Innbiller meg at de egentlig ikke liker meg, og er redd for å være til bry

[Gjest Gjest]

Dette gjelder alle jeg møter og blir kjent med. Tenker ofte på hva jeg burde si og ikke. Når vi har en samtale ender jeg alltid opp med å tenke at jeg burde sagt ting på en annen måte, at de helt sikkert tenker at jeg er både merkelig, dum og irriterende, og at de bare er hyggelig mot meg og later som de liker meg bare for å være høflig. Og dersom jeg får en melding kan jeg bruke kjempelang tid på å svare, fordi jeg aldri klarer å bestemme meg for hvordan jeg skal formulere meg.

Selv om noen f.eks sier "Bare si fra, så kan vi ta en kaffe" så er det sjeldent jeg gjør det, fordi jeg fortsatt tenker at personen egentlig ikke vil ha noe med meg å gjøre. Og om jeg skulle gjøre det, fordi jeg føler at jeg må, tenker jeg fortsatt det samme... selv om personen virker glad for at jeg tok kontakt...

[Maestro]

Æsj, har det helt likt. Og om jeg sier "må ikke bli lenge til neste gang/skal vi ta en kaffe i løped av uken?", så får jeg jo god respons der og da, men det er jeg så må ringe og spørre om de faktisk ville bli med.

[AnonymBruker]

Føler du det slik med nærme venner også? Eller er problemet at du ikke har noen nærme venner?

Hvor gammel er du?

Jeg og hadde det slik i tennårene, men det kom seg med alderen. Har også innsett at folk som ikke virker interessert i å være med meg, vil ikke jeg ha interesse av å være med heller.

Og det hender jeg tester venner innimellom dersom jeg føler at det er bare jeg som tar kontakt. Slutter å være den som ringer å ser hvor lang tid det tar(eller om det i det hele tatt skjer) at de tar kontakt.

Anonym poster: 83e0d7aa3a8671efdd6902646d63f4e1

[Maestro]

Føler du det slik med nærme venner også? Eller er problemet at du ikke har noen nærme venner?

Hvor gammel er du?

Jeg og hadde det slik i tennårene, men det kom seg med alderen. Har også innsett at folk som ikke virker interessert i å være med meg, vil ikke jeg ha interesse av å være med heller.

Og det hender jeg tester venner innimellom dersom jeg føler at det er bare jeg som tar kontakt. Slutter å være den som ringer å ser hvor lang tid det tar(eller om det i det hele tatt skjer) at de tar kontakt.

Anonym poster: 83e0d7aa3a8671efdd6902646d63f4e1

Er faktisk det jeg har gjort nå, å 99% av dem tar nada kontakt selv.

[AnonymBruker]

Jeg hadde det på akkurat samme viset i mange, mange år. Jeg hadde sosial angst, og fryktelig dårlig selvbilde. Nå går det litt bedre, selv om jeg også kvier meg for å ta kontakt fordi jeg tenker "hvorfor skal folk gidde bruke den verdifulle fritiden sin på meg, om de sier ja er det sikkert fordi de føler de MÅ, eller bare for å være snill, og egentlig har de ikke lyst og sitter hele tiden og tenker på hva annet de heller ville gjort og når de kan komme seg vekk fra meg".

Jeg har hatt god nytte av mindfulness meditering og kognitive terapimetoder. Jeg foreslår du kjøper deg en selvhjelpsbok om hvordan få bedre selvbilde, hvordan overkomme sjenerthet osv. Tapir forlag har flere gode bøker i "bekjempe" serien, som gir deg steg for steg beskrivelse av kognitive øvelser du kan gjøre for å bekjempe problemene dine. F.eks kan du se her.

Du kan begynne i det små med å tenke på at det ikke er ditt problem om de sier ja til å være med på noe de egentlig ikke vil. Du er ansvarlig for ditt liv, de er ansvarlige for sine liv. Om du ber noen med på noe, så er det faktisk helt opp til dem selv å si nei om de ikke vil. Om de sier ja selv om de ikke vil, så er ikke det ditt problem. Når noen inviterer deg, så har de bare seg selv å takke om du sier ja og de egentlig ville du skulle si nei. Det er ikke du som gjør noe feil, det er dem selv som har bæsjet på leggen ved å ikke ta ansvar for sin egen lykke.

Anonym poster: a0d2d974f3279cf52bebe592854423b4

[Singha]

Ja. Opplever det ofte slik. Også med familie, enda de vet at jeg ikke liker å føle at jeg presser meg på og derfor foretrekker konkrete invitasjoner.

[Gjest Gjest]

Føler du det slik med nærme venner også? Eller er problemet at du ikke har noen nærme venner?

Jeg har to nære venner. Som regel tenker jeg ikke slik når det gjelder dem. Men det hender en gang i bandt at jeg tenker at den enste grunnen til at de fortsatt holder kontakten er fordi at de vet at jeg ikke har noen andre.

Hvor gammel er du?

19.

Jeg har hatt god nytte av mindfulness meditering og kognitive terapimetoder.

Har du noen linker med mer informasjon? Prøvde å søke det opp, ment fant ingenting.

[AnonymBruker]

Hei Ts!

Kjenner meg så alt for godt igjen i det du skriver! Det er ingen god situsjon å være i. Det eneste som kan hjelpe er vel kanskje å nekte deg selv å tenke slike tanker? Prøv å "skyv tankene bort" når de kommer. For det er faktisk ikke slik at ingen vil være venn med deg, de aller fleste ønsker seg mange venner og bekjente, og de fleste ville nok ikke sagt "si ifra hvis du vil ta en kaffe" hvis de ikke hadde lyst til det selv.

Det prøver ihvertfall jeg å tenke!

Regner med du er en grei og hyggelig jente? Med mindre du er frekk og oppfører deg usmaklig vil jo folk bli kjent med deg også!

Selv har jeg merket at jeg er litt sjenert, og da setter jeg på en slags maske, så folk tror jeg er overlegen! Dette har jeg prøvd å endre på, og jeg prøver også å glede meg over alle små bekreftelser jeg får på at jeg er bra, det være seg et "hei!" i klasserommet eller et kompliment av noe slag.

Håper du får det bedre med deg selv, føler med deg

Anonym poster: 7bc2ade8110319f98188845715e4d1a6

[Missy1]

Har det sånn jeg og... Jeg er 25år gammel. Det er nok resultat etter 7år som mobbeoffer og selvtilliten kommer liksom aldri på topp. Klarer ikke ta imot komplimenter en gang på en ordentlig måte. Har ingen råd, men vil bare fortelle deg at du ikke er alene og jeg vet hvor irriterende det er

[Gjest Gjest]

Så tungt det høres ut å ha det sånn! Jeg tror dette er noe som vil bedre seg etterhvert som du blir mer voksen, men det er jo fint for din egen del om du klarer å "jobbe med deg selv" på dette området nå så du ikke trenger å gruble på slikt du gjør.

Fint du har to nære venner. Kanskje kan du gjennom dem bli kjent med flere. JEg tenker du kanskje klarer å være mer avslappet og naturlig og "deg selv" når du er sammen med en eller begge disse, pluss noen som er mer perifert bekjente for deg.

Hvis du snur på det, og tenker at en "fremmed/ny" tar kontakt og er sammen med deg og dine venner, tenker du da om vedkommende "sikkert teit person, ikke lyst til å bli kjent med henne/ham, hvorfor plager hun/han oss med å komme hit?" Det gjør du sikkert ikke! Da får du tenke at ingen har det som utgangspunkt når du tar kontakt heller!

Sender deg en god klem!