dere som er i lag med en flørter..

[AnonymBruker]

..hvordan håndterer du det? Har du en selvtillti herfra til månen selv? Hva tenker du når typen er på byn alene?

Jeg sliter..

Anonym poster: c4c610b53adecbea1f0742ae185ee84d

[AnonymBruker]

jeg er en flørter. Det er jammen ikke lett å håndtere det å være i et forhold. Det er værst for partneren min selvsagt, og jeg vet jo at h*n har rett, jeg må jo leve som man skal når man er i et forhold. Kravene er jo berettiget, man kan jo ikke drive å flørte. Men det ligger i min natur, jeg havner oppi det stadig vekk, og merker det ikke før det er for sent, og jeg har såret min kjære.

Nei, bare vær tydelig om hva dine grenser er, hvordan du vil ha det i et parforhold, det er det eneste du kan gjøre, så kan typen din velge om han vil forholde seg til det, eller være en respektløs egoistisk kjæreste som sårer....

Anonym poster: e89663bc12d7d368ceb67263d89f29b2

[Miss Lucky]

Vi er vel begge to flørtere. Men vi stoler 110% på hverandre, og vet at ingen av oss har noe som helt interesse for noen andre. Begge to har vel også en rimelig grei selvtillit.. tror kanskje det hadde vært vanskeligere om en av oss hadde hatt en svakere selvtillit enn den andre.

[AnonymBruker]

Jeg bor sammen med en flørter. Jeg har valgt å stole på ham siden han aldri har gitt meg grunn til å ikke gjøre det. Han skjuler ingen ting for meg og introduserer meg gladelig til både jenter og gutter han blir kjent med. Dessuten vet jeg at han snakker varmt om meg når jeg ikke er der - det har jeg fått bekreftet hos venninner og kompiser.

Det kan til tider være surt og jeg kjenner at jeg kan bli nokså sjalu, men jeg må bare innse at jeg selv har valgt å være sammen med ham. Det var også flørtingen og sjarmen jeg falt for da jeg ble sammen med ham. Jeg har også innsett at han er flørtete av natur; han flørter til og med med venninnene til moren min. Jeg spøker ofte med at han også flørter med andre gutter.

Når han er ute på byen uten meg prøver jeg å finne på ting sammen med venner eller gjøre noe jeg selv syns er koselig. Da tenker jeg ikke så mye på hvem han er sammen med og hva han gjør. Ikke ring og send masse mld, for ofte når gutter er ute (jenter og forsåvidt) så kan de være dårlige på å svare og det gjør at tankene begynner å fly. Han kommer jo alltid hjem til meg når byen stenger og legger seg inntil meg og viser at han er glad i meg.

Det blir bedre etter hvert, i begynnelsen var jeg veldig skeptisk og paranoid, men etter hvert lærte jeg han å kjenne og jeg så at det var bare slik han var og at han ikke mente noe med det. I tillegg har forholdet vårt blitt sterkere og han viser hver dag at han er glad i meg.

Moren min sa en gang noe veldig bra til meg som jeg prøver å tenke på: "Ønsker du å være sammen med en sjarmerende type som blir likt av alle, eller vil du være sammen med en som sitter i et hjørne og er mutt og stille?"

Anonym poster: 4009c98dafc922ef3fff05d55ec67333

[Alvina]

Jeg er visst en såkalt flørtete type, har lett for å få andre til å le, fortelle historier og har selv lett for å le av andres humor, hvis det er å flørte da? Men kan også være alvorlig og lytte. Han jeg er sammen med er også en stor flørt, og jeg synes han tar det mer ut enn jeg gjør (når vi har drukket litt og også ellers, men min far var samme type så jeg er vant til at man er litt runde i kantene og måtte og må ofte smile).

Men hvis det er f.eks. latinodans eller annen dans, hvis det er flørt og ikke kun dans, vet ikke jeg? Hvor går grensa? Det var en del av greia jeg falt for. Synes ikke det gjør noe, men det kan stikke litt iblant. Men får jeg oppmerksomhet går det greit, og vi har tilpasset hverandre litt mer etterhvert og tror nå at vi er mer bevisste på at den andre kan føle sjalusi. Jeg sier rett ut hvis jeg har et snev av mistanke eller er sjalu (ikke der og da, men når vi har tid til å prate sammen, og det er greit å avklare ting, og også å forsøke å tilpasse seg litt)

.

Var mer sjalu når jeg var i 20-30 årene, men fant ut at hvis noen er utro, har det ingenting med meg som et menneske å gjøre, men deres valg og feilsteg. Det kan falle tanker når han er ute på byen eller reiser alene, men jeg lar bare tankene passere. I tenårene var jeg sjalu med grunn, men gjorde det ikke slutt pga et sidesprang. (jeg var trofast mens vi var sammen i par års tid)

Har vært utsatt for utroskap og har selv vært utro. Det er ikke verdens undergang, men nå begynner jeg å bli litt fed up hvis jeg må ta nye runder, både å være utro og bli utsatt for utroskap er nedbrytende for alle som er involverte.

edit. skrivefeil

Endret 17. oktober 2012 av Alvina

[challenger]

Jeg er en "flørter", og samboeren min er det meget sjalu slaget.. Det er bare sånn jeg er, og det må han bare godta. Det er hans valg om han vil stole på meg eller ei. Jeg får jo stadig beskyldninger for det ene og det andre, og det er jeg drittlei av. Jeg mener sjeldent noe med flørtingen min, det er bare min væremåte.

Selv så vet han jo knapt hva å flørte er, så vi er ganske så forskjellige. Men om han hadde vært av samme ulla som meg, så tror jeg ikke jeg hadde lagt noe i det. Det handler vel mest av alt om tillit!