres ut som du sliter med det samme. Du bør prøve å få mannen din til å forstå at det er viktig for deg å prate om realitetene, og faktum er at det er en sjanse for at dere aldri får barn (spesielt hvis adopsjon er utelukket). Det innebærer antageligvis en omveltning i forhold til hvordan dere hadde planlagt livene deres, og er noe dere bør prate om og bestemme sammen.

Anonym poster: 137bb4bd2ff77549a97ef5fb504e58b2

[Gjest Gjest]

Har dere prøvd alt dere kan for å bedre sædkvaliteten hans?

Anonym poster: 37e5b9461d63086953c29f201c07d3bd

Ja, vi har prøvd det meste.. Lever syndt og han tar en hel del av vitaminer. Purvis sier det ikke er stort annet vi kan gjøre:(

[Wanita]

Jeg syns faktisk ikke du er en grusom kone som tenker sånt.

Ihvertfall når han ikke vil snakke om det, og ikke er med på adopsjon heller. Hva med sæddonor?

Jeg selv har vært så klar for barn, mannen var det ikke.

Han hadde jo et barn fra før av, men etter en stund sammen måtte jeg være så ærlig og si at enten måtte han faktisk få barn med meg eller så ville jeg ut av forholdet fordi jeg hadde så sterke ønsker at jeg tror jeg hadde blitt ulykkelig i forholdet om han ikke ville. Han valgte å få barn med meg, og jeg elsker han enda høyere fordi han faktisk valgte å gjøre meg så lykkelig med å gi etter for mitt ønske, og få leve sammen med han.

Det ligger i de fleste av oss et ønske om å kunne ha arvinger, så jeg syns du skal være dønn ærlig med han!!

[Strixvaria]

Det er jo ikke noe ålreit for mannen heller dette her, og selvsagt er det egoistisk å tenke sånn; men du står fritt til å leve livet ditt på den måten du synes best. Dersom det du ønsker mest av alt i livet er et biologisk barn, og mannen ikke kan (eller vil) gi deg det, blir alternativet at du må gi opp dette ønsket for å leve med ham. Den eneste som kan svare på om det er verdt det er deg selv. Jeg synes ikke du er grusom som tenker dette. Samtidig tror jeg ikke mannen din har det veldig bra med seg selv nå heller, og at han kanskje skammer seg (selv om dette er biologisk og ikke noe han kan gjøre stort med) og er minst like lei seg som deg. Dette er vanskelig for alle parter, og jeg kan tenke meg at det er minst like vondt for ham å vite at han sannsynligvis ikke kan bli biologisk far til et barn.

Men 3 ivf forsøk er faktisk ikke så mye. Det er også ting man kan gjøre for å forbedre sædkvaliteten, og det går an å prøve "på egen hånd" også - det finnes eksempler på folk som har prøvd å få barn via ivf, hvor det har ikke funket de første 3-5 gangene, men så har det til slutt blitt barn, enten med forsøkene eller som resultat av vanlig sex (!).

[Wanita]

Ser jo at donor heller ikke er så aktuelt.

Vel....da er det jo litt opp til deg hva du vil gjøre.

Jeg vet jo faktisk hva jeg ville gjort, men jeg skal ikke si hva som er riktig for deg.

[Gjest Gjest]

Jeg syns det er veldig egoistisk av deg. Syns synd på mannen din om du velger å forlate han fordi han dessverre ikke kan gi deg et barn.

Alt håp er faktisk ikke ute etter bare 3 ivf forsøk. Folk har forsøkt i årevis med utallige forsøk og fått det til.

kunne aldri forestilt meg den tanken du sitter med om min egen mann. Men tydeligvis så elsker jeg min mann høyere enn du elsker din. For jeg vil heller være barnløs med han enn ha barn uten han!

du gir opp for lett

Jeg hadde nok sagt det samme som deg for et år siden.. Men dessverre setter ivf et forholdt på en større prøve enn man kan tenke seg før man er der selv. Og jeg har ikke gitt opp, jeg deler tankene mine.

[Gjest Gjest]

Jeg må presisere at jeg per i dag ikke vil gå. Vi skal prøve mange ganger til i utlandet. Men, dersom det fortsatt ser svart ut etter to år til, tenker jeg kanskje at jeg vil gå. Men mest er jeg redd vi ødelegger alt uansett med denne ivf karusellen. Den er sykt mye værre enn jeg trodde. Jeg tåler hormonene svært dårlig.

[Dragonfly84]

Jeg syns det er ganske egoistisk av mannen din å ikke en gang ville prate om andre muligheter, som sæddonor. Dere ønsker barn, dere kan få barn, men han vil ikke hvis ikke han får gjøre det på sin måte (og i tillegg nekter han deg å ha husdyr!). Det er så mange som ville blitt overlykkelige over å kunne få barn i det hele tatt, om det ble halvt biologisk, begges biologiske eller ingens biologiske barn....

Hvis jeg skulle fått barn med min kjære ville barnet bare blitt den enes biologisk, siden vi er lesbiske. Det ville da like fullt vært begges barn. Med vennepar av oss med barn er det også sånn. Man kan likevel påvirke en god del selv, hvis man gjør det privat eller i Danmark. Man kan f.eks. velge en donor som ligner veldig på mannen din som barn, og med lik øyenfarge osv. Det er da ingen grunn til at dere skal gå barnløse når begge vil ha barn og dere faktisk har muligheten til å få det.

Jeg forstår at det er vanskelig for ham, for det er klart han helst vil ha et barn som er begges. Men det kommer til å bli det. De som adopterer barn blir like glade i barna sine, og her får han være med på prosessen mye tidligere enn adoptivforeldre får.

Jeg skjønner godt at du tenker på å gå, for det med å få barn er et stort og viktig tema. Du trodde dere skulle få barn sammen, og når han ikke vil ha hvis ikke det er hans (og det virker umulig å få hans) så er det han som har endret premissene i forholdet. Men prat med ham ordentlig, slik at dere begge er sikre på hva den andre føler og hvorfor.

[Gjest Gjest]

Jeg syns det er ganske egoistisk av mannen din å ikke en gang ville prate om andre muligheter, som sæddonor. Dere ønsker barn, dere kan få barn, men han vil ikke hvis ikke han får gjøre det på sin måte (og i tillegg nekter han deg å ha husdyr!). Det er så mange som ville blitt overlykkelige over å kunne få barn i det hele tatt, om det ble halvt biologisk, begges biologiske eller ingens biologiske barn....

Hvis jeg skulle fått barn med min kjære ville barnet bare blitt den enes biologisk, siden vi er lesbiske. Det ville da like fullt vært begges barn. Med vennepar av oss med barn er det også sånn. Man kan likevel påvirke en god del selv, hvis man gjør det privat eller i Danmark. Man kan f.eks. velge en donor som ligner veldig på mannen din som barn, og med lik øyenfarge osv. Det er da ingen grunn til at dere skal gå barnløse når begge vil ha barn og dere faktisk har muligheten til å få det.

Jeg forstår at det er vanskelig for ham, for det er klart han helst vil ha et barn som er begges. Men det kommer til å bli det. De som adopterer barn blir like glade i barna sine, og her får han være med på prosessen mye tidligere enn adoptivforeldre får.

Jeg skjønner godt at du tenker på å gå, for det med å få barn er et stort og viktig tema. Du trodde dere skulle få barn sammen, og når han ikke vil ha hvis ikke det er hans (og det virker umulig å få hans) så er det han som har endret premissene i forholdet. Men prat med ham ordentlig, slik at dere begge er sikre på hva den andre føler og hvorfor.

Takk for fornuftige ord:)

Ja, jeg må forsøke prate med han en gang til. Men han er helt låst på at så lenge det er sædceller hos han skal vi bruke de! Men jeg tenker at etter kanskje 8-10 mislykkede forsøk vil jeg ikke utsette kroppen min for dette så mye lenger og vil prøve donor inseminasjon.

Sier jeg dette klikker der for han. Virker som han ikke skjønner hvor stor belastning ivf er på kvinnekroppen....

Lykke til til deg og kjæreste om dere er igang:))

[AnonymBruker]

Det sier vel kanskje noe om forholdet deres, at det neppe er så bra at det vil holde i lengden uansett hvis dere ikke kan ha en fremtid hvor det bare er dere to.

Anonym poster: 1ef20b5c329038cc69f6375a8654a655

[Athene]

At du er veldig fruktbar kan man aldri være sikker på. Ved prøverør og dårlig sædkvalitet velger man ut de riktige sædcellene, og befrukter egget ved microinjeksjon. Så jeg regner med at det er ICSI du mener, og ikke IVF. Når dine egg er befruktet på denne måten er nok ikke mannens sædkvalitet lenger hovedårsaken til at dere ikke har lykkes på tre prøverørsforsøk.

Et av mine mantra er at man aldri skal fordele skyld når et par ikke kan få barn, for man kan aldri vite. Her var mannen "årsaken" i to år, og gjennom to prøverørsforsøk. Plutselig var det noen på labben som begynte å studere mine befruktede egg bedre, og så at de ikke var tipp-topp de heller, og nå er nok jeg "hovedårsaken". Du kan aldri vite at du er veldig fruktbar før du faktisk blir lett gravid med en partner.

Prøverør er knallhardt for et forhold, og slike tanker som du har er helt naturlige. Jeg synes det er en fair holdning at barn er viktigere enn mannen. Kommunikasjon er vanvittig viktig, men ofte detter menn av på dette punktet. Det tar på en måte lengre tid før realitetene trekker helt inn, og når det går opp for dem kan det fort vise seg at donasjon eller adopsjon ikke er så uaktuelt likevel.

Så hvor går dere nå? Første punkt er avsluttende samtale med klinikken, der får dere en del svar og sikkert en anbefaling om hvor veien videre bør gå. Neste bør kanskje være parterapi? Få hjelp til å snakke sammen om dette. Kanskje flere forsøk? I manges øyne er tre forsøk ikke nok i det hele tatt, overraskende mange lykkes på forsøk 4-6. Går dere for donasjon eller adopsjon har dere fortsatt mange gode år igjen. Akkurat bør dere bare gi det litt tid, dette er ikke riktig tidspunkt å ta en beslutning på, følelsene etter siste misslykkede forsøk er ekstreme.

[Athene]

Det sier vel kanskje noe om forholdet deres, at det neppe er så bra at det vil holde i lengden uansett hvis dere ikke kan ha en fremtid hvor det bare er dere to.

Anonym poster: 1ef20b5c329038cc69f6375a8654a655

Det er en tullete kommentar. Du vet ingenting om hvor tøft, utmattende og altomfattende det er å gå gjennom tre misslykkede forsøk, og begynne å innse at du sannsynligvis aldri vil få barn. Det at TS har slike tanker sier ingenting om forholdet, det er ekstreme følelser som dominerer akkurat nå.

[Gjest Twelve12]

Jeg hadde nok sagt det samme som deg for et år siden.. Men dessverre setter ivf et forholdt på en større prøve enn man kan tenke seg før man er der selv. Og jeg har ikke gitt opp, jeg deler tankene mine.

Jeg er fullstendig klar over hva IVF gjør med forholdet. Har et par bak meg selv.

men det er da det er viktig å kommunisere.

Men for all del ikke si til mannen din at du heller vil ha barn enn å være med han. Det vil knuse han

Skal love deg at han allerede føler seg som "mindre mann" fordi han ikke kan gi den han elsker et barn. Mannfolka sliter noe sinnsykt med manndommen sin når de vet at det er de som er "årsaken" til barnløsheten.