Jeg frykter at min beste venn er i ferd med å gjøre en alvorlig feil - Noe jeg kan gjøre?

[AnonymBruker]

Hei alle mann,

Jeg trenger gode råd.

Kort fortalt har min beste venn gjennom et helt liv havnet i et usunt forhold med en totalt usjarmerende, uintelligent og usmakelig kvinne.

Hadde det vært et mindre seriøst forhold, så hadde jeg tatt det mer med ro, men nå har det desverre gått så langt at de er forlovet og skal gifte seg i mai. Og de har kjent hverandre kun siden slutten av mars.

Hadde jeg visst om det i forkant, så hadde jeg sagt svært tydelig i fra om hva jeg mente, men jeg fikk vite det etter at han fridde, så jeg følte jeg kunne ikke si det jeg egentlig mente. Sannsynligvis fordi han vet at jeg er litt kritisk, så holdt han det skjult for meg. Jeg følte ikke at jeg kunne si alt jeg mente, men jeg var svært klar på at jeg synst han forhastet seg og at jeg synst det var en dårlig ide, uten å si så mye om henne.

Det er ikke noe jeg mer ønsker enn at min venn skal være lykkelig og gjerne i et forhold, men jeg ser en dominerende kjæreste som behandler han uten respekt, er sur og som regel snakker til han med en irritabel stemme. Det koster henne heller ingenting å gjøre han til latter for andre eller sette han på plass i offentligheten, men han står der som en pusekatt og finner seg i det.

Dette er ikke kun min subjektive mening, men det er INGEN i vår omganskrets som har et godt inntrykk av henne eller liker henne og til og med folk som kun møter henne i 20 minutt reagerer på oppførselen hennes.

Selv har jeg vært i minst tre krangler med henne, hvor det endte med at hun "ikke gidder mer" og stormer på dør når hun ikke har noe mer å komme med. Ofte har det vært snakk om bagateller. Selv min kamerat har vært enig i at hun har oppført seg helt feil, men han tilgir det allikevel og unnskylder henne.

Det hører også med til historien at han har brukt enorme summer på henne helt fra begynnelsen. Etter en ferietur de var på tidlig i forholdet hvor han selvsagt spanderte alt, var hun utro etterpå. De var riktig nok ikke sammen, men hadde vært såpass mye sammen at jeg ser på det som utroskap.

Når det gjelder min kamerat, så sier han at han er lykkelig og ønsker dette sterkt. Men jeg tror han er blind og det faktum at han ikke har det beste draget på damene og aldri har vært i et forhold før nå, tror jeg gjør at han er livredd for å miste henne. Han tror kanskje ikke han har andre alternativ, men tro meg, det har han. Det kom også frem at hun etterlyste en ring på fingeren, så jeg tror ikke det er hans ide, men noe han gjør fordi han er redd for å miste henne.

Hva kan jeg gjøre med dette?

Jeg vurderer å fortelle den usminkede sannheten, selv om det kan skade vårt forhold. Jeg ser ikke så mye til han lengre uansett, så det spiller kanskje ingen rolle.

Desverre så frykter jeg at det er lite jeg kan gjøre.

Anonym poster: 61aa350deba60e31738be5e512d57b0d

[AnonymBruker]

Jeg tror det eneste du kan gjøre er å si ham sannheten sånn som du oppfatter den. På en skikkelig og ryddig måte, selvfølgelig. Ta for deg konkrete hendelser hvor dere begge har vært til stede og han har reagert (selv om han har tilgitt etterpå) og du forteller at du mener han fortjener bedre. Jeg vil tippe at han blir defensiv og forsvarer henne, men som en god venn bør du si fra.

Anonym poster: 8a69bc3de0bc0723ed9099e7be557528

[AnonymBruker]

Jeg tror det eneste du kan gjøre er å si ham sannheten sånn som du oppfatter den. På en skikkelig og ryddig måte, selvfølgelig. Ta for deg konkrete hendelser hvor dere begge har vært til stede og han har reagert (selv om han har tilgitt etterpå) og du forteller at du mener han fortjener bedre. Jeg vil tippe at han blir defensiv og forsvarer henne, men som en god venn bør du si fra.

Anonym poster: 8a69bc3de0bc0723ed9099e7be557528

Ja, jeg bør nok gjøre det.

Men om han velger å fortsette å være med henne, så kan det bli meget ubehagelig. Men den risikoen får jeg vel bare ta.

Jeg har ikke sagt hva jeg egentlig synes om henne, men jeg har uttrykt sterk skepsis i begynnelsen av datingfasen og på et tidspunkt var han faktisk enig og klar til å gjøre det slutt. Men plutselig var de mer knyttet enn noensinne, så jeg ble tatt helt på senga.

Det er så mye verre nå når de faktisk er offisielt et par og forlovet.

Burde jeg fortelle at andre folk reagerer på oppførselen hennes og at det er omsnakket? Eller blir det for mye?

Anonym poster: 61aa350deba60e31738be5e512d57b0d

[Gjest Wolfmoon]

Jeg ville nok sagt hva jeg tenkte. Om han blir sur, avslutt med å si at du alltid vil være der for han men at du ikke orker å se på hvordan han blir behandlet.

[Dragonfly84]

Jeg tror at her kan du ikke vinne. Hvis du forteller ham det, og han er så blind som du sier, kommer han ikke til å tro deg, og du vil miste ham som venn. Sier du ingenting må du leve med at du ikke gjorde noe for å stoppe ham fra å gifte seg. Jeg ville fortalt hva jeg syntes om henne og håpet det beste. Da kan du hvert fall ha god samvittighet - du prøvde å stoppe ham.

[RockyRose]

Det fins alltid to sider i ein slik sak. Så fordiom du ser forholdet slik, betyr ikkje det at det faktisk er sånn. Eg og kan sikkert verke ut som ei sur drittkjerring av og til, men det er fordi eg har ein dårlig dag eller noko har skjedd, og dette veit kjæresten min veldig godt så då hadde sikkert han unnskyldt meg og om nokon kommenterte det. Og sidan du og dama har krangla ein del, så kan det vere det er ein grunn til at ho oppførar seg sånn, og dette tør ikkje kjæresten fortelje til deg? No kjenner ikkje eg til forholdet, men ver no i alle fall forsiktig med å sei "sånn er forholdet ditt" til kompisen din.

[AnonymBruker]

Enig med rocky rose, man vet som regel best selv.. Er nok mange som hadde hatt sitt å si om mitt forhold også, men jeg kjenner min kjære best!

Anonym poster: 499ead7b6beb151e7f071892195c969d

[AnonymBruker]

Bestevennen min er den eneste jeg hadde hørt på i en sånn situasjon.

Anonym poster: 8a69bc3de0bc0723ed9099e7be557528

[AnonymBruker]

Jeg tror at her kan du ikke vinne. Hvis du forteller ham det, og han er så blind som du sier, kommer han ikke til å tro deg, og du vil miste ham som venn. Sier du ingenting må du leve med at du ikke gjorde noe for å stoppe ham fra å gifte seg. Jeg ville fortalt hva jeg syntes om henne og håpet det beste. Da kan du hvert fall ha god samvittighet - du prøvde å stoppe ham.

Sant.

Han vet uansett at jeg vil det beste for han, så jeg tror egentlig aldri at vi kunne blitt skikkelig uvenner. Vi har tross alt kjent hverandre i over 20 år, mens han har kjent henne i rundt 6 måneder.

Det fins alltid to sider i ein slik sak. Så fordiom du ser forholdet slik, betyr ikkje det at det faktisk er sånn. Eg og kan sikkert verke ut som ei sur drittkjerring av og til, men det er fordi eg har ein dårlig dag eller noko har skjedd, og dette veit kjæresten min veldig godt så då hadde sikkert han unnskyldt meg og om nokon kommenterte det. Og sidan du og dama har krangla ein del, så kan det vere det er ein grunn til at ho oppførar seg sånn, og dette tør ikkje kjæresten fortelje til deg? No kjenner ikkje eg til forholdet, men ver no i alle fall forsiktig med å sei "sånn er forholdet ditt" til kompisen din.

Alle har en dårlig dag av og til, men dette er ganske jevn oppførsel. At hun er sur er selvsagt beklagelig, men jeg er mer bekymret over hvor hun dominerer han og tydeligvis holder all makten i forholdet. For alt jeg vet er hun en golddigger, noe som ikke er usannsynlig når man ser alt hun har fått. Det er uansett ikke et sunt forhold.

Hva slags grunn kan det være til at hun oppfører seg "sånn"? Jeg vil gjerne vite.

Kameraten min har til og med selv sagt (han var full) at hun har en side han har store problemer med å akseptere og det er at hun kan være direkte ond mot andre mennesker. Men sitat, "Samtidig så er hun utrolig snill også."

Det hører også med til historien at min venn tidligere var besatt av en jente i nesten 10 år og at han i etterkant ikke ser hvordan han kunne oppføre seg sånn.

Derfor er jeg litt bekymret.

Anonym poster: 61aa350deba60e31738be5e512d57b0d

Anonym poster: 61aa350deba60e31738be5e512d57b0d

[Gjest marianne4388]

Man vet kanskje best selv om sitt eget forhold ja og alle har lov til en dårlig dag...

Men hvis man har møtt denne personen x-antall ganger og hver gang sitter igjen med et dårlig inntrykk, så er det jo noe som skurrer. Folk flest er jo ekstra forsiktig rundt venner og familie av kjæresten fordi det er viktig for dem at de blir likt og at alle kommer overens.

TS: Vet du noe om hva familien hans mener om dette forholdet og forlovelsen?

[Strixvaria]

Det er jeg faktisk ikke helt enig i. Det er en del som ser seg blinde på "forelsken" sin, og ikke evner å se det alle andre rundt dem ser. En av mine venninner var i et forhold med jordklodens største taper - dessverre var hun den eneste som nektet å innse det selv. Han var kun ute etter sex, og var åpen om dette til bl.a. meg, mens hun stod på pinne for ham de gangene han fant ut at han ville et eller annet, og skrøt av det gode forholdet deres, som han på sin side mente ikke eksisterte. Han behandlet henne som dritt ute blant folk, og pulte andre mens de var "sammen". Han hadde full kontroll, og hun var overlykkelig fordi han var jo så ålreit når han først var ålreit..

Hun hadde antageligvis blitt i dette forholdet dersom vi andre ikke hadde tatt affære.

Jeg er en stor tilhenger av ærlighet. Noe av det verste jeg vet er dersom mine nærmeste holder inne ting fordi de er redde for at jeg skal bli sur. Man MÅ tåle å diskutere, og gode venners mening er viktig, hvertfall for meg. Dersom det er mange av dere som setter dere ned med fyren og sier det som det er, på en ordentlig måte, så får dere gitt ham muligheten til å ta et valg. Dere kan si at dere synes forholdet med dama er bekymrende, blant annet pga hvordan hun behandler ham, holdningene hennes til andre mennesker (gjerne med konkrete eksempler, slik at han får muligheten til å innse at vi ikke snakker om engangstilfeller), samt at han følger etter henne like a lost puppy, uansett hvor ekkel hun er mot ham. Om han blir sur så er jo det hans problem; da har dere hvertfall prøvd.

[AnonymBruker]

Man vet kanskje best selv om sitt eget forhold ja og alle har lov til en dårlig dag...

Men hvis man har møtt denne personen x-antall ganger og hver gang sitter igjen med et dårlig inntrykk, så er det jo noe som skurrer. Folk flest er jo ekstra forsiktig rundt venner og familie av kjæresten fordi det er viktig for dem at de blir likt og at alle kommer overens.

TS: Vet du noe om hva familien hans mener om dette forholdet og forlovelsen?

Nei, men jeg antar at de er skeptiske.

Faktisk snakket jeg med broren og han hadde et godt inntrykk, så jeg lot være å si noe til han. Men han har kun møtt henne en gang.

Det er jeg faktisk ikke helt enig i. Det er en del som ser seg blinde på "forelsken" sin, og ikke evner å se det alle andre rundt dem ser. En av mine venninner var i et forhold med jordklodens største taper - dessverre var hun den eneste som nektet å innse det selv. Han var kun ute etter sex, og var åpen om dette til bl.a. meg, mens hun stod på pinne for ham de gangene han fant ut at han ville et eller annet, og skrøt av det gode forholdet deres, som han på sin side mente ikke eksisterte. Han behandlet henne som dritt ute blant folk, og pulte andre mens de var "sammen". Han hadde full kontroll, og hun var overlykkelig fordi han var jo så ålreit når han først var ålreit..

Hun hadde antageligvis blitt i dette forholdet dersom vi andre ikke hadde tatt affære.

Jeg er en stor tilhenger av ærlighet. Noe av det verste jeg vet er dersom mine nærmeste holder inne ting fordi de er redde for at jeg skal bli sur. Man MÅ tåle å diskutere, og gode venners mening er viktig, hvertfall for meg. Dersom det er mange av dere som setter dere ned med fyren og sier det som det er, på en ordentlig måte, så får dere gitt ham muligheten til å ta et valg. Dere kan si at dere synes forholdet med dama er bekymrende, blant annet pga hvordan hun behandler ham, holdningene hennes til andre mennesker (gjerne med konkrete eksempler, slik at han får muligheten til å innse at vi ikke snakker om engangstilfeller), samt at han følger etter henne like a lost puppy, uansett hvor ekkel hun er mot ham. Om han blir sur så er jo det hans problem; da har dere hvertfall prøvd.

Gode poeng og gode ord.

Altså, det er ikke slik at hun behandler ham som møkk og er et totalt monster, men jeg synes ikke hun behandler han bra. Og når det er snakk om å gifte seg med noen, da skal ting virkelig gå på skinner i mine øyner. Han har jo selv sagt at de er veldig forskjellige og krangler daglig, men så unnskylder han seg med at de er så åpne og snakker om alt. Sannheten er vel at han godtar alt. En gang fløy hun på byen i sinne fordi hun mente at han brydde seg mer om kameratene enn henne og det var første gang vi så han på godt over en måned, kanskje mer. Og i sannhet, så sto hun ved hans side omtrent hele tiden, så det var bare bullshit.

Jeg er bekymret for at han har brukt så mye penger på henne så tidlig. Rent praktisk så har hun tidoblet livsstilen sin og lever nå et luksusliv med ny og stor leilighet, turer, osv. Hvem vet hva slags intensjoner hun egentlig har? Kanskje hun bare vil vise til mamma og pappa at hun greier seg og har kapret drømmefyren som gir henne alt hun peker på.

Hvem er det uansett som frir til noen etter 6 måneder? Argumentet hans er at det har vært så intenst og de har vært så mye sammen, men det er vel ikke akkurat uvanlig. Og jeg mener at man ikke kjenner noen etter så kort tid. Uansett. Det er i hverdagen man skal leve sammen.

Problemet ligger egentlig like mye med han. Hun er den hun er, men det er han som aksepterer det og ikke eier noen form for grenser eller selvrespekt. Faktisk så merker jeg at jeg har mistet mye av respekten min for ham selv.

Anonym poster: 61aa350deba60e31738be5e512d57b0d

Anonym poster: 61aa350deba60e31738be5e512d57b0d

[Gjest marianne4388]

Det er jeg faktisk ikke helt enig i. Det er en del som ser seg blinde på "forelsken" sin, og ikke evner å se det alle andre rundt dem ser. En av mine venninner var i et forhold med jordklodens største taper - dessverre var hun den eneste som nektet å innse det selv. Han var kun ute etter sex, og var åpen om dette til bl.a. meg, mens hun stod på pinne for ham de gangene han fant ut at han ville et eller annet, og skrøt av det gode forholdet deres, som han på sin side mente ikke eksisterte. Han behandlet henne som dritt ute blant folk, og pulte andre mens de var "sammen". Han hadde full kontroll, og hun var overlykkelig fordi han var jo så ålreit når han først var ålreit..

Hun hadde antageligvis blitt i dette forholdet dersom vi andre ikke hadde tatt affære.

Selfølgelig er det jo det, men dette er et tveegget sverd man må trå forsiktig på. Enten ender det opp som rene solskinnshistorien som med din venninne, ellers riskikerer man å miste vennskapet og resultatet blir at man dytter vennen sin enda lengre inn i armene på den forferdelige kjæresten. Det er jo nettopp det TS er redd for.

Ærlighet er ofte det beste, men i slike situasjoner kan det lønne seg å holde en god posjon kjeft også, for ikke å gjøre vondt verre. Man må alltid være forsiktig når det gjelder skarp kritikk mot folk som andre er glad i. Samme hvor forferdelig idiotiske de kan virke.

[Strixvaria]

Gode poeng og gode ord.

Altså, det er ikke slik at hun behandler ham som møkk og er et totalt monster, men jeg synes ikke hun behandler han bra. Og når det er snakk om å gifte seg med noen, da skal ting virkelig gå på skinner i mine øyner. Han har jo selv sagt at de er veldig forskjellige og krangler daglig, men så unnskylder han seg med at de er så åpne og snakker om alt. Sannheten er vel at han godtar alt. En gang fløy hun på byen i sinne fordi hun mente at han brydde seg mer om kameratene enn henne og det var første gang vi så han på godt over en måned, kanskje mer. Og i sannhet, så sto hun ved hans side omtrent hele tiden, så det var bare bullshit.

Jeg er bekymret for at han har brukt så mye penger på henne så tidlig. Rent praktisk så har hun tidoblet livsstilen sin og lever nå et luksusliv med ny og stor leilighet, turer, osv. Hvem vet hva slags intensjoner hun egentlig har? Kanskje hun bare vil vise til mamma og pappa at hun greier seg og har kapret drømmefyren som gir henne alt hun peker på.

Hvem er det uansett som frir til noen etter 6 måneder? Argumentet hans er at det har vært så intenst og de har vært så mye sammen, men det er vel ikke akkurat uvanlig. Og jeg mener at man ikke kjenner noen etter så kort tid. Uansett. Det er i hverdagen man skal leve sammen.

Problemet ligger egentlig like mye med han. Hun er den hun er, men det er han som aksepterer det og ikke eier noen form for grenser eller selvrespekt. Faktisk så merker jeg at jeg har mistet mye av respekten min for ham selv.

Anonym poster: 61aa350deba60e31738be5e512d57b0d

Anonym poster: 61aa350deba60e31738be5e512d57b0d

Jeg er veldig enig med deg. Det er noe som skurrer ganske heftig når man frir til noen man har kjent i typ et halvt år. For meg høres det ut som om han er såpass "sjokkert" over i det hele tatt å ha fått seg dame, at han tar tøffelrollen og føyer seg for å beholde henne, da han anser alternativet (å være alene) som uutholdelig. Det finnes mange golddiggers out there, og det er klart at den dama har kompisen din rundt lillefingeren. Dersom fyren også har mye penger, eiendom osv., som jeg får inntrykk av at han kanskje har, er det klart at hun har mange grunner (pun intended) til å inngå giftemål med ham asap, for så å kreve skilsmisse og stikke av med så mye som mulig. Dette skjer faktisk også her i Norge, det er ikke et amerikansk fenomen slik mange naïve nordmenn liker å tro. Hun høres også rimelig kontrollerende ut, og det er i mine øyne et tegn på at hun frykter å bli avslørt. Når partneren ikke vil la kjæresten være sammen med de vennene h*n hadde før forholdets begynnelse, ligger som oftest grunnen i et slikt kontrolleringsbehov, og bak et slikt behov ligger det alltid noe mer. Hun skjønner at dere kan avsløse henne, og derfor gjør hun alt i sin makt for å holde ham for seg selv, hvor ingen kan interfere og hun kan manipulere alt hun orker. Dette er virkelig ikke bra.

Han kommer til å bli sittende med "skjegget i postkassa", som man sier, og da vil det være for sent å angre for hans del. Det kan skje rett etter bryllupet, forholdet kan vare noen år, kanskje de til og med presterer å få en unge eller to - men én dag vil det ta slutt. Garantert. Og da har hun gjort krav på mange år av livet hans, hun har sannsynligvis kostet ham hele vennekretsen (men det er strengt tatt hans egen skyld i stor grad), og han har brukt enorme ressurser - både økonomisk og på andre måter - på å prøve å blidgjøre og tilfredsstille hennes stadige voksende ønsker og forventninger. Den eneste som virkelig taper på dette er kompisen din.

[Strixvaria]

Selfølgelig er det jo det, men dette er et tveegget sverd man må trå forsiktig på. Enten ender det opp som rene solskinnshistorien som med din venninne, ellers riskikerer man å miste vennskapet og resultatet blir at man dytter vennen sin enda lengre inn i armene på den forferdelige kjæresten. Det er jo nettopp det TS er redd for.

Ærlighet er ofte det beste, men i slike situasjoner kan det lønne seg å holde en god posjon kjeft også, for ikke å gjøre vondt verre. Man må alltid være forsiktig når det gjelder skarp kritikk mot folk som andre er glad i. Samme hvor forferdelig idiotiske de kan virke.

Men hva mener du man skal gjøre da - sitte stille og se på mens vennen blir trukket dypere inn i edderkoppspinnet (illustrative purpose)?

Problemet ligger jo i at man på en eller annen måte ønsker å hindre vennen i å gjøre noe han kommer til å angre på senere. Jeg tenker også at med situasjonen TS beskriver, hvor ingen i vennegjengen ser fyren på uker og måneder pga. dama som nekter ham å være sammen med vennene sine, er han allerede godt på vei til å assimilere seg selv fra alle venner og kjente. Da må det gå an å ta en ordentlig prat med vedkommende hvor vennene forteller åpent og ærlig om sine bekymringer, og sier ting som det er. Man risikerer strengt tatt å miste vennen sin enten man sier noe eller ikke, og da vil jeg tenke meg at den eneste rasjonelle løsningen blir å forsøke med en konfrontasjon, som en siste utvei. Alternativet blir å sitte stille og se på det hele, for så å plukke opp de hundretusen brukne bitene når det hele en dag tar slutt.

[AnonymBruker]

Tja.. jeg har venner som har valgt helt bort i natta. Ei venninne valgte seg en 12 år eldre mann som var (og er) umoden og selvsentrert. Etter ti år sitter de med snart to barn, som hun er mamma og han "kompis" for. Et dagligliv der hun tar ansvar og han diller rundt med kompiser. Men de er begge rimelig ok lykkelige, likevel. Jeg hadde lyst til å fortelle henne at her er ikke liv laga, men nøyde meg med å stille noen kritiske spørsmål så jeg visste at hun gikk inn i dette med åpne øyne.

Venninna mi, som kompisen til ts, er en voksen person. Å ta støyten for egne dumme valg (uansett om den støyten varer livet ut) er noe en skal være forsiktig med å skåne folk mot. Det er slik vi vokser.

Anonym poster: fff3bbcbb855a86dc96a1a24238d6caa

[Gjest marianne4388]

Men hva mener du man skal gjøre da - sitte stille og se på mens vennen blir trukket dypere inn i edderkoppspinnet (illustrative purpose)?

Problemet ligger jo i at man på en eller annen måte ønsker å hindre vennen i å gjøre noe han kommer til å angre på senere. Jeg tenker også at med situasjonen TS beskriver, hvor ingen i vennegjengen ser fyren på uker og måneder pga. dama som nekter ham å være sammen med vennene sine, er han allerede godt på vei til å assimilere seg selv fra alle venner og kjente. Da må det gå an å ta en ordentlig prat med vedkommende hvor vennene forteller åpent og ærlig om sine bekymringer, og sier ting som det er. Man risikerer strengt tatt å miste vennen sin enten man sier noe eller ikke, og da vil jeg tenke meg at den eneste rasjonelle løsningen blir å forsøke med en konfrontasjon, som en siste utvei. Alternativet blir å sitte stille og se på det hele, for så å plukke opp de hundretusen brukne bitene når det hele en dag tar slutt.

Jeg vet ærlig talt ikke hva man skal gjøre... Så lenge det ikke dreier seg om mishandling eller noe sånt og personen påstår at den er lykkelig, hadde jeg nok bare skygget banen en periode og bare forholdt meg til dem som par når jeg måtte. For så og heller tre støttende til igjen, dagen det ryker. Og hvis det ikke ryker, så har de det jo tydeligvis bra sammen.

Jeg føler liksom at hvis man tar det opp og den andre blir drit forbanna, kan det gjøre at den holder seg i forholdet lengre enn den nødvendigvis ville ellers. Fordi den vet at det blir masse "I told you so", den dagen man vil gjøre det slutt.

Endret 17. oktober 2012 av marianne4388

[AnonymBruker]

Jeg er veldig enig med deg. Det er noe som skurrer ganske heftig når man frir til noen man har kjent i typ et halvt år.

For meg høres det ut som om han er såpass "sjokkert" over i det hele tatt å ha fått seg dame, at han tar tøffelrollen og føyer seg for å beholde henne, da han anser alternativet (å være alene) som uutholdelig. Det finnes mange golddiggers out there, og det er klart at den dama har kompisen din rundt lillefingeren.

Dersom fyren også har mye penger, eiendom osv., som jeg får inntrykk av at han kanskje har, er det klart at hun har mange grunner (pun intended) til å inngå giftemål med ham asap, for så å kreve skilsmisse og stikke av med så mye som mulig. Dette skjer faktisk også her i Norge, det er ikke et amerikansk fenomen slik mange naïve nordmenn liker å tro. Hun høres også rimelig kontrollerende ut, og det er i mine øyne et tegn på at hun frykter å bli avslørt. Når partneren ikke vil la kjæresten være sammen med de vennene h*n hadde før forholdets begynnelse, ligger som oftest grunnen i et slikt kontrolleringsbehov, og bak et slikt behov ligger det alltid noe mer. Hun skjønner at dere kan avsløse henne, og derfor gjør hun alt i sin makt for å holde ham for seg selv, hvor ingen kan interfere og hun kan manipulere alt hun orker. Dette er virkelig ikke bra.

Han kommer til å bli sittende med "skjegget i postkassa", som man sier, og da vil det være for sent å angre for hans del. Det kan skje rett etter bryllupet, forholdet kan vare noen år, kanskje de til og med presterer å få en unge eller to - men én dag vil det ta slutt. Garantert. Og da har hun gjort krav på mange år av livet hans, hun har sannsynligvis kostet ham hele vennekretsen (men det er strengt tatt hans egen skyld i stor grad), og han har brukt enorme ressurser - både økonomisk og på andre måter - på å prøve å blidgjøre og tilfredsstille hennes stadige voksende ønsker og forventninger. Den eneste som virkelig taper på dette er kompisen din.

Det du sier her er så spot on at det nesten er skremmende.

Han rasjonaliserer med hvor mangedoblet livskvaliteten hans har blitt og at han alltid har følt noe har manglet, hvor lei han har vært av dating og hvor deprimert han har vært, men etter min mening så er dette det som gjør det så farlig. Jeg er selv singel og veldig lykkelig. Jeg søker ikke lykke eller anerkjennelse hos noen kvinne. Selvsagt har jeg lyst på en kjæreste når jeg møter noen jeg virkelig liker, men det er ikke alt her i verden. Det at jeg som regel får oppmerksomhet med det motsatte kjønn skader nok ikke, men jeg mener at han burde først bli lykkelig selv før han søker det hos andre. For slik det er nå så tåler han ekstremt mye dritt, har null selvrespekt, grenser og tviholder på denne falske lykkefølelsen for alt det er verdt.

Jeg kan ikke si sikkert at hun er en golddigger, men det er ikke noen tvil om at hun nyter en fantastisk livsstil nå sammenlignet med tidligere hvor hun jobbet en lavt lønnet jobb og bodde i kollektiv. Ja, han tjener veldig godt, nærmere en million i året. Så at hun har ekstremt praktiske fordeler i forholdet er det ingen tvil om.

Jeg har spurt meg selv hva han egentlig føler han får ut av forholdet. Han har en rimelig høy sexlyst, så jeg ser ikke vekk fra det at han får sex jevnlig er viktig for han, men ærlig talt, det er ikke nok. Og sist jeg hørte så hadde hun visst knepet igjen litt der også.

Jeg var på en fest med noen felles venner for noen uker tilbake hvor de også var. En annen venn som aldri har møtt de før var også innom og dette er et utdrag av meldingen han sendte meg dagen etterpå:

"Jeg ble skremt av den heksa i går, ser for meg at hun går fra ham og tar alle pengene hans innnen fem år. Det siste han trenger fra sine nærmeste venner er ukritiske gratulasjoner, selv om han tror det nå."

Så, dette er inntrykket hans etter å ha vært i samme rom i kun et par timer.

Han var innom i dag, men jeg fikk meg ikke til å si noe annet enn et par småkritiske kommentarer når han nevnte noe. Er virkelig ikke enkelt.

Anonym poster: 61aa350deba60e31738be5e512d57b0d

[RockyRose]

Alle har en dårlig dag av og til, men dette er ganske jevn oppførsel. At hun er sur er selvsagt beklagelig, men jeg er mer bekymret over hvor hun dominerer han og tydeligvis holder all makten i forholdet. For alt jeg vet er hun en golddigger, noe som ikke er usannsynlig når man ser alt hun har fått. Det er uansett ikke et sunt forhold.

Hva slags grunn kan det være til at hun oppfører seg "sånn"? Jeg vil gjerne vite.

Eg merkar når eg er med kompisar av kjæresten min (som eg ikkje kan fordra av personlege grunnar) så kan eg verke kjedeleg og sikkert irritabel. Eg lar jo dette gå utover kjæresten min, sidan eg ikkje tør å vere "kald" over kompisane hans. Eg gjer det sjølvsagt ikkje bevisst, men sidan eg ikkje likar meg der i deira selskap så er eg sikkert ikkje ein fryd å vere med. Og i og med at du har krangla med ho, så har ho sikkert noko imot deg òg? Det er vel ikkje berre ho som kranglar..

[AnonymBruker]

Eg merkar når eg er med kompisar av kjæresten min (som eg ikkje kan fordra av personlege grunnar) så kan eg verke kjedeleg og sikkert irritabel. Eg lar jo dette gå utover kjæresten min, sidan eg ikkje tør å vere "kald" over kompisane hans. Eg gjer det sjølvsagt ikkje bevisst, men sidan eg ikkje likar meg der i deira selskap så er eg sikkert ikkje ein fryd å vere med. Og i og med at du har krangla med ho, så har ho sikkert noko imot deg òg? Det er vel ikkje berre ho som kranglar...

Vel, jeg har aldri kranglet noe alvorlig med kjærester til andre av mine kamerater og om det har hendt, så har vi oppført oss som voksne og blitt enige. At voksne mennesker er uenige og blir høylydte skjer, men vi forblir siviliserte.

Hun styrter jo på dør i sinne som en liten unge fordi hun ikke får rett, går tom for argument, ikke får nok oppmerksomhet eller ikke får viljen sin. Som nevnt i et tidligere innlegg, raste hun jo på byen under en fest fordi hun mente kameraten gav for mye oppmerksomhet til oss og ikke tok seg av henne. Og det var første gang vi så han på minst en måned og de sto sammen omtrent hele tiden.

Ja, jeg legger faktisk mesteparten av skylden på henne her. Han har jo selv kommentert at hun har kort lunte og har et uforsonlig vesen, så det er ikke akkurat noe jeg dikter opp. Forøvrig har han kommentert at hun har problemer med å få jentevenner og ikke har så mange nære venner. I wonder why...

Men at hun har noe i mot meg er godt mulig. Jeg håper det er gjensidig.

Anonym poster: 61aa350deba60e31738be5e512d57b0d