Hunden ødelegger forholdet! HJELP

[Gjest Margit]

Hei folkens jeg har et stort samlivs problem med min kjære.

Vi kom begge inn i forholdet med vær sin hund.

Jeg har drevet lydighet med min hund så han er veldig lydig og bedagelig. Han er veldig rolig og gjør lite av seg.

Men det lille monstret til mannen min er en jack russell som er 10 år gamel.

Nå har jeg holdt ut med dette trollet i 2 år og kjenner at jeg ikke klarer mer.

Problemet med hunden er at hun piper seg til viljen sin, hun ligger i senga i sofaen tar mat fra bordet og ikke minst skal ha konstant oppmerksomhet.

Jeg får ikke en gang gå på do alene uten at hunden sitter mellom beina mine å stirrer på meg.

Samboeren min ser ikke på det lille monstret som en hund, men en person.

Noe som har gjort det slik at hunden rejerer hele huset.

Det har gått så langt at vi har ikke besøk hjemme lenger.

Får vi besøk så er det et evig stress med en hund som bjeffer piper hopper og springer frem og tilbake konstant fra folk kommer inn døra til de går.

Trollet blir så stressa at hun får fysisk vondt av å stramme alle musklene sine så hvis du tar i henne så hyler hun til å glefser.

Før var det en glede å gå på tur, nå er hele tur opplegget bare et stort ubehag. Hun renner i andre hunder å klikker vinkel når det kommer folk.

Så er det mange biler på parkeringsplassen så snur vi å drar hjem for det ender opp med krangling om vi fortsetter turen.

Jeg har en gutt på 3 år som nå samboeren min er " pappa " til og selv han er lei av hunden. " NEI GÅ VEKK " skriker han før han smeller igjen døra i tryne på hunden.

Nå har jeg gitt beskjed om at nok er nok.. Jeg er gravid å vi skal ha en liten gutt til i mars. Men problemet da er at han velger hunden over oss og skylder på meg.

Hvis jeg ikke kan holde ut med hunden så er jeg ikke glad nok i mannen min mener han.

Han tar det så personlig at vi kan ikke snakke om det uten at han nesten flytter ut.

Nå er jeg helt oppgitt å vet ikke hva jeg skal gjøre lengre.

Jeg går dag ut å dag inn å kjefter på dette lille monstret å er helt utslitt av dens stressende vesen...

Mannen klarer ikke respektere mitt hunde hold da jeg IKKE vil ha hund i sofaen min å ihvertfall ikke i senga mi. Hun har en fin kurv å i tillegg har mannen kjøpt en sjeselong beregnet til den lille dritt bikkja. Alikevel ligger hun å strekker seg ut på sofaen og ikke minst under dyna i senga.

Samboeren mener at hunden er bare en liten bagatell og at jeg burde holde ut hvis jeg er glad nok i ham.

Jeg elsker mannen min med hele mitt hjerte, men jeg klarer ikke mer av den hunden og jeg gruer meg til å ska få en liten bebi i hus når det vesnet bor her.

Noen som har noe forslag på hva jeg kan gjøre? Er jeg urettferdig ovenfor mannen min for jeg ber ham om å kvitte seg med hunden eller meg?

Skal jeg bare bli tråd på av en firbeint liten djevel som jeg nå går med tanker på hvordan jeg kan ta livet av uten at mannen vet at jeg har gjort det.

Jeg blir så sint på den hunden at jeg har lyst å kvele den!

Den sto utenfor soveromsdøra mi å pep fra kl 19.30 til kl 09.00. Det er sikkert vanskelig å tro men hun pep faktisk konstant uten stopp!!! For hun skulle ligge i senga mi å jeg nekta!

Off å en kveld etter samboeren dro på jobb sønnen lå å sov leiligheten endelig var nyvaska å ren så steikte jeg meg en saftig biff og en goo salat å gledet meg til å spise. Gikk på do å kommer i stua til at hunden står på spisestolen og eter biffen min!!!!!!

Jeg blir kvalm av det ekkle vesnet altså.. Hun ødelegger hele hverdagen min....

HJELP!!!!

[Gjest tarandus]

Stakkars hund! Meld dere på kurs med den?

[Gjest Margit]

Stakkars hund! Meld dere på kurs med den?

Hunden er 10 år gamel og vi har prøvd trening hjemme, men det holder 1 mnd så glir det sakte men sikkert inn til samme gamle vaner..

Det er så utrolig mye å jobbe med og man må liksom gå og konstant trene henne å være konsekvent 24/7 for å få noen forandring på henne.

Vi er en aktiv familie og det er ikke mulig å få orden på hunden uten at all vår tid skal gå til henne.

[Gjest Margit]

Btw.. Så ville jeg ikke syntes så synd i hunden som har en egen sjeselong en sofa, en seng hvor hun sover under dyna og konstant oppmerksomhet uansett om det er positivt eller negativt.

Hun glefser knurrer og biter hvis noe ikke passer henne..

[Wildy]

Kurs! For både hund og mann!

Ingen hund skal styre familien, hverken stor eller liten. Små hunder "slipper" oftere unna, nettopp pga størrelsen, men det er ingen unnskyldning. Jeg hadde ikke akseptert å ha et slikt hundhold i mitt hjem. Og alle hunder kan lære!

Vi er fast hundevakt for en liten hund. Som styrer showet hjemme, sover i sengen, spiser av bordet, tigger mat og er generelt ufyselig. Men den vet også utmerket godt at når den kommer hit er sofaen forbudt område, senga er ikke engang å tenke på, mat serves i matskålen og det er ingen vits i å trekke i båndet når vi går tur, for da kommer vi ingen steder Tar ca en dag å kjøre han inn her hver gang han kommer, etter det er det null problem. Og vi er ikke sinte i det hele tatt; men enkle og konsekvente.

[AnonymBruker]

Hei TS. Hunden er 10 år og går inn i seniorårene, godt mulig at et kurs hjelper, men den er nok rimelig støpt i sine rutiner, noe sikkert mannen din også er.

Og den var der vel når du møtte mannen din også?

Så hvis det var OK den gangen, hvorfor er det ikke det nå?

Jeg spør bare fordi jeg lurer

Anonym poster: 8d38c21c61cbddd593a979b4f4993e58

[Gjest Margit]

Kurs! For både hund og mann!

Ingen hund skal styre familien, hverken stor eller liten. Små hunder "slipper" oftere unna, nettopp pga størrelsen, men det er ingen unnskyldning. Jeg hadde ikke akseptert å ha et slikt hundhold i mitt hjem. Og alle hunder kan lære!

Vi er fast hundevakt for en liten hund. Som styrer showet hjemme, sover i sengen, spiser av bordet, tigger mat og er generelt ufyselig. Men den vet også utmerket godt at når den kommer hit er sofaen forbudt område, senga er ikke engang å tenke på, mat serves i matskålen og det er ingen vits i å trekke i båndet når vi går tur, for da kommer vi ingen steder Tar ca en dag å kjøre han inn her hver gang han kommer, etter det er det null problem. Og vi er ikke sinte i det hele tatt; men enkle og konsekvente.

Min hund er sånn og vi har gått drevet med lydighet i 6 år nå, men mannen min duller sånn med den bikkja si at jeg får han ikke til å vende om vanene sine så jeg kan liksom ikke gjøre noe. Å jeg har fått trener hjem her for å kanskje lære ham litt for det hjelper ikke om jeg sier noe til ham, men han har en tanke på at det er bare han som vet hva som er best for hunden.

[Gjest Margit]

Hei TS. Hunden er 10 år og går inn i seniorårene, godt mulig at et kurs hjelper, men den er nok rimelig støpt i sine rutiner, noe sikkert mannen din også er.

Og den var der vel når du møtte mannen din også?

Så hvis det var OK den gangen, hvorfor er det ikke det nå?

Jeg spør bare fordi jeg lurer

Anonym poster: 8d38c21c61cbddd593a979b4f4993e58

Jeg har holdt ut med hunden, men nå skal vi ha en liten bebi til å jeg ønsker ikke ha hunden rundt et så lite barn.

[NewYorkNewYork]

Hei TS. Hunden er 10 år og går inn i seniorårene, godt mulig at et kurs hjelper, men den er nok rimelig støpt i sine rutiner, noe sikkert mannen din også er.

Og den var der vel når du møtte mannen din også?

Så hvis det var OK den gangen, hvorfor er det ikke det nå?

Jeg spør bare fordi jeg lurer

Anonym poster: 8d38c21c61cbddd593a979b4f4993e58

Jeg skjønner godt at det kan ha vært i orden tidligere, men ikke lenger. Når noe er irriterende kan det være som en dårlig sko. Sakte men sikkert gnager det frem et gnagsår som til slutt er et blødende kjøttsår. I tillegg er jo TS gravid og orker ikke tanken på å måtte forholde seg til den maste hunden når hun kommer til å ha mer enn nok med å ta seg av en baby i tillegg til sitt andre barn.

Jeg har ingen råd om hvordan ordne dette, men jeg skjønner at situasjonen er vanskelig.

[pingeline]

Jeg skjønner deg, jeg hadde blitt tullete av å ha den adferden i mitt hjem, men samtidig så er du hundeeier selv, så du burde også ha forståelse for en del ting som det virker som du har glemt.

For det første, ja, det er urimelig å be typen din kvitte seg med en 10 år gammel hund. Jeg skjønner ikke at du som hundeeier selv trenger å spørre!

Som en som driver med lydighetstrening, så synes jeg det også er veldig rart at du ikke prøver å gjøre noe med holdningen din, da du garantert har sett hvordan eget stress og sinne påvirker en hund. Har du ikke prøvd å trene gradvis? Du har jo hatt 2 år på det allerede. Å bare stenge en hund ute fra soverommet hele natten når den ALLTID ligger i sengen hørtes ikke ut som vanlig lydighetstrenings-taktikk, for å si det sånn.

Du sier at etter 1 mnd så går alt tilbake til sånn som det var, men da er det fordi dere ikke er konsekvente. Igjen, som en som driver med lydighet så burde ikke tilbakefall være noe ukjent.

Og jeg hiver meg med Tarandus på "stakkars hund" kommentaren, for en hund som blir så stresset at den får vondt i kroppen av spente muskler og glefser til sine eiere har det ikke godt, enten den har egen sofa eller en hel villa for seg selv.

[pingeline]

Jeg har holdt ut med hunden, men nå skal vi ha en liten bebi til å jeg ønsker ikke ha hunden rundt et så lite barn.

Ah, du postet mens jeg skrev.

Jeg tror du må ta deg en alvorlig prat med gubben. Altså, ta tak i han og si "du, vi må snakke sammen..." Si hvor bekymret du er for fremtiden (men hold deg for god til å bli sint eller å kalle hunden stygge ting, for da går han garantert i forsvar). Forklar han at noe må gjøres, og at dere må sette opp konsekvente regler, fordi dere ikke kan ha en baby i nærheten av en hund som kan finne på å glefse, og en hund som piper og bråker.

men jeg råder deg likevel til å prøve å forandre holdningen du har til hunden. Etterhvert i tråden synes jeg det kom mye mer frem at sinnet ditt mot hunden egentlig burde vært rettet mot typen.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt at det kan ha vært i orden tidligere, men ikke lenger. Når noe er irriterende kan det være som en dårlig sko. Sakte men sikkert gnager det frem et gnagsår som til slutt er et blødende kjøttsår. I tillegg er jo TS gravid og orker ikke tanken på å måtte forholde seg til den maste hunden når hun kommer til å ha mer enn nok med å ta seg av en baby i tillegg til sitt andre barn.

Jeg har ingen råd om hvordan ordne dette, men jeg skjønner at situasjonen er vanskelig.

Ts' andre barn er en hund, altså.

Men man kan ikke ha lydighet på en hund i 1 mnd, og skylde på at det sklir ut? Da er det jo dere/mannen din som sklir ut med å følge opp hver enkelte konsekvens!

Stakkar hunder. Og stakkar deg! Hadde samme problem, da jeg ble gravid ble det så ille at jeg flyttet ut for en periode. Da jeg kom tilbake var hunden borte, (plassert hos andre) og samboer tok på seg ansvar for kaoset som hadde vart så lenge.

Jeg var ikke skikkelig bitch og ropte til hunden eller kjeftet på han, for dyr har ikke godt av det.

Ts, forresten, leste at du ropte til hunden. Det bør du slutte med, det fører ikke til bedring. Bruk en bestemt stemme! Roping aler roping!

Anonym poster: cf20c9091c5988a069463fffcbca911b

[Gjest Eurodice]

Jeg synes det virker som dere ikke fatter problemet her. Mannen er utilsnakkelig. Det er hans hund og hans ansvar. Han gidder ikke å ha hunden på hundekurs med trening. Han diller og duller med hunden, den får ligge i sofaen, i sengen til og med. Den løper rundt og piper og bråker hele tiden. Er det rart i at TS er oppgitt?

Endret 17. oktober 2012 av Arabella

[Gjest Margit]

Jeg skjønner deg, jeg hadde blitt tullete av å ha den adferden i mitt hjem, men samtidig så er du hundeeier selv, så du burde også ha forståelse for en del ting som det virker som du har glemt.

For det første, ja, det er urimelig å be typen din kvitte seg med en 10 år gammel hund. Jeg skjønner ikke at du som hundeeier selv trenger å spørre!

Som en som driver med lydighetstrening, så synes jeg det også er veldig rart at du ikke prøver å gjøre noe med holdningen din, da du garantert har sett hvordan eget stress og sinne påvirker en hund. Har du ikke prøvd å trene gradvis? Du har jo hatt 2 år på det allerede. Å bare stenge en hund ute fra soverommet hele natten når den ALLTID ligger i sengen hørtes ikke ut som vanlig lydighetstrenings-taktikk, for å si det sånn.

Du sier at etter 1 mnd så går alt tilbake til sånn som det var, men da er det fordi dere ikke er konsekvente. Igjen, som en som driver med lydighet så burde ikke tilbakefall være noe ukjent.

Og jeg hiver meg med Tarandus på "stakkars hund" kommentaren, for en hund som blir så stresset at den får vondt i kroppen av spente muskler og glefser til sine eiere har det ikke godt, enten den har egen sofa eller en hel villa for seg selv.

Problemet er at jeg ikke får trene hunden. Jeg blir konstant korrigert av samboer på at jeg skal la hunden gjøre det den vil. Jeg har aldri steng henne inne på soverommet en hel natt.. Jeg lukket døren så hun ikke skulle komme inn til meg, men slå seg til ro i stua.

Hunden har bodd hos samboeren sin mor stortsett alle de 10 årene og han skylder da all den adferden på moren, men jeg ser jo hva han gjør dagelig som forsterker hundens problemadferd, men jeg kan liksom ikke si noe før han går rett i forsvar å tar det som et personlig angrep.

Jeg har et veldig fint hundehold med min hund og har aldri hatt problem med ham på noen måte. Så jeg har en evig lang tålmodighet på det lille trollet, men nå trår hun over alle grenser og det er ikke hunden sin feil i den forstand, men samboeren min som ikke tar tak i det!

Og når han tar tak i det så holder han på ca 1 mnd så gir han seg og hundene sklir selfølgelig ut i samme gamle vaner.

Selv om det er samboeren jeg burde vært sint på så er hunden en konstant påminnelse på at adferden er der og ødelegger humøret mitt dagelig.

Det er enkelt å trene lydighet på sin egen hund eller andres, men ikke på mennesker som står så nært.

[Gjest Margit]

Jeg synes det virker som dere ikke fatter problemet her. Mannen er utilsnakkelig. Det er hans hund og hans ansvar. Han gidder ikke å ha hunden på hundekurs med trening. Han diller og duller med hunden, den får ligge i sofaen, i sengen til og med. Er det rart i at TS er oppgitt?

Thank YOU!!!

[Gjest Eurodice]

Thank YOU!!!

You're welcome .

[Gjest Margit]

Jeg lurer bare på om jeg må tvinge han til å gjøre noe. At han må gjøre noe med hunden og holde det hvis ikke tar jeg med meg barna og flytter, selv om det ikke er slik jeg vil ha det i det heletatt så ser det ut til at det er det eneste alternativet mitt nå,

[karkl]

Forstår virkelig ikke at folk orker å ha hunder som ikke er dreserte. Hadde det vært meg som var i TS sin situasjon hadde jeg krevd hunden avlivet eller omplasert. Hva i alle dager er poenget med å ha en slik hund? Skal hunden fungere i en familiesituasjon så må grunndresuren sitte, her er det ikke rom for noe slakk.

Å få et barn til så lenge man har en slik hund ser jeg på som galskap, det er nesten dømt til å ende i tragedie for dere alle sammen...

[Gjest Margit]

Forstår virkelig ikke at folk orker å ha hunder som ikke er dreserte. Hadde det vært meg som var i TS sin situasjon hadde jeg krevd hunden avlivet eller omplasert. Hva i alle dager er poenget med å ha en slik hund? Skal hunden fungere i en familiesituasjon så må grunndresuren sitte, her er det ikke rom for noe slakk.

Å få et barn til så lenge man har en slik hund ser jeg på som galskap, det er nesten dømt til å ende i tragedie for dere alle sammen...

Ja barnet er ikke planlagt, men jeg tar altså ikke abort pga en bikkje! Da blir jeg heller alenemor til 2 med min egen hund.

[Gjest Margit]

Det er ikke et alternativ å omplassere en slik hund uansett. Ikke noen i helvete ville hatt den en gang..

Så jeg forstår hans frustrasjon om mulig avliving, men det kan da umulig være normalt å la en hund ødelegge hele livet sitt..? Han skylder på meg at hvis jeg ikke kan leve med trollet så må vi gå hver vår vei og da ødelegger jeg alle drømmene hans for fremtiden og livet som familie mann..

Det kan da umulig være min feil når hunden er en hindring for meg.

Endret 17. oktober 2012 av Rainbow81