Rettferdig fordeling av oppgaver under fødselspermisjon

[Gjest Nybakt_pappa35]

I mars fikk jeg og min samboer vårt første barn (en tøff liten gutt).

Siden vi ikke vil få barnehageplass før 1.september 2013 kommer min samboer til å ha ulønnet permisjon en del mnd. (det som gir oss minst økonomisk tap)

Det som jeg trenger råd til er hvilke forventninger damer har til mannens involvering under permisjon.(jeg skal selv ha 4 mnd permisjon på slutten)

Da jeg har litt reistid til jobb + at jobben krever litt ekstra så drar jeg typisk hjemmefra 05.45 og er hjemme rundt 18.00.

Min samboer har da selvsagt alt ansvaret for sønnen vår i den perioden. Jeg gleder meg til å komme hjem og treffe han hver dag (før jeg fikk han var jeg typisk hjemme kl 20.00).

Mitt problem:

Min samboer forventer at jeg tar alt ansvar frem til han sover. Dere tenker, jo men det er jo ikke noe problem, han sovner jo sikkert kl 19. Det er helt feil. Det er ganske vanskelig å få han til å sove på kveldene (umulig) og sovner typisk ikke før samboer legger seg. (han kan sovne, men våkne etter 20 minutt)

Ofte får jeg ikke "fri" før rundt kl 23-24 på kveldene. Selv om det er koselig begynner jeg å bli fryktelig sliten. Mange netter sover jeg bare 3-4 timer (i natt var det 2.5) .

Dette fordi at sønnen min har en tendens til å våkne et par ganger for å få mat og da er det ofte meg som må trå til med en ferdigpumpet flaske eller lignede. I tilegg sitter jeg ofte litt å bare nyter stillheten etter samboer har lagt seg.

For meg virker det ikke som samboer forstår at det å jobbe er slitsomt og mest sannsynlig mer slitsom/mindre givende enn å passe min sønn. Jeg skulle ønsket at vi kunne fordelt 50% på kveldstid slik at jeg fikk tid til å slappe av/trene litt. De siste månedene har jeg følt meg som en robot. Slik hun tenker så har hun passet han i 12 timer, da skal jeg passe han i 12 timer.

Hvordan kan jeg få samboer til å forstå at jeg også trenger å slappe av etter jobb.(uten at hun blir sur)

[Gjest Vena Cava]

Hun har son "jobb" dagtid, det samme har du. Så da syns jeg det er rettferdig å dele 50% på arb oppgavene i hjemmet når dere er hjemme begge to.

Hvordan du skal si det til henne er vanskelig å si, men har du prøvd å sagt det slik som det er? Du trenger like mye fritid som henne, det e ikke rettferdig at hun skal ha flere timer fri mens du jobber døgnet rundt.

[Snipa]

Foreslår at på lørdag og søndag drar din samboer bort og blir borte sånn cirka tolv timer hver dag. Spent på om du har samme mening da.

[Gjest Vena Cava]

Foreslår at på lørdag og søndag drar din samboer bort og blir borte sånn cirka tolv timer hver dag. Spent på om du har samme mening da.

Er det meg du mener?

[Stinelin]

Her er vi fokuserte på at den som skal "prestere" dagen derpå får nok søvn gjennom natta. Det vil si at når mannen skal på jobb er det jeg som tar jobben gjennom natta.

Hjemme på kvelden deler vi arbeidet med gutten ca 50/50.

Har ingen gode tips, annet enn å prøve å forklare situasjonen din, og at du tar din tørn i helger/ når du har fri slik at hun får hvile.

[Sweet77]

Foreslår at på lørdag og søndag drar din samboer bort og blir borte sånn cirka tolv timer hver dag. Spent på om du har samme mening da.

Denne skjønte jeg ingen ting av. Hvorfor skriver du dette?

Jeg er 100% enig med Håhinglå her. I lengden går det heller ikke å jobbe som du gjør, og få så lite søvn.

Du har et helt topp utgangspunkt, siden du gjerne vil ha mest mulig tid med sønnen din. Det jeg undrer meg litt på, er om hun ser det, og hvorfor hun ikke selv tilbyr seg å dele 50/50.

Jeg tror jeg ville begynt med å fortelle henne hvor mye du setter pris på den tiden du har med ham. Så ville jeg spurt henne hvordan hun har det om dagen. Grunnen til det er at når hun er såpass urimelig som hun er her, så kan det hende hun sliter - og mest ser sitt eget behov oppi dette? For det kan være tøft, de første månedene etter en fødsel, når man går hjemme alene med et barn.

Så jeg syns du skal spørre henne, for å finne ut hva denne urimeligheten overfor deg bunner i. Og deretter forsøke å få henne med på en drøfting av løsninger.

Du må ha nok fritid til å greie jobben, men dersom hun sliter trenger nok hun også en eller annen form for støtte. Kanskje dere kan få noen til å hjelpe henne litt på dagene f.eks, slik at hun kan få overskudd til å støtte deg på dette. Derfor må du finne ut hva det bunner i først - kanskje hun er mer villig til å prate da.

[AnonymBruker]

Jeg forstår godt at du ønsker en mer lik fordeling på ettermiddagene/kveld, og håper du når gjennom hos din samboer.

Samtidig kan jeg kanskje forstå hvor meningene hennes kommer fra. Hvertfall hvis du har en kontorjobb. Det var dager da jeg var i permisjon hvor jeg noe så intenst misunte mannen min som fikk sitte på rumpa og drikke varm kaffe uten avbrytelser. Som kunne surfe litt på nettavisene innimellom jobbinga uten avbrytelser. Som kunne oppholde seg utenfor et seriøst rotete hjem med sterkt behov for shinings, han kunne slippe å se det. Mens jeg var "bundet" av en krevende krabat, var omringet av rot og kaos hjemme (så jeg klarte ikke å slappe av mentalt selv om jeg bevisst lot husarbeidet ligge), og aldri fikk tenkt ferdig en halv tanke en gang.

Jeg mener altså ikke ikke at det er rimelig at du skal gjøre alt etter din arbeidsdag er ferdig, men hva med å gi henne en hellig time når du er hjemme hvor du tar barnet helt og fullt. Deretter deler dere? Da har hun noe å se fram til når det blir for slitsomt.

Anonym poster: c2bfb05ca4e4c4294f180951c8fb049b

[ViljaH]

Jeg synes det er naturlig at dere deler på ansvaret etter kl 18. Begge har da full arbeidsdag bak seg, og har behov for hvile og taktskifte. I permisjon føler jeg personlig helt matt når mannen endelig kommer hjem de dagene han jobber så sent som 17-18, du bør spørre henne om hun føler likedan. Isåfall tar du barnet med en gang du er hjemme og lar henne puste litt. Så kan hun ta barnet så du får hvile litt deretter. Og dere bør fikse søvnproblemene som er konflikten her, dere har et barn som trenger stell også 19-24.

[Silfen]

Vel, jeg er uenig med de fleste her. Når mann er i jobb 12 timer så er det langt tøffere enn å være med en baby i 12 timer. Ingen av de babyene jeg har hatt med å gjøre har vært så enormt jævlige at jeg trenger masse egentig. Jeg ser på det som fornuftig at hun er oppe med baby hver natt, men at han tar mer i helgene. Når det gjelder søvnen hans så ville jeg spurt på helsestasjonen om hjelp til å få bedre søvn, flere helsestasjoner har søvngrupper også. Det bør gå an at et barn på 7-8 mnd sover gjennom natten og iallfall legger seg til kl 20. Dersom dere får bukt med søvnproblemet så tror jeg kvelder og hverdager generelt vil oppleves mye bedre.

[Gjest Gjest]

Mine første tanker når jeg leser det du skriver er hvorfor sover ikke barnet natten gjennom? Barnet er syv mnd og bør vel nå ha en nogenlunde døgnrytme og nattesøvn? Dette bør dere søke hjelp ift på helsestasjonen, bedre søvnregime for barnet tror jeg er nøkkelen til dere foreldres ve og vel.

Sier meg også enig med en tidligere her som sier noe om å finne ut av hva dette egentlig dreier seg om for mors vedkommende, snakk med henne og ha fokus på hvordan hun har det når hun er hjemme. Er barnet krevende er det ikke lett å se annet enn eget behov for avkobling når du endelig kommer hjem, selv om det jo er urimelig sett i forhold til at du også har lange og krevende dager.

Snakk med henne og søk råd på helsestasjonen ift barnets søvn!

[NewYorkNewYork]

Jeg ser for meg at hadde mannen min vært borte 12 timer om dagen mens jeg var hjemme med babyen så hadde jeg også blitt sprø og urimelig. For jeg er helt enig i at det er urimelig at du skal ta deg av babyen alene når du kommer hjem fra jobb. Men som blir nevnt over her så burde du kanskje forsøke å finne ut av hvorfor din samboer ikke orker mer når du kommer hjem, og så må dere jobbe med å finne en løsning som er fungerer for dere begge.

[Sushi]

Først må jeg si at det ikke er uvanlig at en så liten baby våkner om natten. Det er ingen naturlov som sier at barn sover søtt med en gang de bikker halvåret... Dere kan selvsagt prøve å få inn bedre rutiner på dette, men det er nok først og fremst dere som må tilpasse dere barnet nå.

Kan du gjøre noe med jobbsituasjonen din? Dette høres virkelig ikke holdbart ut for noen av dere. Tipper både du og samboeren er rimelig slitne nå, og jeg skjønner godt at begge vil slippe ansvar og bare sove... Men sånn er det ikke nå. Var det hele tiden planen at du skulle være så mye borte når dere fikk barn? Kan du endre permisjonen din og ta ut en dag eller to i uka allerede nå, kanskje?

Jeg ville heller satset på å bruke mindre tid på jobben, enn å krangle om hvem som skal gjøre hva. Hvis dette ikke er mulig ville jeg bedt om hjelp fra familie eller andre.

Én ting til. Etterhvert vil kanskje sønnen din sovne 18.30 hver kveld. Da kommer du ikke til å se ham i det hele tatt, fordi du bare er på jobb...

[La Guapa]

Hei.

Vi er foreldre med to små barn.

De gangene jeg har vært hjemme med dem har jeg tatt ansvaret for barn og hjem.

Mannen min har en krevende jobbb og jeg forventer ikke at han skal "ta over" når han kommer hjem om dagene.

Når han har vært på jobb der det er fullt kjør og ganske krevende mentalt gjennom en hel dag ( vi sitter i krevende lederstillinger begge to) trenger en litt ro når en kommer hjem. En har heller ikke muligheten til å slappe av litt mens baby sover på dagtid, slik den som går hjemme kan.

Når jeg har permisjon for å være hjemme med baby, så er det mitt ansvar. Når han har pappaperm er det hans ansvar.

Det er ikke rimelig at en som har stått på i full jobb en hel dag skal ta over alt hjemme tvert en går inn døra.

Det er tross alt litt flere ledige stunder og litt mindre mentalt urfordrende å gå hjemme med baby.

(mulig jeg egler på meg flere hjemmemødre her nå, men i forhold til de utfordringene jeg har når jeg er i full jobb er det å være hjemme med barn bare peanuts)

En lite stressende og veldig forutsigbar hverdag

Mitt froslag som funket for oss er:

Hun får en dag i helga der du står opp med baby og hun får sove.

Jeg hadde også en fast treningsdag i uka.

Hun tar seg av nattevåk og alt hjemme så lenge du er i full jobb.

Alt annet er faktisk urimelig mener jeg!

Man kan virkelig ikke likestille det å gå hjemme med unger og det å prestere noe på en arbeidsplass.

Så lenge ungene ikke er kronisk syke eller har andre spesielle behov annet at de er våkne og vil ha mat på natta, skjønner jeg ikke at kona di ikke ser dette selv.

[Gjest Ashley_Johanna]

Vi gjorde det slik: kveldene var begges ansvar, nettene man-fre tok den som var i permisjon mens i helgene byttet vi på. En fikk sove lenge lørdag og neste søndag.

At du skal ha ansvaret hele kvelden og natta er urimelig. Men støtter et forslag lenger opp her, at du tar babyen en time når du kommer hjem slik at samboeren får litt egentid. Høres ut som hun er ganske sliten også.

[Harlekin]

Jeg synes dere bør dele på det. Jeg synes ikke du skal gjøre alt arbeidet etter endt arbeidstid, men jeg synes heller ikke hun skal gjøre det. Hun er sikkkert veldig sliten hun også og går kanskje "på veggen", gudene skal vite at jeg gjorde det.

Jeg går ut i fra at du ikke kan jobbe mindre (tenker spesielt ift. ulønnet permisjon)? Kan du og din samboer få avlastning på annen måte?

Jeg er uenig med Silfen at det er langt mer slitsomt på jobb - det er høyst individuelt og forskjellig fra jobb til jobb og barn til barn.

[Fru Filifjonka]

Jeg vil først og fremst anbefale en bok som heter Sove uten gråt. Den hjalp oss veldig!

Da jeg var hjemme i permisjon sov ikke barnet i det hele tatt virket det som. Jeg var våken mesteparten av natten og hele dagen, så da var det helt nødvendig at mannen tok barnet om kvelden.

Jeg mener at jobb og barnepass går for det samme, så får man dele resten av døgnet etter beste evne.

Kan hun ha en depresjon siden hun ikke orker å ta barnet mer? Eller lavt jern?

[Gjest Nybakt_pappa35]

Takk for mange innsiktfulle svar. Når det gjelder soving tror jeg ikke at han sover mindre enn andre men han har et annet mønster. I følge min samboer sover han som regel til 10-11 på formiddagen og da kun avbrutt av noen matinge rundt 2 og rundt 5. I tilegg sover han litt om dagen, på kveldstid er det som regel bare en liten blund rundt 21.

Jeg forstår av tilbakemeldingen at det er delte meninger om det er rettferdig at jeg skal måtte ta han 50% av døgnet. Dermed orker jeg ikke lage noe støy om det. Sist gang jeg prøvde ble det sure miner og sofasoving et par netter.

Når jeg skal ha permisjon så får jeg kjøre samme taktikk så kanskje hun skjønner da. (selv om det aldri blir det samme siden hun har kort reisevei og kortere dager)

[tingeling]

Jeg tenker at det er lurt å høre med henne hvordan hun har det. Kanskje hun holder på å klatre på veggene og er desperat etter å bare være seg selv ? Kanskje det er noe enkelt som kan gjøres ? Og kanskje hun virkelig trenger den støtten du gir nå, men da må dere kanskje finne noen løsninger som fungerer for begge to.

Lykke til - det er en tøff periode, men kommunikasjon, raushet og løsningorientering hjelper

[AnonymBruker]

Jeg synes det er urimelig at du skal ta over alt ansvar når du kommer hjem fra jobb. På den måten får jo du aldri fritid på hverdagene, men det får hun. Hva med å ta ansvar annenhver dag, slik at dere får henholdvis 3 og 2 "frikvelder" hver annenhver uke?

Ellers vil jeg si at du bør se på muligheter for å jobbe mindre hvis du er så mye borte fra hjemmet hver dag. Sånn på lang sikt vil ikke gutten din kreve mindre av deg som far, og det kan være slitsomt å være karrieremann og småbarnspappa samtidig.

Anonym poster: e829b9d74155f66e252905905c4a83db

[Gjest O___o]

Så drar jeg typisk hjemmefra 05.45 og er hjemme rundt 18.00.

Min samboer har da selvsagt alt ansvaret for sønnen vår i den perioden.

Mitt problem:

Min samboer forventer at jeg tar alt ansvar frem til han sover.

Det er ganske vanskelig å få han til å sove på kveldene (umulig) og sovner typisk ikke før samboer legger seg. (han kan sovne, men våkne etter 20 minutt)

Ofte får jeg ikke "fri" før rundt kl 23-24 på kveldene.

Mange netter sover jeg bare 3-4 timer (i natt var det 2.5) .

Dette fordi at sønnen min har en tendens til å våkne et par ganger for å få mat og da er det ofte meg som må trå til med en ferdigpumpet flaske eller lignede.

For meg virker det ikke som samboer forstår at det å jobbe er slitsomt og mest sannsynlig mer slitsom/mindre givende enn å passe min sønn.

Jeg skulle ønsket at vi kunne fordelt 50% på kveldstid slik at jeg fikk tid til å slappe av/trene litt.

Slik hun tenker så har hun passet han i 12 timer, da skal jeg passe han i 12 timer.

Hvordan kan jeg få samboer til å forstå at jeg også trenger å slappe av etter jobb.

Jeg savner litt evne til å kunne se hennes perspektiv i dette.

Du er borte 12 timer i døgnet.

Ca 6-8 timer av døgnet går stort sett til søvn/forsøk på søvn.

Da gjenstår det 5-6 timer av dagen som vil gå til frokost-middag-livet generelt

Det samme gjelder for henne.

Etter å ha vært alene med barnet stort sett en hel dag, vasket og hengt opp et uvisstantall vaskemaskiner, samt tatt en halv husvask, laget mat og generelt passet barnet,

så er nok hun også sliten.

Slik jeg ser det nå - virker det som at dere vil komme til å få en hel del problemer - dersom du er av den oppfatning av at det du gjør - er viktigere enn hva hun gjør - og omvendt.

Jeg mener dere bør sette dere ned og prate om dette konkret - og lage en ukesplan.

F.eks. Hvis du ønsker å trene 3 kvelder i uka - ok. da har hun ansvaret for barnet når du er på trening.

Men ellers disse dagene har du hovedansvaret.

Hvis hun ønsker å trene/gjøre noe annet tre kvelder i uka - ok. da har du hovedansvaret når hun er borte

Men ellers disse dagene har hun hovedansvaret.

Ellers går det an å skape noen enkle rutiner.

Hvis den ene lager maten - rydder den andre opp etterpå.

Hvis den ene lager maten dag én - lager den andre mat dag to.

Personlig ville jeg aldri klare å leve i et forhold

hvor man hele tiden vurderte seg opp i mot partneren

om hvem som bidrar mest.