Er psykisk syk og typen skjønner ikke en dritt...

[AnonymBruker]

Hei... Jeg er en jente på 18 år med en type på 23 som trenger litt hjelp her.

Kort fortalt så har jeg og typen vært sammen en god stund (har ikke telling på hvor lenge vi har vært sammen, men over ett år iallefall) og han vet om problemene som jeg sliter med psykisk. Jeg har ingen spesifikk diagnose, men sliter med alvorlig depresjon og har flere ganger hørt fra psykologen at jeg har en type bipolar lidelse. Går både på stemningsstabiliserende og antidepressiva.... Sliter også med selvskading.

Jeg har slitt siden jeg var 13 år gammel og gått til behandling siden jeg var 15. Jeg sliter ufattelig mye med meg selv, har store problemer med utseendet mitt og hele meg generelt... Vanskelig å forklare uten å skrive et evig langt innlegg, men det er så ille at jeg ofte får sammenbrudd bare av å se meg selv i speilet. Har også tidligere prøvd å tatt livet mitt fordi jeg ikke orket å se meg selv og leve i min egen kropp. Jeg hater rett og slett meg selv over alt på denne jord.

Problemet er at når jeg har nevnt dette til psykologen min, at jeg føler meg stygg og at jeg generelt føler at jeg er for stygg til å leve, så får jeg ofte denne "pssh, du er IKKE stygg kjære deg, du er en utrolig flott kvinne" osv osv osv. Har fått litt tips om hvordan jeg kan lette på selvtilliten min, men er vanskelig å gjøre noe med selvtilliten når man ser ut slik som jeg gjør. Det samme gjelder med typen min. Jeg tør ikke fortelle han om hvordan jeg har det og hvordan jeg føler det, for jeg er redd for at han tror jeg sier det bare for å få oppmerksomhet og høre "jammen du er pen" eller noe. Jeg liker ikke å høre at jeg er pen. Sier en person til meg at jeg er pen, blir jeg lei meg fordi jeg vet personen egentlig tenker det motsatte. Slik er det å være et komplett misfoster.

Dette førte til krangel mellom meg og kjæresten, men vi ordnet opp over telefon nå i dag og han kommer til meg i morgen. Jeg har så klart gått på en smell etter 4 måneder skadefri og er full i kutt på begge lårene. Han har sett arrene mine og kuttene mine før, men han har liksom sagt at "det er ikke mye" og "arrene forsvinner" og "det går fint" eller et eller annet. Han bryr seg ikke, ok. Han har ingen problem med å ha sex med meg mens jeg skriker i smerte fordi kuttene gjør vondt og mens det river i dem til de blør. Han beføler lårene som om kuttene ikke var der, og tro meg, man kjenner kuttene ekstremt godt, jeg kjenner dem til og med gjennom dongribuksene. Det virker også som om han tror at jeg kutter meg bare for oppmerksomhet... Jeg kutter meg fordi jeg har det så jævlig på innsiden at jeg ikke vet noe annet å gjøre enn å gjøre meg selv enda mer vondt på utsiden. Jeg gjør det for å kjenne en annen type smerte, fordi at jeg liker å se meg selv lide. Det eneste jeg syns som er vakkert med meg selv, er blodet som renner (jada, jeg er syk).

Jeg er så lei av å ha det slik, og enda mer lei av at typen bagatelliserer problemene mine og ignorer at jeg har det vondt. Han tror også (han har sagt det selv) at jeg er lykkelig og at alt er bra fordi at han er typen min og fordi at jeg har han. Han bryr seg jo om meg, jeg har flere ganger begynt å gråte fordi jeg har vært lei meg og hatt det vondt, og da har han trøstet meg, selv om han ikke har visst grunnen.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre... Dette river og sliter i forholdet, og han vet jo ikke hva som skjer. Jeg er sur og lei hver eneste dag, jeg er jo direkte slem mot han. Men det er ikke slik jeg er. Jeg elsker han over alt på jord, men føler at han ikke bryr seg og at han ikke forstår. Jeg forventer ikke at han skal forstå, jeg vil bare at han skal skjønne hva som foregår og at jeg... Ja, jeg vet ikke. Det høres ut som jeg sårt trenger oppmerksomhet, men han gir meg så mye oppmerksomhet fra før av at jeg er overruset på det uansett. Det er ikke oppmerksomhet, sympati og medlidenhet jeg vil ha, jeg vil bare ha kjærlighet og en kjæreste som bryr seg...

Anonym poster: 38aed33f1d612b222c630b405ceed7d9

[Polymorph]

Jeg syns det høres ut som kjæresten din bryr seg veldig mye, og er kjempeglad i deg!

[NewYorkNewYork]

Jeg kan ikke fortelle deg hva du skal gjøre eller gi deg noen ordentlige råd, men det første som slår meg når jeg leser innlegget ditt er jo at du motsier deg selv. Du skriver først: "Jeg tør ikke fortelle han om hvordan jeg har det og hvordan jeg føler det, for jeg er redd for at han tror jeg sier det bare for å få oppmerksomhet og høre "jammen du er pen" eller noe." Og så skriver du senere "Jeg forventer ikke at han skal forstå, jeg vil bare at han skal skjønne hva som foregår" Jeg skjønner godt at det ikke er så lett for deg å snakke med kjæresten din om problemene dine, du vil tross alt at han skal være kjæresten din og ikke psykologen din, men du er nødt til å snakke med ham dersom han skal skjønne hva som foregår. Det er ikke engang sikkert han virkelig vet hva selvskading er. Mitt råd til deg vil ikke være at du blottlegger deg for ham på samme måte som du gjør for psykologen, men kanskje du kan gi ham en link eller en brosjyre eller noe om selvskading og si til ham at dette handler om deg. Fortell ham at du ikke ønsker å ha ham som psykolog, men at du trenger at han ser det når du selvskader ved f.eks å si "Jeg ser sårene dine, jeg liker det ikke når jeg ser at du ikke har det bra" (om det er det han tenker når han ser sårene dine). Dere trenger jo ikke nødvendigvis å snakke mer om det enn det, men på den måten gir han i alle fall uttrykk for at han bryr seg, i stedet for å bare overse sårene og arrene...

[AnonymBruker]

Du er heller ikke bipolar, men har en emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, ut fra det du beskriver over her.

Anonym poster: bb1ea8d3a086e3b86be56204070619ac

[NewYorkNewYork]

Jeg syns det høres ut som kjæresten din bryr seg veldig mye, og er kjempeglad i deg!

Det er jeg enig i!

[AnonymBruker]

Når man har pårørende som ikke forstår, så anbefaler jeg å ta de med til behandler og la behandler fortelle litt om diagnose, hvordan denne arter seg i hverdagen og hva de pårørende kan/bør gjøre i forskjellige situasjoner. Et slikt møte avtaler man selvsagt med behandler først, og blir enige om hva som skal sies, og hvilke temaer som ikke skal tas opp.

Jeg vet ikke helt om dette er riktig å anbefale deg, siden du ikke virker helt fornøyd med den behandleren du har? Eller tenker du at dette kan være et alternativ? Det er dessverre vanskelig for folk som ikke har opplevd psykiske problemer selv å forstå seg på dem og hvordan det påvirker en som person, så jeg mener at en samtale med en fagperson ofte kan være til god nytte.

Anonym poster: ee5aefe259e644dbe77a6bdc779a91b6

[AnonymBruker]

Du er heller ikke bipolar, men har en emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, ut fra det du beskriver over her.

Anonym poster: bb1ea8d3a086e3b86be56204070619ac

Man skal være forsiktig med å diagnostisere over nett. Det er ingenting TS skriver som klart sier "dette er ikke snakk om bipolar lidelse/bipolar 2", og heller ingenting som gjør at man uten tvil kan si at dette dreier seg om en emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.

Anonym poster: ee5aefe259e644dbe77a6bdc779a91b6

[AnonymBruker]

Helt seriøst, ta deg sammen!! Du får hjelp fra helsevesenet og har en kjæreste som elsker deg - du er heldig. Mye ligger i tankegangen, så hvis du skal gjøre noe med psyken din, så må du bestemme deg for det. Vær den beste du kan være. Nytter ikke å sitte å sutre på KG.

Anonym poster: a138283b185d74b246139729886a51f5

[Meridian]

Spør psykologe din om du kan slite med BDD? (Body Dysmorpic Disorder)

Jeg tenker på dette siden du hater utseendet ditt og ønsker dø pga utseendet ditt ...

De som sliter med BDD føler det sånn som deg, og er helt normale jenter som ikke klarer å se hvor pene de egentlig er...

[AnonymBruker]

Og det med at psykologen din slenger ut at du ''en type bipolar lidelse'' er jo helt på trynet. Hvis du hadde trengt en diagnose, så hadde du fått det ned på papiret, ikke i løse lufta.

Anonym poster: a138283b185d74b246139729886a51f5

[Gjest Juhu]

Jeg kjenner flere som har både bipolar 1 og 2, og du er ikke i nærheten av slik vennene mine har det. Bipolare skal bli fulgt opp på poliklinikk av psykriatere, psykologer og leger, og få medisiner ut i fra det, det er faktisk en alvorlig diagnose. Og om det er noe psykologen sier du har, så må det være en gitt diagnose hvor du vet hvilke type du har. Du kan ikke få diagnosen uten utredning på poli såvidt jeg vet. Hva slags psykolog går du til? Psykisk helse i kommunen? Er det en psykriatisk sykepleier? Jeg synes det er rart når du sier at du ikke har fått diagnose, men at psykologen sier du er bipolar, uten at du vet hvilke type det er. Jeg tror du må dra til legen din og be om hendvisning til poli for utredelse, det er kun på den måten du får et svar på hva du sliter med.

Jeg vil også råde deg til å ta godt vare på kjæresten din. Jeg har selv en diagnose, og jeg har skremt bort mange pga den. Nå derimot, med god hjelp av fagfolk og etter jeg havnet på legevakt og psykriatisk på sykehuset for noen år siden, har jeg lært at jeg ikke har levd i virkeligheten, men at det har vert syke tanker i hodet mitt. Jeg har fått et nytt liv med å innse og godta at det er INNI meg det sitter, og jeg KAN kontrollere det. Jeg er ikke bipolar selv, men har 4 diagnoser, hvor en av dem kalles "engstelig personlighetsforstyrrelse" (Avoidant Personality Disorder), hvor hele mitt liv føles som et stort handicap, og som ødela mange av tenårene mine og begynnelsen av 20-årene, fordi jeg ikke kunne gå ut i dagslys osv. Men i dag er jeg i arbeid, klarer endelig å omgås andre, endelig klarer jeg å være i et forhold og har energi til å gjøre en innsats for at det skal holde seg slik, selv om hver dag kan være en utfordring, hvor alt et en trussel for meg, hvor alt i mitt hode er farlig, ja til og med å hente posten min eller gå ut med søppla. Jeg tenker at du også kanskje kan falle inn under en kategori av personlighetsforstyrrelse, da det finnes flere av dem.

Jeg må bare si deg noen ting til. IKKE synes synd på deg selv, og du må vite at INGEN med mindre de sliter med det samme, kan sette seg inn i din situasjon og føle din smerte. Derfor kan du IKKE være sur, bitter eller forlange noe av dine nærmeste utenom en ting: At de tar deg for den du er! Det er hvertfall alt jeg forventer, at mine venner, min familie og min kjæreste godtar meg som den jeg er, at jeg kan være meg selv og ikke behøver å skjule noe (selv om jeg som regel gjør det, ikke for at jeg må, men fordi jeg vet at det gjør vondt i hjertene deres når de vet jeg ikke har det bra, spesielt mine foreldre tar det svært tungt at deres datter har det slik, og da vil jeg heller dele det med min psykolog en gang i uken, for der får jeg forståelse, ikke bare sympati).

Sist, men ikke minst. Jeg drev selv med selvskading. Det er ingen som vet eller har sett dette. Nå, over 10 år senere skjuler jeg det fortsatt, jeg er direkte flau over de gamle arrene mine, det er ikke slik jeg er lenger. Det var da jeg i tillegg til diagnosene, var en desperat og forvirret tenåring. Og DU er fortsatt tenåring. Du er 18 år! Slutt å skad deg selv, så slipper du hvertfall komplekser for DET når du blir eldre.. Jeg vet i ren desperasjon så kommer trangen for å bli kvitt smerten inni seg. Men du må rett og slett endre tankemønsteret ditt. Du HAR en viss makt over tankene dine, du KAN velge hvordan du vil leve. Du har en kjæreste som holder ut med hva du strir med, og sikkert mange andre goder i livet. Du må jobbe med deg selv, for å se, høre og nyte det gode rundt deg, i stedet for å høre på det som foregår inni deg, for det er IKKE sannheten, det er ikke slik det er utenfor hodet ditt, du har vrangforestilinger, det er ikke virkeligheten.

[AnonymBruker]

Jeg har og skremt bort noen mannfolk pga mine diagnoser men endelig har jeg en flott kjæreste som jeg ikke har skremt bort. Jeg har skjønt at jeg må være mer åpen og ærlig, og må ta ansvar for mitt eget liv. Klart man kan få hjelp fra samfunnet igjennom psykologer, psykiatere og medisin. Men som voksen så må man også ta ansvar selv!

Jeg har lært en ting og det er at mannfolk bryr seg mer enn de klarer å vise, de er ikke så følsomme som oss kvinner. Så jeg har nok skremt bort noen fordi jeg hevdet at de ikke brydde seg og da ble de lei fordi de faktisk brydde seg. At kjæresten din trøster deg uten å vite hvorfor du er lei deg er kjempe bra, han kunne gitt blaffen helt til du fortalte hvorfor og kanskje du ikke hadde klart å fortelle hvorfor, og da hadde det uansett ikke blitt trøst. Jeg syns at du bør prøve å sette deg ned sammen med din kjære en kveld i sofaen, uten tv'en på, når dere har god tid, og fortelle hvordan du faktisk har det. Er det slik at han ikke bryr seg så vil jeg tru at han da dumper deg, og da fortjener du uansett en bedre fyr. Bryr han seg så går det bra For tell mye, som at du ikke vil at han skal ta på sårene dine, at sex'en kan være vond pga sårene osv, vær ÆRLIG! Vær rolig og ikke kjeft på han fordi han har antakelig misforstått hvordan du har det og trudd at han gjør de rette tingene, og da vil ikke å kjefte gjøre han mer forståelsesfull.

Og han kommer aldri til å skjønne deg helt uansett, fordi han er ikke psykisk syk som deg og han er ikke deg! Alle mennesker er forskjellige, de som sliter med det samme skjønner hverandre men ikke nødvendigvis helt. Du må lære deg å godta at ingen kommer til å skjønne helt hvordan du har det, og uansett så er det mange der ute som sliter så du er ikke alene. Jeg har mange ganger blitt overrasket over hvor mange som faktisk sliter, det er mange, vi ser det bare ikke fordi ingen er ikke merket med skilt på ryggen.

Du er garantert ikke stygg, det er som en annen har nevnt før bare vrangforestillinger, og det trur jeg at du vet innerst inne. Du må bare få det frem. Jeg har hatt elendig selvtillit før, nesten tatt livet mitt og selvskadet litt. Jeg har skjønt nå at jeg ikke er verdens styggeste, jeg er ikke verdens peneste heller men so what? Skal jeg la det ødelegge og påvirke resten livet mitt? Det eneste livet jeg har? Vi har ETT LIV! Vi får ikke nye sjanser til å begynne et nytt liv som barn. Jeg har nesten sluttet å bry meg om hva folk tenker om meg, noe lar jeg selvsagt påvirke meg ennå men ALLE blir såret av andre i blant så det er bare menneskelig. Men generelt så bryr jeg meg ikke lenger om hva folk mener om meg, jeg er den jeg er og gjør det beste for å være en hyggelig person med respekt for andre og det bør være nok, for å si det sånn. INGEN er perfekt og ALLE misliker noe med seg selv! Du er verdt like mye som alle andre og fortjener et bra liv, men den prosessen må du starte selv. Du er voksen nå og må styre livet ditt selv. Selvsagt fortsett å gå til psykolog men be om en ordentlig utredning så du får en/flere diagnoser. Hjelper ikke medisinene så si i fra, du skal ikke ta noe som ikke virker.

Du er ung og har mange år fremover, du kan faktisk påvirke og delvis velge selv om disse årene skal være fine eller dårlige. Bestem deg for at de skal være fine og kjemp for det, nedturer kommer uansett, alle har nedturer, men du velger selv om du vil komme ut av de og OPP! Jeg har ennå nedturer men kommer meg lettere ut av de nå fordi jeg er mer positiv.

Ingen andre bestemmer hvordan livet ditt skal være bortsett fra deg! Masse lykke til!!

Anonym poster: bb28841234d76769bcf331d040ce1bca

[Gjest BabyBlue]

Det virker som om han bryr seg plenty, men han har ikke like lett for å forstå problemene fra din side. Dette er typisk for folk som ikke har møtt større psykisk motgang i livet sitt, og som av resultat ikke helt klarer å skjønne "hva som egentlig er problemet?" I hans øyne er du fantastisk, så han skjønner sikkert ikke hvordan du kan føle det stikk motsatt. Kanskje du skulle ha tatt han med til psykologen en gang, slik at h*n kan fortelle typen din hvordan du oppfatter deg selv? Er kanskje lettere å høre det fra en som ikke står han så nær? Og gjør det helt klart at du har vondt som følge av arrene dine, fysisk smerte må han da forstå seg på.

[AnonymBruker]

Men han har jo selv møtt psykisk motgang, han har hatt kreft for et par år siden....

Takk for svar alle sammen, skal ta meg en prat med han.. Og forresten, ikke gi meg diagnoser over nettet eller kommenter det jeg sliter med når dere ikke har noen som helst peiling. Dere burde vite at noen ganger kan det være vanskelig å stille diagnose til en person som har forskjellige problemer og ikke er knyttet til en spesifikk diagnose. Og ikke diagnoser meg over nett, jeg er fullt klar over hva problemene mine er - jeg trenger ikke en diagnose for å slite.

TS

Anonym poster: a48dbae58852296b57f86d38e5d35ddc

[Pene sko...]

Først vil jeg si at det er i en sådan tråd man skal tenke seg grundig om før man svarer og vekte hvert ord man skriver.

Kjæresten din elsker deg nok veldig høyt. Han hadde hogget av seg beinet sitt for deg om han måtte for å redde ditt. I hans øyne er du kjempevakker, og dette må du ta til deg etter beste evne.

At du har en slags antatt bipolar lidelse med tilhørende selvskading er tyngende for begge parter. Det er en sykdom som er vanskelig for utenforstående å forstå. Alt man vet er at man skal holde utkikk etter faresignaler og trå forsiktig i visse perioder. Denne lidelsen kan ingen råde over.

Men vær du sikker på at det han sier høyst sannsynlig er oppriktig sagt. At du er pen, er hans oppriktige mening. Jeg vet at du ikke vil tro på dette, for det er for mange enklere å grave seg ned enn å klatre ut av den.

Endelig vil jeg ikke at du skal se på deg selv som en byrde for kjæresten din eller andre. Du er snarere en gode. Det er en stor ære å få ta del i et annet unikt menneskes verden.

EDIT: Alt jeg vil er å forsøke å hjelpe deg, TS.

Endret 16. oktober 2012 av Pene sko...

[Tirius]

Wow, så skremmende at så mange føler seg opplyste nok til å fortelle TS hva hun lider av ut ifra noen få setninger. Tråden handler ikke om det en gang!

[Gjest Uanonymbruker]

Wow, så skremmende at så mange føler seg opplyste nok til å fortelle TS hva hun lider av ut ifra noen få setninger. Tråden handler ikke om det en gang!

Er massevis av psykologer på KG, godt nok uten noen form for utdannelse, men det holder at man kjenner noen som har slitt psykisk, da har man all kompetanse i verden til å smelle en diagnose i panna på noen

[Glynis]

Jeg synes ikke du burde ha en kjæreste akkurat nå. Ikke på en god stund heller.

[pingeline]

Og det med at psykologen din slenger ut at du ''en type bipolar lidelse'' er jo helt på trynet. Hvis du hadde trengt en diagnose, så hadde du fått det ned på papiret, ikke i løse lufta.

Anonym poster: a138283b185d74b246139729886a51f5

Feil. For det første er det noen diagnoser de ikke liker å sette på så unge mennesker. Personlihetsforstyrrelser f.eks., skal man helst ikke sett på noen under 25 da personligheten ikke er regnet som ferdig utviklet før da. I tillegg er det mange psykologer som holder tilbake på det med diagnose i forhold til så unge pasienter da det kan føre til at pasienten gir litt opp.

Det er også mange som har sagt at man bare må være positiv og jobbe med seg selv, og for en som sliter såpass tungt psykisk er det noe man ikke klarer på egen hånd. Å bli fortalt av andre at det er så lett som det blir lagt fram kan faktisk skade, da mange får skyldfølelse og føler seg enda værre. Det er litt som å si til noen som er lam fra livet ned at de bare er å slutte å sitte så mye i ro så blir de bra.

Nei, jeg skal absolutt ikke sette noen form for diagnose på deg, TS, spesielt ikke da det ikke er problemet her. Det jeg lurer på er hvordan du føler psykologen din er? Høres ut som at det største problemet for deg i dag er at du sliter med kroppen din, og hvis psykologen din ikke vil ta tak i det så synes jeg du burde spørre han rett ut om hvorfor.

Når det gjelder kjæresten din, så er jeg enig i hva mange andre har sagt. Høres ut som han er veldig glad i deg, og at han prøver å styrke deg nettopp med å være positiv og "forminske" problemet på den måten. Det er en vanskelig balansegang. Jeg tror samtale er eneste løsningen der også. Begynn med å fortell han at du ikke fisker etter komplimenter eller trøst, at du bare vil forklare han hvordan du føler det inni deg når du har det så tungt. Eller gjør som andre har sagt, å inviter han med til psykologen en dag. Velg det som føles best for deg.

Jeg ønsker deg lykke til på veien, TS! *klem*

[Gjest Amanda]

Er det bare jeg som reagerer på at TS skriver om kjæresten at

"Han har ingen problem med å ha sex med meg mens jeg skriker i smerte fordi kuttene gjør vondt og mens det river i dem til de blør."

Dette er ikke omsorgfull oppførsel.

Ts, jeg forstår det slik at du har vanskeligheter med å respektere din egen kropp, og det er sikkert vanskelig og kreve at kjæresten din skal respektere den og ikke gjennomføre smertefull sex. Likevel tror jeg det er viktig at dere ikke har sex som er vond for deg, hvis du skal klare å få et bedre forhold til deg selv.

Ellers synes jeg du skal fortelle psykologen din at det er vanskelig og bli avfeid med komplimenter når du tar opp at du føler deg stygg. Du kan si at dette er et stort problem for deg, og at du ønsker en seriøs diskusjon om kroppsbildet ditt.