Til ettertanke...

[Guybrush]

Hun fortjente applaus, men må ta til takke med trøst

- Men du lovet jo å se på.

Jeg vil tro hun var vidunderlig rød i kinnene, men det så jeg selvfølgelig ikke. Frosten knaste helt sikkert i gresset under joggeskoene våre, men jeg hørte det aldri. Og rundt oss danset løvet i luften, en siste vals med vindkastene.

Men heller ikke det fikk jeg med meg.

- Kanskje klarer jeg det aldri igjen, pappa.

Ingen respons. Ikke nå heller.

Så begynner hun å gråte.

Hun måtte det, gråte. Helt alene, midt på plenen – før jeg gadd ta blikket vekk fra mobiltelefonen.

I sitt aller stolteste øyeblikk gråter hun. Hun har nettopp tatt sine første skritt på styltene som bestefar snekret i vår. Jeg aner ikke hvor mange meter hun gikk, men for henne var det verdensrekord. Hun har strevd i hele sommer. Endelig gikk hun alene. Ustødige skritt i frossent gress, på stylter snekret av furustokker.

Knapt nok et komma i evigheten, men et umistelig utropstegn i øyeblikket. Selvfølgelig var jeg opptatt. Tre meter unna, men altfor opptatt. Hun fortjente applaus, men må ta til takke med trøst.

- Unnskyld, vennen min, jeg leste nyhetene på mobilen og fulgte ikke med.

Hun gråter høyt inn i boblejakken min, men gir ingen respons på den ynkelige unnskyldningen. Det er ingen vits. Hun vet det, og jeg vet det; De fleste kan gå på stylter, men den aller første gangen, den kommer aldri tilbake.

Aldri.

Hvor mange utropstegn har jeg mistet?

Hvor mange ganger har hun vært sterk, og holdt tårene tilbake, mens jeg har stirret på skjermen?

Jeg forbanner min egen avhengighet. Jeg forbanner alle de gangene jeg har stått der på sidelinjen og tastet vekk sklitaklinger og headinger. Jeg forbanner alle de minuttene jeg har snakket i mobilen, i stedet for med engelen som sitter og smiler i baksetet, med skolesekken på fanget. Til pokker med alle de smarte formuleringene på sosiale medier, som der og da var viktigere enn å løfte henne opp i armkroken før leggetid.

Hun gråter ikke lenger nå, men tårene henger igjen på kinnet. Jeg aner ikke hva jeg skal si, så jeg tørker dem vekk, klønete, men varsomt. Tårer for det digitale tyranniet. Små iskalde dråper for tilgjengelighetsmonsteret som koblet pappaen hennes sammen med resten av verden, men som samtidig koblet ham vekk fra virkeligheten.

Så mobil. Så avskåret.

Så tilgjengelig. Så fjern.

Og helt blind, da hun satte et nytt utropstegn.

Selvsagt piper det igjen, fra mobilen i jakkelommen. Sikkert en tekstmelding, eller en mail, eller kanskje en statusoppdatering. En som vil følge meg, eller en som vil bli digital venn.

En jeg aldri kommer til å savne.

Slik jeg en dag kommer til å savne henne, da stegene ble så store at plenen ble for liten.

Fra http://www.fvn.no/te...V-s1QN.facebook

Endret 16. oktober 2012 av Guybrush

[Gjest Trolltausa]

Takk for en fin påminnelse om å ta vare på øyeblikkene!

[Binta Ba]

Veldig sant..og jeg tar meg selv i å måtte legge vekk pcen for å nyte tida med barnet før hun legger seg.

Øyeblikkene kommer ikke tilbake, mediene er der ennå når barnet har lagt seg.

[Gjest imli]

Håpar ikkje folk flest er så avhengige av sosiale medier... Eg er langt frå noko perfekt forelder, men PC'en kjem aldri fram før ungane har lagt seg.

[Gjest]

Sønnen min er stor - over 22 år - og det gikk så altfor fort.

En fjern venninne har en småttis på 2 - hun fortalte meg hun synes også tida går fort.

Jeg responderte med å si at det er sånn det er, og plutselig er de voksne og tida kan man aldri ta tilbake.

Jeg sa også ,med tårer i øynene, at jeg angret på at jeg ikke hadde tatt meg enda bedre tid, bygget mye mere lego med sønnen min - og ga henne rådet om å komme seg ned på gulvet sammen med barnet sitt.

Nesten et år etterpå fikk jeg en mail av henne der hun takket meg for rådet - hun hadde ikke glemt min såre stemme og triste blikk - hun fortalte hun brukte mye mer tid på gulvet .

Jeg får ikke den tida tilbake - men hun har bestemt seg for ikke å miste den.