Tror ikke noen kan like meg hvis de kjente meg.

[AnonymBruker]

Nå begynner jeg snart å tro jeg må være alene for alltid, og jeg er bare 23.

Jeg har hatt en ganske tøff oppvekst, med lite venner, mye mobbing og alltid føler meg stygg. Etterhvert som jeg har blitt eldre har det blitt bedre. Jeg synes fortsatt selv at jeg til tider er direkte stygg, men jeg tiltrekker meg menn som er både oppegående og kjekke, og i perioder føler jeg meg ganske fantastisk. Jeg har lært meg hva som er tiltrekkende. At selvtillit fungerer som en magnet, og jeg har lært meg å late som om jeg har god selvfølelse.

og nå ender jeg opp med at ingen egentlig kjenner meg.

Jeg har sittet i to timer med tårene strømmende og glodd på facebookchatten, men det er ingen jeg kan si "hei, jeg har det litt vanskelig nå" til. Alt jeg hadde trengt nå er en klem. Men det er ingen.

Jeg kan aldri få til et forhold. Men en gang jeg begynner å bry meg om noen andre, bare litt, så blir jeg livredd. Livredd for at han skal innse hvor bra han er, og jeg ikke. Livredd for at han plutselig skal slutte å snakke til meg. Livredd for at han skal oppdage hva slags sykt menneske som skjuler seg bak fasaden. For ja, jeg vet det ikke er normalt. Jeg skjønner at jeg er syk.

Jeg klarer bare ikke å tro på at noen kan elske noen som meg. Med alle problemene, med all usikkerheten. Spesielt ikke når jeg bare lurer dem. Når noen sier de liker meg, er forelsket eller betatt, så er alt jeg klarer å tenke at de egentlig ikke kjenner meg. Og hvis de visste ville de aldri blitt glad i meg.

Jeg burde bare forbli alene. Men det er dumt si for jeg er bare 23. Og jeg savner nærhet. Men jeg vet ikke hva annet jeg skal gjøre.

Anonym poster: 6d9dc404593c08dac4a4e0eafa634e6c

[AnonymBruker]

Føler det mye på samme måte som deg, og jeg er også bare 23.

Har en litt merkelig fortid, og har tidligere slitt både med det fysiske og det psykiske. Har ufrivillig mye livserfaring både på godt og vondt, og dette har vært med på å forme meg.

Jeg får også panikk så fort noen gir tegn til at de liker meg. Jeg tenker at de kan umulig like noen så stygg og rar som meg. Så jeg rakker ned på meg selv foran dem, noe som til slutt pleier å skremme dem unna. Er også redd for at jeg kommer til å ende opp alene.

Går til psykolog for å arbeide med selvtilliten, men vet ikke om det fører så mye frem. Gått i terapi i over et halvt år, men hater meg selv fortsatt mer enn noe annet her i verden.

Anonym poster: ba63c2fd23cb7680725d77514ac67264

[Gjest test123]

Hei, jeg er ikke helt sikker på om jeg forstår situasjonen, mener du at du er et sykt menneske fordi du er usikker på deg selv? Høres jo helt sprøtt ut, det samme er tanken om at du ikke kan ha et forhold.

[AnonymBruker]

TS her,

Det er ikke bare det at jeg er usikker på meg selv, det er graden av usikkerhet.

Jeg har prøvd å være i et forhold men det går ikke. Jeg blir paranoid, deprimert, selvdestruktiv og det går hardt utover den psykiske helsen min, og ikke minst går det uover partneren. Han trenger ikke å ha gjort noe galt engang, jeg klarer bare ikke å tro på at noen kan elske meg, det er så mye som er feilmed meg.

Når det går utover dagliglivet mitt på denne måten så er det vel ikke normalt?

Anonym poster: 6d9dc404593c08dac4a4e0eafa634e6c

[AnonymBruker]

Når det går utover dagliglivet mitt på denne måten så er det vel ikke normalt?

Anonym poster: 6d9dc404593c08dac4a4e0eafa634e6c

Nei, det høres ut som noe man bør oppsøke fastlege/psykolog om. Men kan jeg spørre hva usikkerheten din går på?

Anonym poster: e733d49bf4e51d20c5b1d5ba096e9670

[AnonymBruker]

TS her,

Det er ikke bare det at jeg er usikker på meg selv, det er graden av usikkerhet.

Jeg har prøvd å være i et forhold men det går ikke. Jeg blir paranoid, deprimert, selvdestruktiv og det går hardt utover den psykiske helsen min, og ikke minst går det uover partneren. Han trenger ikke å ha gjort noe galt engang, jeg klarer bare ikke å tro på at noen kan elske meg, det er så mye som er feilmed meg.

Anonym poster: 6d9dc404593c08dac4a4e0eafa634e6c

Akkurat sånn blir jeg og når jeg er i forhold :/

Anonym poster: 69b352f86c75396ab20f6ea577053f98

[Myosotis]

Hva får deg til å tro at alle andre her i verden er så perfekte? At de har færre feil enn du? Nei vettu, det er mye rart med folk skal jeg si deg - de aller aller fleste vil ikke kunne si at de er feilfri. Spør og snakk med hvem som helst, og jeg kan garantere at alle en eller annen gang i livet har hatt like tanker som deg. Og det er bra - for den finns ikke værre enn mennesker som er høye på pæra.

Verden er full av mennesker med alvorlige problemer, psykiske og fysiske - men de elsker hverandre fordet. Kjærlighet skal ikke være på betingelser. Og man kan ikke elske en person uten feil. For de finnes ikke!

Jeg tror du skal slutte å bære på den maska av god selvtillitt, og heller slippe ut litt av den "ekte" deg. Du er sårbar, har dybde, har ikke høye tanker om deg selv. Du har livserfaring og har vært igjennom noe av det værste en person kan oppleve (mobbing). Lær å sett pris på disse trekkene, for de er alle positive. At mange mennesker går rundt og tror dårlig om seg selv er et resultat av det vestlige samfunnets utvikling, som bygger opp til at for å kunne være fornøyd med seg selv - så må man ha et fint utseende, ha hus, bil og fast jobb, være problemfri og aller helst ha skyhøy selvtillitt og være utadvent. Men det er falskt og en løgn. Man trenger ikke alt dette, man trenger bare være seg selv. Vær åpen om hvem du er, og du vil også tiltrekke deg de menneskene du faktisk trenger, og som trenger deg.

Ville tatt en prat med fastlegen, om jeg var deg.

[Steinar40]

Fokuser på egne styrker istedet for å sammenlikne deg med andre.

[KaDust]

Jeg vet AKKURAT hvordan du har det! Har hatt det på samme måte kjempe kjempe lenge! Jeg er selv 22 år, og vil du prate om det kan du sende meg en privat melding, dersom du tør.

Jeg kan ærlig si at litt problemer skremmer ikke vekk hvem som helst, og at de fleste vil nok like deg selvom du har bagasje.

Går du til psykolog? For det er jo ganske tydelig at du trenger hjelp.

[Ragnhild H]

Jeg kan aldri få til et forhold. Men en gang jeg begynner å bry meg om noen andre, bare litt, så blir jeg livredd. Livredd for at han skal innse hvor bra han er, og jeg ikke. Livredd for at han plutselig skal slutte å snakke til meg. Livredd for at han skal oppdage hva slags sykt menneske som skjuler seg bak fasaden. For ja, jeg vet det ikke er normalt. Jeg skjønner at jeg er syk.

Jeg har en utrolig forståelse for akkurat dette, i og med at jeg føler det helt likt selv. Dette har ført til at jeg bare vil ha folk som ikke vil ha meg, for de som vil ha meg må være tapere som ikke kan få andre. Derfor blir jeg betatt av overlegne typer, men så snart de viser snev av interesse backer jeg ut og vil ikke ha noe med dem å gjøre. Trist, egentlig...

[Steinar40]

Jeg har aldri tenkt at noen andre er noe bedre enn meg.

Klart det er mange som har bedre forutsetninger enn meg på mange områder; men de er allikevel ikke noe bedre mennesker enn meg av den grunn.

Hvor bra man er har bare med egen oppførsel å gjøre.

[Delusion]

Jeg har sittet i to timer med tårene strømmende og glodd på facebookchatten, men det er ingen jeg kan si "hei, jeg har det litt vanskelig nå" til. Alt jeg hadde trengt nå er en klem. Men det er ingen.

Anonym poster: 6d9dc404593c08dac4a4e0eafa634e6c

Du kan prate med meg, hvis du vil Jeg kjenner meg veldig igjen - er 21.

[Brown eyed girl]

Jeg kjenner meg litt igjen i det du sier, TS!

Jeg ble mobbet på slutten av barneskolen og begynnelsen av ungdomsskolen, og i en periode etter dette var jeg nesten paranoid; hver gang noen lo, innbilte jeg meg at det var av meg.

På den tiden skulle jeg helst ha dratt en usynlighetskappe over meg og forsvunnet. Jeg trodde ikke noen kunne like meg, og at jeg var ekkel og stygg.

Heldigvis endret det seg etterhvert, og jeg fikk nye, gode venner. Jeg tillot meg og være meg selv, og ble overrasket over at folk faktisk likte meg.

Kjære TS, du ER god nok, akkurat som du er! Alle problemer man gjennomgår gjør en klokere. Og vite hvordan det er å være på bånn, gjør at du kan være en fantastisk ressurs for andre! Det aner meg at du ikke dømmer folk så lett, og at du ville være en god venn og samtalepartner for noen som gjennomgår en vanskelig periode.

La gutta bli kjent med nettopp deg; du har mye og tilby, og du fortjener noen som setter pris på det mennesket du er i dag.

Fortid er fortid, la nåtiden være det viktigste for deg.

Hilsen jente 22 år

PS: Bare send en PM om du vil Vet hvordan det er å ønske seg en god prat og en klem, og føle at ingen er der for en.

[AnonymBruker]

Takk for alle fine svar, jeg setter stor pris på det.

Jeg vil helst ikke sende noen pm'er, for jeg er en såkalt "kjent" bruker her inne, og ikke en gang her har jeg lyst til å vise noen hvor svak jeg egentlig er.

Til deg som lurte på hva usikkerheten går på så er det alt. Fra hvordan jeg beveger meg, snakker, går. Utseendemessig kan jeg finne titusen feil. Jeg er ikke smart nok, flink nok, sosial nok, morsom nok, interessant nok.

Vennene mine tror jeg takler alt. At jeg er kjempesterk, aldri redd og går rett på i alle situasjoner. Utad gjør jeg det, men på innsiden er angsten i ferd med å spise meg opp.

Jeg har bare elskere fordi jeg ikke vil knytte nære bånd til noen men heller ikke klarer meg uten kroppskontakt, selv om det bare er sex. Og hvis det er bare sex så slipper jeg å forholde meg til følelser. Samtidig forsterker det inntrykket mitt av at jeg ikke er kjærestemateriale. Ikke verd å bruke tid på.

Jeg har åpnet meg før. Den ene var utro og den andre stakk av og sendte meg en melding om at han ikke klarte mer. Dessuten vil jeg ikke være en byrde, jeg vil ikke være komplisert og jeg vil ikke trekke noen ned sammen med meg.

Igjen, takk for alle svar, det hjelper faktisk å høre at jeg ikke er alene. Misery loves company.

- ts

Anonym poster: 6d9dc404593c08dac4a4e0eafa634e6c

[KaDust]

Takk for alle fine svar, jeg setter stor pris på det.

Jeg vil helst ikke sende noen pm'er, for jeg er en såkalt "kjent" bruker her inne, og ikke en gang her har jeg lyst til å vise noen hvor svak jeg egentlig er.

Til deg som lurte på hva usikkerheten går på så er det alt. Fra hvordan jeg beveger meg, snakker, går. Utseendemessig kan jeg finne titusen feil. Jeg er ikke smart nok, flink nok, sosial nok, morsom nok, interessant nok.

Vennene mine tror jeg takler alt. At jeg er kjempesterk, aldri redd og går rett på i alle situasjoner. Utad gjør jeg det, men på innsiden er angsten i ferd med å spise meg opp.

Jeg har bare elskere fordi jeg ikke vil knytte nære bånd til noen men heller ikke klarer meg uten kroppskontakt, selv om det bare er sex. Og hvis det er bare sex så slipper jeg å forholde meg til følelser. Samtidig forsterker det inntrykket mitt av at jeg ikke er kjærestemateriale. Ikke verd å bruke tid på.

Jeg har åpnet meg før. Den ene var utro og den andre stakk av og sendte meg en melding om at han ikke klarte mer. Dessuten vil jeg ikke være en byrde, jeg vil ikke være komplisert og jeg vil ikke trekke noen ned sammen med meg.

Igjen, takk for alle svar, det hjelper faktisk å høre at jeg ikke er alene. Misery loves company.

- ts

Anonym poster: 6d9dc404593c08dac4a4e0eafa634e6c

Hvis det er noen trøst er du hvertfall ikke alene om å Hæ det sånn. Jeg også er usikker på hver minste lille ting ved med selv, alt fra utseende til egenskaper og væremåte. Det finnes vel ikke en ting jeg er sikker på.

Og jeg kan garantere at flere i din omkrets er usikre på et eller annet også.

Om du ikke vil bli kjent kan du evt opprette ny bruker for prat. Ellers vil jeg anbefale deg å oppsøke hjelp hos profesjonell, for det er omtrent umulig å komme seg opp av det føler uansett hvor hardt du prøver. Snakker av erfaring.

Lykke til.