Kan man elske noen før man elsker seg selv?

[Gjest Evans]

.

Endret 22. mai 2013 av Evans

[Ego]

Absolutt.

Å stole på at andre elsker deg derimot...

[I Grosny]

Absolutt.

Å stole på at andre elsker deg derimot...

Vel, jeg stoler på at min kjære elsker meg, og jeg elsker henne, men er ikke fullt ut imponert av meg selv, og har en god del egenskaper (eller mangler på sådanne) jeg ikke vil gå innpå her som irriter meg.

[Petalouda]

Nei det tror jeg ikke er mulig. Dersom man ikke har kjærlighet til seg selv kan man heller ikke elske andre. Man kan være glad i og samtidig på en måte avhengig av, men man kan ikke elske noen på grunn av og tross av dersom man ikke har kjærlighet til seg selv. Det vil alltid være et avhengighetsaspekt i det.

Min påstand.

[Gjest Gaea]

Absolutt.

Å stole på at andre elsker deg derimot...

Riktig! Fullt mulig å elske noen, men det kan tidvis være vanskelig å forstå hvorfor en annen person elsker deg.

Med tiden tror jeg det vil hjelpe de aller fleste å være i et forhold med en som elsker deg, man begynner å stole mer på det etterhvert. Er man derimot alene i tillegg, kan det forsterke følelsen av at man ikke er verdt noe,

[Gjest Loverdose]

Det er fullt mulig.

[Cata]

Absolutt.

Å stole på at andre elsker deg derimot...

Også enig. Man kan fint elske andre, men å tro på at noen elsker deg er bortimot umulig. "Hvordan kan andre være glad i meg når jeg ikke en gang er det selv?"Dette vil naturligvis ende som en selvoppfyllende profeti som lett kan ta knekken på et forhold. Dermed synker selvfølelsen enda mer ("Buhu, ingen kan være glad i meg") og så har vi den vonde spiralen gående.

Konklusjon: man kan fint elske andre, men sjansene for å være i et (lykkelig) forhold er små.

[AnonymBruker]

Man kan vel elske andre, men ofte med et avhengighetsaspekt som Petalouda nevner, og det er kanskje ikke så lett for de man elsker å tro på det hvis man f eks framstår som usikker og ustabil. Moren min hadde veldig dårlig selvtillit og selv om hun definitivt var og er veldig glad i meg, tok det lang tid før jeg greide å tro på det - fordi ordene fra en som ikke tror på seg selv ikke er så overbevisende. Jeg tenker vel også at man trenger ikke akkurat å elske seg selv og ha en tvers gjennom god selvtillit for å elske andre eller fungere bra i forhold/andre nære relasjoner, men å akseptere og slå seg til ro med hvem man er hjelper mye. For min egen del har det i hvert fall vært alfa og omega - endelig kan jeg slappe av og nyte forelskelse og kjærlighet til andre uten å egentlig trenge noe bestemt tilbake, før hadde jeg noen bunnløse sluk og kunne oppføre meg veldig egoistisk (mens andre kanskje blir selvutslettende).

Anonym poster: 4235118d985ed12f0ec125d226405b87

[AnonymBruker]

nok et eksempel på meningsløs fjortis-sitat, som originalt var ment å høres dypt ut.

Anonym poster: 6361ac16dc9bdd37d1382e8ccac148d2

[Petalouda]

ekte kjærlighet er betingelsesløst. du kan ikke elske noe betingelsesløst dersom du ikke har trygg kjærlighetsforankring i deg selv.

[I Grosny]

ekte kjærlighet er betingelsesløst. du kan ikke elske noe betingelsesløst dersom du ikke har trygg kjærlighetsforankring i deg selv.

Men jeg kan

[AnonymBruker]

ekte kjærlighet er betingelsesløst. du kan ikke elske noe betingelsesløst dersom du ikke har trygg kjærlighetsforankring i deg selv.

For noe tull! Kjærlighet er ikke egoistisk. Dessuten kan du ikke mene at man ikke elsker ungene sine fordi man ikke elsker seg selv? For det er det mange bevis på der ute, usilre mennesker som elsker barna sine.

Anonym poster: 9197debcee4524d6fdb5ca28fc3256f2

[Petalouda]

Men jeg kan

det må du gjerne tro.

[Eiil]

Elsker samboeren min veldig høyt, og han elsker meg høyt. Men jeg har dog ikke så veldig stor kjærlighet til meg selv.

[Petalouda]

For noe tull! Kjærlighet er ikke egoistisk. Dessuten kan du ikke mene at man ikke elsker ungene sine fordi man ikke elsker seg selv? For det er det mange bevis på der ute, usilre mennesker som elsker barna sine.

Anonym poster: 9197debcee4524d6fdb5ca28fc3256f2

My mistake, jeg trodde vi snakket om voksenkjærlighet, altså kjærlighet mellom to voksne kjærester, ikke mellom foreldre og barn. For øvrig er jeg fortsatt uenig med deg til en viss grad.

[AnonymBruker]

det må du gjerne tro.

Dagens dummeste kommentar,gratulerer.

Anonym poster: 6361ac16dc9bdd37d1382e8ccac148d2

[auto]

ekte kjærlighet er betingelsesløst. du kan ikke elske noe betingelsesløst dersom du ikke har trygg kjærlighetsforankring i deg selv.

Jeg er litt enig med deg. Det vil også være vanskelig å få seg nye venner hvis man har så dårlig selvtillit. Dette er ett evig problem for de som lider av depresjoner eller personlighetsforstyrrelser, spesielt for menn hvor det forventes at man tar initiativ, er mann med "stor m" osv.

[Genesis]

ekte kjærlighet er betingelsesløst. du kan ikke elske noe betingelsesløst dersom du ikke har trygg kjærlighetsforankring i deg selv.

nå er ikke romantisk kjærlighet betingelsesløs.

[I Grosny]

Jeg er litt enig med deg. Det vil også være vanskelig å få seg nye venner hvis man har så dårlig selvtillit. Dette er ett evig problem for de som lider av depresjoner eller personlighetsforstyrrelser, spesielt for menn hvor det forventes at man tar initiativ, er mann med "stor m" osv.

Selv om jeg på mange måter er misfornøyd med meg selv, så alsepterer jeg meg selv. Jeg har sterke og svake sider, og jeg kan stå for den jeg er. Jeg tror det er viktig å akseptere seg selv, til tross for at man ikke er på det nivået man føler man bør være. Jeg vet at jeg ikke bare er optimal, men føler allikevel at jeg er noe.

[pingeline]

Selvfølgelig kan man det. Det er MANGE som er i lykkelige forhold selv om de snur seg bort når de går forbi et speil, hater å bli tatt bilde av, synes de er svake og patetiske, eller generelt sett lider av psykiske lidelser hvor man får perioder med så sterk depresjon hvor man direkte hater seg selv.

Forholdene deres kan være lykkelige selv om de har det vondt med seg selv. Man må lære å skille mellom ting. Man kan være lykkelig i et forhold uten at man går rundt å danser på roser hele tiden, og man kan være lykkelig i et forhold selv om man er ulykkelig på jobb eller med utseende eller whatever.

Jeg er selv overbevist om at man kan ha et godt liv selv om man regelmessig opplever smerte. En del psykiske sykdommer har gode og dårlige perioder. Mange har f.eks. 1-3 mnd med alvorlig depresjon i året, men jeg tror at man må lære seg å tenke på det som om at man har vondt i en fot eller hofta 1-3 mnd i året. Det må være lov å ha kroniske plager og samtidig ha et bra/lykkelig liv og samliv.

Men tilbake til det konkrete spørsmålet: Ja, man kan elske andre selv om man ikke elsker seg selv! Eneste "problemet" er at i de mørkeste periodene har man som regel ikke så mye å tilby partneren, men then again, hvem er på topp og klarer å gi av seg selv 100% av tiden i et forhold uansett?