Alenemor - hva gjør man i krisesituasjoner?

[AnonymBruker]

Har to barn og en hund, den ene er 3 år og en andre er 6mnd. Er også student og bor langt bort fra familie. I det siste har jeg begynt å bekymre meg en del for hva jeg skal gjøre om det skulle skje noe.

Spesielt om jeg skulle blitt skadet/skikkelig syk. Har ingen jeg egentlig kan spørre om å passe ungene/hunden her. Alle jeg kan få hjelp av i hjembyen har jobb, og kan derfor ikke slippe alt de har i hendene for å komme hit. Ihvertfall ikke hvis det gjelder en uke, eller mer.

Til og med om det hadde vært et av barna som havnet på sykehus, hadde det blitt litt krise. Hunden kan jo ikke være alene hele døgnet.

Ikke kan jeg bli vanlig syk heller. Blir sjeldent syk, men det hender. Heldigvis har ikke det skjedd ennå. Var syk i sommer, men da var jeg hjemme på besøk, så det gikk greit. Om jeg blir liggende med omgangssyke i 3 dager, blir det helt kaos her. Hunden går på veggen. Ungene får ikke omsorg. Hva skal jeg gjøre med de tre, om jeg ikke klarer å stå opp fra sengen?

Og hva om det skulle begynne å brenne i huset? Får man noe sted å bo av forsikringen? Kan hunden bli med dit?

Kanskje jeg krisemaksimerer her, men dette er jo reelle situasjoner, som lett kan oppstå. Spesielt det å få omgangssyke/matforgiftning. Ser ikke helt hvordan disse scenarioene kan være overkommelige i min situasjon.

Anonym poster: e028f805e03b0bfa4c78aec5209e752f

[AnonymBruker]

Hunden er etter min mening det største problemet for deg. Er veldig glad i dyr, men noen ganger gir en hund mer problemer enn glede. Hadde kanskje vært lurt å sette bort hunden nå mens du er student.

Barn akan du kanskje lettere få hjelp til. Mange byer har home start. Les mer her:

http://www.home-star...fault.aspx?ID=7

Mange kommuner og byer har også et besteforeldreprosjekt. Ofte lurt å spørre på helsestasjonen der du bor om det er noen tilbud som kan passe for dere.

Kan være lurt å ha en plan hvis noe skjer deg. Siste utvei er barnevernet, men de tar ikke hunden.

Har du normal forsikring med hus/innbo, så får du hjelp til bolig hvis brann, men igjen kan det by på problemer når du har hund. Den vil da mest sannsynlig bli plassert på kennel til livet ditt er normalt igjen. Siden du har hund, så bør du sørge for at du alltid har råd til å sette hunden din på kennel.

Anonym poster: 1e7ecd59a84da845dc902aa03fbdcbe7

Anonym poster: 1e7ecd59a84da845dc902aa03fbdcbe7

[Gjest Wolfmoon]

Hva med å kontakte raseklubben (hvis den rr renraset), fod eller lignende angående din bekymring med hunden. Jeg vet at det i "min" raseklubb er folk som er mer enn villige til å stille opp hvis det trengs, men de må jo vite om det

Eller heng opp lapp på studiestedet. Mange studenter som savner å ha hund i studietiden, kanskje noen vil stille opp som fast avlaster og har mulighet til å hjelpe deg ved krise?

[AnonymBruker]

Overskriften er sterkt misvisende, da trådstarters problem i større grad er at hun har hund enn at hun har barn. De fleste vil strekke seg svært langt for å hjelpe med pass av barna til naboer og venner, dersom det skulle oppstå en krisesituasjon. Men en hund? Aldri!

Anonym poster: 8a9259a1d8a164462ef0219dec993de1

[AnonymBruker]

Hvorfor kunne du ikke fått deg en mann før du fikk barn slik normale folk gjør det?

Anonym poster: 95b4ad0bec824a3d832382d76d970645

[Gjest Wolfmoon]

Overskriften er sterkt misvisende, da trådstarters problem i større grad er at hun har hund enn at hun har barn. De fleste vil strekke seg svært langt for å hjelpe med pass av barna til naboer og venner, dersom det skulle oppstå en krisesituasjon. Men en hund? Aldri!

Anonym poster: 8a9259a1d8a164462ef0219dec993de1

Og folk er heldigvis forskjellige. Jeg hadde gladelig tatt på meg å passe en hund i en krisesituasjon, men ikke mer eller mindre fremmede barn. Det første er jeg kompetent til, det andre ikke.

[gullhjerte]

Jeg vet ikke hvorfor du er alenemor, men en naturlig tanke ang barna er jo pappaen deres.

Når det gjelder hunden syntes jeg Wolfmoon hadde en fin ide, om en avlaster. Om du ikke får tak i det er hunden ditt største problem, for den finnes det ingen midlertidige ordninger for om det skulle skje noe med deg. Men må da finnes en dyreglad person som kan hjelpe deg litt i hverdagen med den :-)

[Gjest myr]

Herregud, så frekke folk er...

Skjønner situasjonen din godt, og her er det lurt å krisemaksimere

Har du en nabo du kan alliere deg med så du har noen som kan hjelpe deg med barna (evnt og hunden) om du blir syk. Eller kanskje en i fra barnehagen så har du noen som er kjent for barna fra før. Ellers er homestart og "besteforeldrebank" en god mulighet.

[Gjest Raggy]

Blir du så syk eller skadet så vil jeg nok tro at noen i familien din kommer å hjelper deg. Om du bare er vanlig syk så må du nok bare stå på, feber el må du bare ignorere når du er alene med små barn.

Hvem er din nærmeste?

Kan ikke familie hjelpe deg i en krisesituasjon så vil nok barnevernet gjøre det.

[AnonymBruker]

Siden du er student kan du kanskje spørre en av dine medstudenter om vedkommende kunne tenke seg å være hundevakt i en krisesituasjon, mange er glad i hunder og stiller villig opp både på å gå turer med den og passe den i en nødssituasjon.

Når det gjelder barna, så går jeg ut fra at siden du spør, bor barnas far enten langt borte eller ikke kan ta seg av barna av andre grunner og derfor ikke er et valg - ellers ville dette være det naturlige.

Dersom du har barnehageplass går det kanskje å spørre noen i barnehagen om du kan bruke de som kontaktperson i en absolutt krise, ellers kan du høre med helsestasjonen hvordan de foreslår at du løser dette.

Håper du slipper å få bruk for " krisehjelp" Har selv vært alenemor til tre og fikk matforgiftning av et smørbrød i kantina på studiestedet mitt en gang, men da var jeg så heldig at de to eldste var så gamle 11 og 13 at de kunne passe på lillebroren på 1 og et halvt, mens jeg lå sammenkrøket på badet i 6 timer og kunne fortelle dem hva de skulle gjøre i forskjellige situasjoner, selv om jeg ikke kunne gjøre noe selv. ( forferdelige saker) .

Har vært veldig syk både før og etter dette også, men da klarte jeg akkurat å kreke meg rundt og hadde en stor lekegrind som jeg plasserte barnet i slik at jeg kunne ligge på gulvet, mens han lekte seg der og hadde i tillegg stor hjelp av storesøsknene når de kom hjem fra skola og fritidsaktiviteter, med at de kunne gi grøt og skifte en bleie i ny og ne.

Anonym poster: 34e3d3b4b34bd4384ff5d2152101adaa

[kaprifolen]

Om en ukjent nabo hadde forklart situasjonen for meg, og spurt om jeg kunne hjelpe med hunden i en krise, hadde jeg selvsagt sagt ja.

Jeg hadde forsåvidt tatt inn ungene også, jeg. Men trodde ikke det skulle vært nødvendig å presisere. Gjør man ikke slikt for sine medmennesker?

Endret 15. oktober 2012 av kaprifolen

[AnonymBruker]

om ikke lenge kan du lære barnet ditt å skaffe hjelp, finn ut ha barnet kan bidra med allerede? du er jo ikke alene :-)

Anonym poster: 87a6f40d54c1ed304ed6d4102b30a8b3

[Gjest Violetta]

Hva med å sette seg inn i om det finnes en kennel du kan bruke i nødstilfeller?

[AnonymBruker]

Om du blir innlagt på sykehus og ikke kan ta deg av unger og dyr, så vil det løse seg. Ett alternativ til hunden er kennel, og dersom ikke noen av slektningene dine eller barnas far kan komme og hente ungene, så trår barnevernet til og har de i midlertidig fosterhjem til du er frisk nok til å ta deg av de selv.

Anonym poster: d2abd667505b63165c3bfd513af00f06

[Gjest gjest]

Hjelpes for noen frekkaser som fins her inne!

Jeg hadde tatt til meg både barn og hund om jeg var naboen din. Ser mange her jeg bor som ønsker låne hunder for å gå tur med osv, så tenker at en slik person må jo være gull verdt. Du kommer deg vel neppe ut om kveldene for å gå tur heller så jeg ville absolutt ha funnet noen som kan trå til som avlaster. Jeg er selv oppvokst med hund og savner ha egen, men siden jeg også er alenemor har jeg slått det fra meg til barnet bli større og jeg kan gå tur når det trengs. Så jeg er en låner: dsv låner og passer foreldrene sine:)

Barna vil bli tatt hånd om av f.eks barnevernet. Bor du i e storby kan du kontakte noen organsisasjoner, f.eks rødhette. Eller spør noen i bhg om de kan tenke seg være kontaktperson om noe skulle skje, evt en medstudent som barna også kjenner?

[Miss Lucky]

Overskriften er sterkt misvisende, da trådstarters problem i større grad er at hun har hund enn at hun har barn. De fleste vil strekke seg svært langt for å hjelpe med pass av barna til naboer og venner, dersom det skulle oppstå en krisesituasjon. Men en hund? Aldri!

Anonym poster: 8a9259a1d8a164462ef0219dec993de1

Jeg har HELT motsatt erfaring.. jeg har 3 hunder og det er NULL problem å få pass til dem. Unge derimot er det ikke like lett å få pass til.

[Wildy]

Hadde en nabo tatt kontakt med meg for hjelp i en krisesituasjon hadde jeg tatt både unger og hunder!

Alt ordner seg; men det kan være greit å ha noen løsninger klare. Snakk med naboer, medstudenter ol slik at du har noen å kontakte når du trenger hjelp. Det vil vel neppe være aktuelt at noen må ta på seg både barnepass og hundevakt i uker og måneder; men heller kjappe løsninger for akutte kriser.

Jeg var selv alene med ungene i noen år da de var små; og måtte av og til ty til naboer.Ramla på isen en gang, og slo meg kraftig. Måtte på legevakten , og de ordnet med at ungene ble hentet i barneparken og kjørt hjem til en nabo( i politibil, det var stas det! De fikk tom prøve blålysene! )

. I dagene som fulgte lå jeg strøken, og spydde tvert jeg prøvde å røre meg ( hjernerystelse). Naboen her tok grep; ordnet "vaktliste" slik at noen alltid var her og så til både meg og jentene, og holdt styr på nøklene; ungene hadde det helt knall mens det stod på, og jeg kunne ligge i ro og "gro".Inviterte alle naboene til middag her etterpå, er evig takknemlig for at så mange stilte opp på kort varsel. Folk vil gjerne hjelpe, de må bare vite at du trenger hjelp!

[Rosalie]

Jeg hadde stilt opp som barnevakt om nødvendig, men neppe hundevakt, for det hadde ikke allergien min hatt noe godt av.

[AnonymBruker]

Hadde en nabo tatt kontakt med meg for hjelp i en krisesituasjon hadde jeg tatt både unger og hunder!

Alt ordner seg; men det kan være greit å ha noen løsninger klare. Snakk med naboer, medstudenter ol slik at du har noen å kontakte når du trenger hjelp. Det vil vel neppe være aktuelt at noen må ta på seg både barnepass og hundevakt i uker og måneder; men heller kjappe løsninger for akutte kriser.

Jeg var selv alene med ungene i noen år da de var små; og måtte av og til ty til naboer.Ramla på isen en gang, og slo meg kraftig. Måtte på legevakten , og de ordnet med at ungene ble hentet i barneparken og kjørt hjem til en nabo( i politibil, det var stas det! De fikk tom prøve blålysene! )

. I dagene som fulgte lå jeg strøken, og spydde tvert jeg prøvde å røre meg ( hjernerystelse). Naboen her tok grep; ordnet "vaktliste" slik at noen alltid var her og så til både meg og jentene, og holdt styr på nøklene; ungene hadde det helt knall mens det stod på, og jeg kunne ligge i ro og "gro".Inviterte alle naboene til middag her etterpå, er evig takknemlig for at så mange stilte opp på kort varsel. Folk vil gjerne hjelpe, de må bare vite at du trenger hjelp!

Det var godt å høre! Bor i en knøttliten leilighet i et stort hus med mange ok mennesker, så de hadde nok stilt opp. Kunne bare ikke se for meg noen som kunne ta alle, over flere dager. Om offentligheten (i verste fall) kan ta ungene om det skulle være noe, så kan nok naboene ta hunden på rundgang (tror faktisk det er lettere å plassere ham). Om de skal noe, er det jo bare å levere hunden i leiligheten min, han klarer jo å være alene der i noen timer om gangen.

Familie/venner fra hjembyen kan sikkert komme opp og hente hunden/barn om det skulle være nødvendig.

Hvis jeg er forkjølet/influensa går det stort sett greit å ta seg sammen, og hvis jeg er så syk at jeg nesten ikke kan ta vare på meg selv, får jeg rett og slett ta en ringerunde i huset.

Tror jeg skal lage en kriseplan. Ringe sykehuset og registrere pårørende, samt ringe hjem og "delegere oppgaver". Om jeg skulle være bevisstløs, vil jo hunden være alene hjemme og barna hos dagmamma/barnehage til noen gir beskjed til pårørende og de har rukket å komme seg hit. Og det kan ta tid. Noe som da er mest kritisk for hunden. Så jeg må ha noen som vet at hunden er der, og som blir kontaktet så fort som mulig om noe skulle skje.

Barnefaren døde i en ulykke rett etter minsten ble født, er kanskje derfor jeg er ekstra redd for at det skal skje meg noe. TIl deg som sa at jeg skulle funnet meg en mann, som alle andre: Skam deg! Ikke kom med slikt før du vet hvorfor folk er i den situasjonen de er i.

TS

Anonym poster: e028f805e03b0bfa4c78aec5209e752f

[AnonymBruker]

Lurer også litt på om jeg skal forsøke å finne en hundepasser, som kunne passet hunden om jeg skal reise. Er ikke barnemat med to unger og en diger hund på toget Da har jeg denne personen som krisehjelp også, og hunden kan bli i leiligheten sammen med "barnevakten". Vil tro det er best for ham. Har vært slik hunde-/barnepasser selv, og synes det var en god løsning. Mor og far dro til syden, unger og hund ble igjen i huset, og jeg flyttet inn for å passe.

Går tur med hunden om kvelden, men bare i nærheten av huset. Er det veldig uansvarlig av meg? Er bare borte 5-15 min, og kikker inn vinduet for å se at alt er greit ca. hvert 5 min.

TS

Anonym poster: e028f805e03b0bfa4c78aec5209e752f