Far tar ikke kontakt

[Gjest Line Cecilie]

Hei!

Jeg ønsker å dele min historie her, i håp om at jeg kan få litt råd og hjelp angående min situasjon.

Jeg er en voksen jente på 23 år, som har problemer med å kommunisere med pappaen sin. Føler meg til tider veldig uønsket, og som en byrde for ham, og i det siste har jeg begynt å få nok, og vurderer å kutte kontakten. Litt bakgrunnshistorie:

Jeg er vokst opp med ham frem til jeg var 12 år og foreldrene mine skilte seg, etter det bodde jeg primært hos moren min frem til jeg var 17. Vi har frem til nå hatt jevn kontakt, og han har alltid vært en veldig hjelpsom og snill mann. Da jeg var 16 år ble han sammen med sin nåværende kone, som til tider er svært syk, og i noen perioder må ha intravenøst hver morgen. Hun er en hyggelig dame, men jeg merket fort at da jeg som sekstenåring bodde hos ham i helgene sammen med lillebroren min som er to år yngre, ikke var spesielt ønsket. Hun kunne fort irritere seg over brødsmuler på kjøkkenbenken etc, og det var ikke alltid en alright stemning hjemme, da han ofte virket stresset, og de sikkert syntes det var vanskelig med to tenåringer i huset. Etter at jeg flyttet ut og kun kom på besøk, har vi fått ett bedre forhold, antakeligvis fordi de kun er nødt til å forholde seg til meg over korte perioder.

Jeg føler at pappa på noen områder er en veldig usikker mann, og kanskje betviler det at han er viktig for meg og lillebror. Kona hans er en veldig bestemt dame, og virker litt selvopptatt. Om dette er fordi hun har vært mye syk, og gått mye hjemme etc, vet jeg ikke. Hun har forøvrig en sønn på 12 år som bor primært hos henne og pappa.

Pappa og kjæresten hans giftet seg i rådhus i fjor vinter, og to dager før vielsen fikk vi beskjed om dette. Bryllupet skulle egentlig være i et lokale, og jeg og lillebror var invitert. Men fordi kona hans har vært mye syk, bestemte de seg for å ta det i rådhuset. Han inviterte søsteren sin og farmor, og hun inviterte venner og søster. Sønnen hennes var med. Jeg og lillebror fikk beskjed om at de skulle gifte seg, men vi ble ikke invitert, siden det skulle være "så lite og raskt." Senere ser jeg bilder av dem i bryllupsantrekk, med sønnen hennes tilstede. Jeg skal forøvrig gifte meg om ett år, og en av de første kommentarene hans var et stresset "ja, men da kan du ikke servere tapas, men i stedet sørge for at (kona hans) har noe hun kan spise for hun liker ikke tapas". Og så forsøkte han å tulle det bort, men jeg vet at det var en av hans første tanker.

Det siste året har pappa forandret seg. Jeg merker at han trenger en kvinne for å styre hverdagen, og jeg har ikke vært hos dem, eller blitt invitert på middag en eneste gang, til tross for at jeg spør jevnlig. Han sier det er fordi jeg ikke spiser kjøtt, og når jeg forsøker å konfrontere ham og si at jeg kan hjelpe ham med å lage en kake, eller pasta uten karbonade, så "zoomer han ut" og begynner å prate om at kona har besøk av sykepleier et par timer på dagtid, og at han jobber mye. Dette synes jeg er en tynn unnskyldning, med tanke på at de faktisk reiser steder sammen, og hun i blant har besøk av sin venner. For ikke å snakke om at jeg og lillebror er barna hans på lik linje med sønnen hennes, som bor hos dem.

Når vi snakker i tlf, så sier han ofte at han skal invitere meg på middag etc, men det skjer aldri. Og så, for å strø salt i såret, så legger han raskt til, "du må alltid ringe før du kommer på besøk". Jeg føler meg avvist, for dette sier han i hver eneste telefonsamtale.

Jeg begynte på skole i fjor, men brøt studiene midtveis fordi jeg ville gjøre noe annet. Nå har jeg begynt på en ny bachelor, jeg får strålende karakterer, men når jeg nevner det for ham, så blir han taus og begynner heller å spørre meg om jeg ikke skal "slutte på det studiet også", som om han prøver å være morsom. Det virker som om han ikke helt klarer å forholde seg til meg, eller tør å se meg som den personen jeg er, og da føler jeg meg som en skuffelse. Da jeg begynte på studiet så hadde jeg hybel i en annen by, og måtte pendle, eller bo hos mamma og pappa. Jeg spurte pappa om jeg kunne bo hos ham en dag i uken, og forventet å få ja, da de har nok av gjesterom. Istedet måtte han komme tilbake til meg, og nok en gang, to uker senere forteller han meg at det ikke går på grunn av kona som er syk. Jeg har heldigvis en mor som ikke hadde problemer med å åpne hjemmet sitt for denne lille perioden (eller lengre) og bodde hos henne.

Jeg ringte ham her om dagen, og vi snakket i en rekordtid av 20 minutter, før han tullet med at han var sliten og ikke var så glad i å snakke i tlf. da hørte jeg fra bakrgunnen "det gjør du jo, vi snakker jo lenge på tlf". Det var kjæresten hans.

Jeg var ute og jogget der han bor her om dagen, og en time senere ringte han og spurte hva jeg holdt på med. Jeg sa jeg var ute og jogget, og da sa spurte han hvorfor jeg ikke kom innom. "jeg svarte helt ærlig at det kunne jeg jo ikke, for jeg hadde ikke med tlf, og kunne ikke ringe og si ifra. "åja", sa han. Jeg vet ikke om dette er en regel som har blitt laget av henne eller ham, men det sårer meg uansett at han ikke gjør at barna hans føler seg velkomne, da det uansett er hans ansvar.

Han klager hele tiden på at lillebroren min ikke tar tlf, og jeg har aldri tenkt noe over det før en nylig episode.

Lillebroren min hadde falt og slått seg på asfalten, brukket armen, og trengte kjøre til legevakten. Han hadde ringt pappa, men pappa var på vei i en annen retning og kunne ikke hente ham. Lillebroren min sa ikke noe om at armen var brukket, så det er jo greit nok. Det som virkelig traff meg, var at han ikke fortalte pappa om armen. Hvorfor ville han ikke at han skulle vite? Innerst inne så vet jeg jo. Han ville ikke føle seg som en enda større byrde enn det han allerede gjør.

Jeg har alltid unnskyldt pappa, og forsøkt å berolige ham med at "det går greit, vi kan finne på noe en dag begge har tid etc" men nå orker jeg ikke lengre. Jeg er 23 år, og vil ikke synes synd på hverken ham eller meg selv. Jeg fjernet ham og kona fra facebook for en ukes tid siden, og han har ikke ringt siden da. Jeg regner med at det er fordi han er veik, og venter på at jeg skal ringe.

Dette ble et langt innlegg, men jeg håper det er noen som har tatt seg tid til å lese det. Jeg er usikker på hva jeg skal gjøre fremover, hvordan jeg skal forholde meg til ham, og trenger råd.

Mvh

Line C.

[AnonymBruker]

Jeg syns du burde ta dette opp med faren din, fortelle ham det du skriver her. Om det er så ille som du beskriver her, så hadde jeg nok kuttet ham ut av livet mitt. Årsak? Denne oppførselen hadde vært altfor sårende til at jeg hadde orket det. Jeg ser ikke poenget med å ha noen i livet mitt som bryr seg så lite om meg.

Jeg blir trist av å lese om foreldre som oppfører seg slik mot barna sine. Ingen barn skulle blitt behandlet på denne måten av foreldrene. Godt å høre at du har en mor som bryr seg masse om dere

Anonym poster: 5b68eba7803f980fe0d4d72617a75d90

[AnonymBruker]

Huff blir trist av å lese innlegget ditt.... Jeg har på ingen måte opplevd det som du har, men jeg hadde en far om bodde med min mor, og han brydde seg lite om meg.

Men som råd til deg, så ville jeg tatt dette skikkelig opp med han, slik som du beskriver her, beskriv det slik for han. Om han begynner å snakke om noe annet, så hev stemmen, få han tl å forstå alvor, og hvis ikke han hadde forstått det så hadde jeg faktisk kuttet han ut av livet mitt...

stor klem til deg

Anonym poster: d5965f7b36383ea2526e219b3dd80196

[AnonymBruker]

Rimelig sykt at faren din og hans nye kone inviterere hennes sønn i bryllupet, men ikke sin egen datter.

Anonym poster: 201bbc3e18b524250e59612b9e5067fc