Mannen min vil ha et barn til, men...

[Gjest Marte]

Mannen min har det siste halve året ofte gitt uttrykk for at han ønsker seg et barn til. Vi har to barn i barneskolealder fra før. Jeg har i flere år hatt lyst til å få et barn til, men har en kronisk sykdom, som jeg hadde håpet at jeg skulle bli bedre fra, før vi satte i gang med et barn til. Nå har jeg vært ganske mye dårligere fra i fjor høst og fram til sommeren som var, men dette har stabilisert seg etter sommeren igjen. Jeg er ikke frisk nok til å jobbe, og mottar AAP, som jeg har gjort i flere år, men klarer noe husarbeid og oppfølging av barna. (Mannen gjør vesentlig mer enn meg hjemme nå.)

Vi har allerede ventet i 4 1/2 år fra vi begynte å snakke om å få en til, for å se om jeg ble bedre først. Det har jeg ikke blitt. Mannen, og forsåvidt jeg også, begynner og synes at det haster med å få en til, da jeg nærmer meg 35 og mannen har rundet 40. Mannen min synes at vi bare skal sette i gang med en til umiddelbart, for vi kan ikke vente på at jeg skal bli bedre. Selv er jeg i tvil. Jeg skjønner at mannen må ha permisjonen, og jeg må fortsette slik jeg gjør med tilpasninger til helsesituasjonen min på AAP. Det første året er dermed "i boks". Jeg tenker mer på årene etter, om det vil bli veldig krevende med et barn til når jeg ikke kan bidra så mye. De to barna vi har, begynner riktignok å bli store, men likevel, jeg skulle så gjerne ha vært helt frisk og kunne bidratt like mye som jeg har lyst til. Jeg tenker også på om jeg orker mulig "fordømmelse" fra andre i forhold til at vi skal sette flere barn til verden, når jeg ikke kan bidra i arbeidslivet, og mottar AAP, og om jeg orker å møte dette. Mannen arbeider forøvrig fulltid, vi eier hus og bil og har ordnet økonomi. Barna har selvfølgelig alltid hatt alt de trenger. Fra barnehagen fikk vi ofte hyggelige kommentarer om at vi hadde jo "alt på stell" og at barna våre hadde det godt og om vi ikke snart skulle ha en til? Så de som ser oss utenfra mener åpenbart at vi kan ha et barn til. Jeg har alltid ønsket meg mange barn og det har mannen også. Barna snakker også ofte om at de ønsker seg en lillesøster eller lillebror. Vi har god plass og masse kjærlighet å gi et barn.

Jeg trenger noen innspill... Vil spesielt gjerne høre hvis noen har vært i tilsvarende situasjon...

[Eudyptula]

Jeg tenker at det først og fremst kommer an på hva du og mannen blir enige om at dere kan klare. Er det mulighet for at sykdommen kan forverres? Er mannen innstilt på å ta mye ansvar for hjem og barn?

De to eldste begynner å bli store, men det er mye som skal følges opp med store barn også. Hva om tredjemann blir et ekstra krevende barn? Hvor viktig er det for dere å få et barn til? To er jo også bra...

Mange spørsmål dere må tenke over. Jeg har også iblant ønsket meg flere barn, men har landet på at det er hinsides fornuft i min situasjon.

[Gjest Blåskjell]

Min livsfilosofi er: Se mulighetene, fremfor begrensningene!!

Jeg pleier å sette opp en "pluss / minus- liste". Litt fjernt, I know, men det får meg ofte til å se ting i riktig lys... Når jeg har satt opp listen, pleier jeg å rangere viktigheten, og deretter se om det kan finnes en måte å løse punktene på "minus" siden. Veldig ofte ser jeg at jeg har hatt altfor stort fokus på feil ting...

Lykke til med valget, ts!!!

Edit: skriveleif

Endret 16. oktober 2012 av Blåskjell

[AnonymBruker]

Antakelig så må mannen din gjøre mest for barnet, de andre barna og hjemmet, og det skjønner dere jo, så hvis han virkelig er innstilt på det så og dere virkelig vil ha et barn til så hvorfor ikke? Uansett så kan det jo hende at det tar lang tid før du blir gravid, selv om du kanskje ble fort gravid de to andre gangene så betyr det ikke at du blir fort gravid denne gangen. Kanskje du blir friskere mens dere prøver, eller kanskje ikke. Blir du dårligere så er det jo bare å håpe at du ikke allerede er gravid og begynne å bruke prevensjon igjen.

Syns ikke at dere skal bry dere om hva andre mener! De har de ingenting med.

Jeg syns dette høres ut som et vanskelig valg, men hvis dere trur dere klarer det så hvorfor ikke? Lykke til!

Anonym poster: 4cf3e944b4b8441e18c4c37e49abf0de

[Gjest Marte]

Takk for hyggelige svar! Mannen min mener at vi greier det, og om vi klarer det, kommer jo an på hans innsats, siden jeg ikke kan bidra med så mye. Det er sant at det er et vanskelig valg. Samtidig føler jeg at sykdommen har fratatt meg så mye, og har egentlig ikke lyst til at den også skal ta i fra meg muligheten til å få et barn til - og mannen til å få et barn til, og barna et søsken til.

Graviditeten tenker jeg at vil gå greit, jeg har lest om noen få med min sykdom som blir dårligere av graviditet og noen som blir bedre, men hos de fleste jeg har lest om, påvirkes ikke formen av graviditeten. I mine tidligere graviditeter har jeg vært i grei form, og jeg hadde sykdommen under min andre graviditet.

Jeg skal sette opp en pluss - minus liste, slik som du, Blåskjell, foreslo. Jeg er forresten veldig enig med deg i din livsfilosofi, om å se mulighetene istedet for begrensningene. Jeg skjønner jo at jeg ikke kan jobbe, jeg vet at sykdommen har begrenset livet mitt, men jeg prøver å fokusere på hva jeg fortsatt kan gjøre av de tingene jeg har lyst til. Det jeg kanskje har aller mest lyst til er å få et barn til, så da må jeg bare lande på om vi kan eller ikke...

Tar gjerne i mot flere innspill!

- Marte -

[AnonymBruker]

Nå vet jo ikke jeg hvilken sykdom du har, men du må være ganske dårlig i perioder i og med at du ikke kan jobbe. En graviditet er jo krevende for kroppen og jeg antar dette vil påvirke også din situasjon. Iallefall i ettertid.

Dere har to barn som krever oppfølging, og det blir ikke mindre i årene fremover heller. Og din mann gjør allerede mesteparten av det praktiske i heimen.

Kanskje du heller burde fokusere på det dere har og bruke tiden på å bli frisk igjen......?

Anonym poster: 8baed1b64d167bb435d92ba6d18f252d

[Gjest Mette]

Man vet aldri hva morgendagen bringer, så med fare for å høres ut som en engstelig gammel hurpe; ikke få flere barn enn du kan ta hånd om alene.