BØFF...!

[Gjest Anonymous]

Jeg er så møkka-lei av kjøresten min, samlivsproblemer, krangling og usikkerhet.

Vil ut, men vil ikke likevel. Han er jo så goooo... Litt scitzo? Ja, mulig det.

Vi bor heldigvis ikke sammen da, klarer ikke helt å se for meg at vi norn gang kommer til å gjøre det heller. Så hvorfor blir jeg i forholdet?

Er det fordi han er så glad i meg, så veldig redd for å miste meg at han pusher på med alle mulige romantiske ord og framtidsvisjoner?

(han føler sikkert jeg er iferd med å gli vekk...)

MEN, hva om jeg gjør en kjempe tabbe hvis jeg går fra han?

Føler meg på en måte feig og svak, men på en annen side vil jeg liksom vente å se... Se om forholdet blir bedre, om jeg får sommerfugler i magen av å tenke på han. Har det jo egentlig "greit". Alle krangler jo innimellom og ingen er perfekt.

Men....

Jeg vil ha mer enn "greit"! Er det så mye å forlange da?

Huff, bare lufter ut litt her jeg...

[Gjest Anonymous]

Hva krangler dere om?

Hva er du ute etter som du ikke får sammen med kjæresten din?

Hva skal til for at det skal bli mer en "greit"?

[Gjest Nefertiti]

Du virker veldig ubestemmelig. Du må rett og slett bare snakke med han og selv tenke gjennom hva du vil. Ønsker du noe mer ut av forholdet må du ta steget å gjøre det slutt.

Ting blir som regel det en gjør ut av det selv.

Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Ja! Det er jo poenget! Jeg ER ubestemmelig, vet det så alt for godt.

Jeg VIL gjerne gjøre det beste ut av sitvasjonen, men jeg er ikke helt krystall klar på hva "det beste" er...

Når jeg snakker med han blir han bare lei seg og føler at han ikke strekker til. Jeg vil jo ikke at han skal føle det sånn heller da. Jeg er jo glad i han, men er usikker på om vi har en framtid. Dette er et tema faktisk, for han sier han vil gifte seg med meg en dag. (han har ikke gått ned på knær). Jeg sier jeg er usikker fordi vi krangler så mye. Han innrømmer at han er utolmodig og gir meg lite slakk.

Det er som oftest bagateller som blåses opp i dimensjoner.

Skjønner jo at det er et symtom på innestengt frustrasjon og at ting ikke er helt hundre prosent.

Denne tvilen vil jeg så fryktelig gjerne bli kvitt...

[Gjest Nefertiti]

Hva hvis du prøver å lage situasjoner som er koselige og romantiske for dere da? Prøve å få frem den gamle gnisten igjen?

Angående kranglingen er jo begge skyld i det (vanligvis hvertfall) Så prøv å ikke krangle! Få såpass selvkontroll at du unngår slike situasjoner. Du sier jo selv at det bare er bagateller. Det må to til for å krangle og hvis den ene parten ikke krangler, så blir det ingen krangel.

Kommunikasjon er jo et vesentlig punkt. Prøv å få til en skikkelig samtale å sette hardt mot hardt, at hvis ting ikke blir bedre så er det kanskje ikke noe å satse på.

Dette er bare mine tanker rundt det, men det er jo du som må gjøre det du selv mener er best!

[Gjest Vega]

Vet ikke hvor ung du er.

Men du sier dere bor HELDIGVIS ikke sammen.

Sier ikke dette alt?

At du egentlig ikke vil satse på denne mannen, men at du bare lar det dra ut i langdrag.

Men selvsagt, er du ung, er det ikke like naturlig å flytte sammen.

Uansett. Man må være to for å krangle.

Jeg f.eks. vet utmerket godt hvordan jeg kan starte en krangel, om jeg går inn for det, her hjemme. Men jeg gidder ikke, jeg misliker krangling og ikke har noen grunn til å bråke og fly opp for bagateller. (Da må jeg grave fram gamle krangler, og helst velge å tro at de fleste mennesker er feilfrie...)

Noen starter krangler for å få viljen sin. Noen av usikkerhet - på forholdet f.eks.

Har dere hatt problemer, må dere begravlegge fortiden, begge to, hvis du vil være sammen med han - og gå videre med blanke ark. Lag avtale. (Og ikke trekke de gamle greiene fram på minste impuls, det er lov å tenke før man åpner munnen...alle har feil.)

Du får det til å virke som om du egentlig ikke vil bli i forholdet, men at han "overbeviser" deg. Jeg skjønner ikke helt. Hvordan kan et annet menneske overbevise deg - hvis du selv ikke vil? Det virker som om du legger ansvaret for han for det dårlige forholdet, og for at du blir værende i et dårlig forhold. Du må begynne å ta ansvar selv, og være tydelig på hva du vil, og hva du vil finne deg i, tenke gjennom dine egne grenser.

[Gjest Anonymous]

Takk for svar folkens

Veldig greit å få andre tanker rundt dette.

Nefertiti: ja, vi er to som krangler, jeg vil gjerne bare gi f. og la være, men noen ganger er det veldig vanskelig.

Kommunikasjon er kjempeviktig. Tror vi unngår å ta opp problemer fordi vi innerst inne er redd for hvor det ender.

Dumt? Ja....

Vega: Jeg er 34 år, med andre ord (tilsynelatende ) over den værste fjortiss tiden. Når jeg sier "heldigvis", henger det nok også sammen med at jeg har barn og har vært gift før. Men, jeg er også glad for at jeg har mitt eget, at jeg ikke risikerer å bryte opp et hjem igjen. Det skal MYE forsikringer (i form av gjensidig kjærlighet, tillit og trygghet) til før jeg flytter sammen med noen igjen.

Vi har vel noen lik i lasten ja, så jeg er enig med deg at hvis vi skal komme oss videre må dette legges bak oss.

Jeg føler ikke at jeg legger skylden på han for at forholdet er dårlig. Men på en annen side så vet jeg at jeg har en del å stri med selv for tiden. Jeg er kanskje deprimert?

Jeg prøver vel egentlig å finne løsninger til forandring... I en eller annen form. Jeg er bare så redd for å gjøre feil. At jeg tar avgjørelser på feil grunnlag. Kanskje er det det lurt å vente til jeg kommer meg litt?

Men hva kom først? Er jeg deprimert på grunn av forholdet, eller er forholdet dårlig på grunn av min depresjon?

Hmm... *gruble*

Anyway.. Takk for at jeg får luftet litt tanker her for dere. Jeg er forøvrig en fast bruker, men dette er for personlig...

[Gjest Vega]

34?

Jeg strøk heldigvis noen setninger som jeg skrev, rettet til deg som om du var fjorten... (som om du VILLE ha et forhold, samme søren, fordi venninnene dine hadde - var en smule overtrett - i natt... )

Du er muligens bare inne i en dårlig periode. Alle har dårlige perioder hvor man grubler mye. Det kan også være at du drar med deg minner fra ditt forrige forhold når ting ikke går på skinner - og lurer på hva du gjør i forhold overhodet... (disse mennene)

Skjønner at du ikke vil gi opp din egen leilighet - men hva om han "prøvebor" hos deg (og har sin egen leilighet, kan jo leies ut eller stå tom) - så ser dere hvordan dagene blir da? Det kan være en del utrygghet i forholdet om man kjører halvveis...

Uansett.

Gamle feider må begravlegges. De KAN dukke opp igjen senere, men har man en felles avtale om å begravlegge de, så blir de ikke gjenstand for timer med gransking mer i alle fall...

Forsøk å gjøre dine ting. Tren, begynn på kurs osv. Og se om du ikke kvikner til og ser annerledes på det.

Dere kan også maile hverandre og skrive dere ut av problemene - det er en ok måte å få ting vekk på, og lettere enn å snakke fordi man ikke blir avbrutt.