Sønnen min dytter og biter

[AnonymBruker]

Sønnen min på to år dytter og biter uprovosert andre barn i barnehagen. Han gjør det aldri hjemme, men jeg har selv vært vitne til det i barnehagen. Da løp han bort til en jente, dyttet henne og gikk sin vei.

Pedagogisk leder sier de snakker med ham om det og sier han ikke må gjøre det mer. "Greit," sier han da og ser ut til å forstå hva hun sier, men oppførselen gir seg ikke.

Jeg synes det er leit. I dag da jeg leverte ham så jeg st et par av jentene rygget litt vekk fra ham, og det forstår jeg jo.

Selv er jeg i stuss på hva jeg selv skal gjøre, all den tid det som sagt ikke skjer hjemme og jeg er i tvil om nytteverdien en samtale på et helt annet tidspunkt faktisk har.

Råd?

Anonym poster: 719d6827d923063a178b2fd0a8656fb8

[Muscae]

Vær bevisst på at det som skjer i barnehagen blir tatt hånd om der og da, og ikke gi tilsnakk eller annen straff når du henter ham/når dere kommer hjem. Sier ikke at dere gjør det, men enkelte er faktisk nødt til å minnes på dette. Hadde en gang et barn (litt eldre), i bhg, som du beskriver, og det barnet fikk bestandig tilsnakk når han ble hentet (for noe hadde har jo alltids gjort, og foreldrene fikk jo beskjed), slik at det ble en vond sirkel for barnet. Han ble jo snakket til når han ble hentet likevel, så han kunne like gjerne gjøre mer ugagn i tillegg.

Be også de voksne i bhg være oppmerksom på at ditt barn ikke skal bli syndebukk. Ditt barn får allerede noen barn til å rygge. Det betyr at de har lært hva han kan gjøre mot dem. Når et barn "alltid" er ulydig og får tilsnakk fra de voksne, så lærer de andre barna at det barnet "alltid" gjør noe galt. Så da kan man like godt skylde på ham. Jeg har vært med på at barn har sagt at "Det var Pål som gjorde det", "Ææææ! Pål dytta meg" osv, på dager da Pål har hatt fri... Pål gjorde kanskje mye galt når han var der, men skal han virkelig ha skylda for alt?

Be de voksne om å ta barnet med på positive ting, som å få lov til å dekke bordet, rydde av sammen med den voksne, få være med å kopiere noe el.l som er stor stas for barna å være alene med den voksne om. Her må man gi barnet masse ros, og vise at ham er til hjelp. Dette gir han en mestringsfølelse som er viktig for å bygge sin egen identitet. En identitet som en annen enn han som slår, er "slem" eller som man (de andre barna) ikke vil ha med på noe.

Personalet må gi barnet masse ros, i påhør av de andre, når han gjør noe bra, for et slikt barn kan fort komme inn i en sirkel der han bare blir sett for det negative, og det er viktig å lære barna, og ham selv, at også han er flink og snill. (Ikke bare en som dytter og biter).

Oppfordre de voksne til å hjelpe ham inn i lek. Det er ikke alle barn som er like flinke å leke med andre, og her trenger han hjelp til å komme bort i fra en negativ sirkel som kan påvirke både hans eget og andres syn på ham. (Får han ikke være med å leke så dytter han og biter, og de andre vil ikke leke med ham fordi han dytter og biter.) Enkelte barn vet heller ikke hvordan de skal ta kontakt med de andre, og det ender med at de "går ut i fra" at de ikke får være med, og dermed bestemmer de seg heller for å dytte og bite. Det er jo "et slags samspill", og selv om det ikke er et positivt samspill, så får han i hvert fall oppmerksomhet. Om nødvendig, må de voksne sitte på gulvet ved siden av ham, gi ham en rolle i leken, leke aktivt med ham, og på en småbarnsavdeling vil da de andre barna komme flokkende til for å se hva som skjer, og for å leke. Slik blir det også positiv oppmerksomhet rundt ham.

Nå krisemaksimerer jeg kanskje litt. Men jeg har selv sett hva en sånn "syndebukk" kan bli til i overgangen mellom småbarn og storebarnavdeling. Og dette var tiltakene vi satte inn. Den lille gutten har enda en spesiell plass i hjertet mitt, og jeg tror vi gjorde en god jobb, for i dag har han mange gode venner, selv om han en gang var avdelingens store (lille) bølle, som ingen ville leke med.

Om ikke noe av dette hjelper, så får de "sette frimerke" på ham, og fotfølge ham overalt, så han ikke får gjort noe mot noen. Kanskje går det over....

[Muscae]

Og i tillegg. Jeg vit ikke hvor mye barna på hans avdeling snakker (du nevner jo ikke hvor mye mer enn to år han er. Er han nettopp fylt to, eller er han to år og åtte måneder, liksom.. Stor forskjell), men det er i hvert fall viktig at det er de voksne i barnehagen som gir beskjeder til foreldrene, og ikke at alle barna kommer springende for å fortelle hva galt "Pål" har gjort i dag. For "Pål" får det med seg, og det skaper igjen negativ oppmerksomhet rundt ham. Dette er noe de voksne i barnehagen din bør være oppmerksom på, og snakke med barna om, men dersom de ikke er det, så kan du minne dem på det.

[Sulosi]

Kjemi til deg

[Hymy]

Anbefaler også at dere ikke snakker om dagens negative hendelser i hentesituasjon. Om dere må vite hva han har gjort bør dere begynne med beskjedbok. Gjør hente/bringesituasjonene positive og be personalet kun nevne det positive som har hendt i løpet av dagen. Hva de har gjort, spesielle aktiviteter osv.

[gullhjerte]

Kjemi, veldig bra skrevet! Dette kan du tydelig veldig mye om.

[Muscae]

Takker og bukker, jenter. Det har seg nemlig sånn at disse "bøllene" har en ekstra plass i hjertet mitt, og er det noe jeg brenner for er det at disse barna skal få individuell oppfølging i barnehagen. Det krever ekstra av de voksne, og de blir nok ofte (i god mening) tatt ut av situasjonen, for å hindre videre dårlig oppførsel. Men det de egentlig trenger får de sjeldent.

Man kan fortelle en toåring (eller en fire-, fem-, seksåring) at er du slem mot de andre, så vil de ikke leke med deg. Vel... AKKURAT DET har de jo oppdaget, men ingen viser ansvar for å ta tak i det, og viser nøyaktig hva det er som får de andre til å ville leke med deg. For det er forferdelig ressurskrevende...

[AnonymBruker]

Kjemi, det der var glimrende sagt! Fikk nesten lyst til å skrive det ut og gi det til samtlige barnehager.

*High five*

Hilsen pedagog

Anonym poster: 0041b4f520a38b1e7cb1a7064ea4fdd5

[kokkos]

For et fantastisk flott svar, Kjemi!

[AnonymBruker]

TS her.

Tusen takk for svar, og spesielt til Kjemi. Det gjør godt å lese at noen er svake for disse små bøllene også

Litt mer om sønnen min: Han er to år og fire måneder, ganske ny på storbarnsavdeling. Han ble flyttet over fordi han er tidlig ute motorisk og språklig - men sosialt vet jeg ikke om han er tidlig ute. Han er høyt og lavt, en engasjert og glad liten fyr som nok kan bli i ivrigste laget.

Selv oppfatter jeg ham som empatisk (hjelper andre barn opp når han faller), men svakheten hans er nok at han buser på når han blir ivrig og kanskje ikke helt skjønner hvordan han skal komme inn i en lek som allerede pågår. Da brøyter han seg liksom inn i den. Det kan godt være at han også har merket at han får oppmerksomhet på den måten.

Kjemi, du setter godt ord på frykten min. Jeg er nettopp redd for at han skal bli stemplet som avdelingens bølle og at dette skal forsterke bølletendensene. At han skal få færre venner. Hjertet mitt gjør vondt når jeg tenker på det, selv om han er tøff i trynet i blant er han jo først og fremst en liten gutt.

Det er kort tid til halvårlig samtale med ped. leder, da skal jeg ta opp punktene du nevner.

Takk

Anonym poster: 719d6827d923063a178b2fd0a8656fb8

[Muscae]

Til TS: Har du hatt samtale? Ellers kan du be om en ekstra samtale med pedleder, om du føler at du trenger det, med tanke på ditt barn. Håper situasjonen har bedret seg for gutten din.