Hvordan skal jeg takle sorgen? Hvordan greie jobben ?

[Gjest knust]

Hvordan skal man greie å gå videre etter å ha blitt knust? Når man gav bort hele seg og nå bare har fått de knuste bitene tilbake?

Når det eneste jeg gjør er å grine føles det som. Jeg får høre så masse. Jeg må gå på jobb, snakke med masse mennsker, jeg må gå videre, det ordner seg.

Men det går jo ikke ! Jeg tar meg sammen og bærer en maske. Det bygger seg opp inni meg - det såre og det vonde. Savnet og lengselen. Redselen. For nå er jeg helt alene. Nå har jeg ingen. Nå er det ingen som kan klemme, ingen som kan trøste, ingen å ligge godt inntil, ingen som kan holde rundt meg, ingen som kan si gode ord i øret, ingen som er glad i meg, ingen, ingen ingen. Og jeg trenger det jo !! Jeg trenger det så sårt! jeg trenger noen! jeg trenger at noen er glad i meg. jeg trenger å få være glad i noen. Nå står jeg helt alene oppi dette. Alle kommer med råd. Alle vet hva som er best for meg. Og jeg må iallefall ikke være hjemme.

Men det går jo ikke! Jeg trenger å kunne grine når jeg kjenner det presser seg på. Jeg kan begynne å grine flere ganger i løpet av en time. Noen ganger uendelig lenge, til kroppen skjelver og halsen og musklene er såre . Andre ganger går det fort over, men tårene og gråten inne i meg den må uansett ut. Jeg kan ikke bare ta meg sammen. Jeg prøver å jobbe, men det smitter over på alle at jeg har det så vondt, for jeg tåler ikke noe.

Jeg prøver men jeg kjenner det er ikke godt å være der. Å måtte stenge inne følelsene og ikke få dem ut når det er så vondt inni meg at jeg føler jeg kommer til å briste og blodet bare vil velte ut.

Så jeg gikk hjem. Nå må jeg grue for reaksjonen på det. For det vet jeg man er negativ til. Man skal være der og yte.

Men man skal jo liksom holde ut. Alle mener det er best å være på jobb. Hvorfor føler ikke jeg det da? Er det galt å ligge hjemme og gråte?

Er det galt å prøve å få orden på tankene sine?

Jeg tenker så masse. Jeg finner ingen løsninger. Jeg tenker tanker som gjør at det vonde bare blir vondere fordi det er ting jeg ikke kommer til å få oppleve jeg tenker på. Ting jeg ble lovet skulle skje, ting vi skulle ha sammen og gjøre sammen. Ting jeg nå begynner å grine av å tenke på. Det er så masse rundt meg, ting som jeg ser, og gjør som minner meg om det som ikke kommer til å skje.

Og jeg blir apatisk. Står der bare, helt stiv, jeg er der - men jeg er der ikke. For inne i meg så er jeg midt oppe i all smerten og alle problemene. Jeg glemmer. Jeg husker ikke hva det var jeg skulle gjøre. Jeg glemmer hva jeg skulle si. Hodet mitt blir tomt. Alt av meg er samlet inne i brystet mitt. Og der vokser og vokser og vokser noe. Det er vondt, det er trykkende, og det er tungt. Jeg kjenner noe vil ut- tårene kommer, gråten vil ut. Den må ut av meg.

Skal man ha det sånn? Skal man gå på jobb når det er sånn? Når det er unger som ser og hører. Når jeg ikke greier å ta meg sammen fordi dette er så alt for sterkt for lille meg. Jeg takler ikke dette.

Men, samvittigheten sier at jeg må på jobb. Og alle sier jeg må på jobb. Og alle sier det er så bra å ha noen rundt seg.

Det som skjer da er at jeg ikke får lettet på trykket - ikke får gråte, og så når jeg endelig stikker av fordi jeg må, så har jeg allerede gått så lenge at jeg har gjort dumme ting i mellomtiden, og jeg bryter ut i gråt. Det er bedre å bare kunne grine litt når behovet er der. Men sånn skal det visst ikke være.

Hvordan kommer man videre. Når man står igjen uten noe godt og trygt og se frem til. Når man vet at man ikke treffer folk, vet at man ikke vil få noen annen på den måten. Og når man vet at man er alene og ikke har noen å gå ut og treffe noen med. Og alt man ønsker er å ha en snill og god kjærest, som gir tryggheten jeg trenger, glede, som jeg kan skape et liv sammen med. En å elske, en å få barn med, å dele livet med, å bli holdt av. Dette hadde jeg- nå har jeg det ikke. Hvordan kan man da leve videre. Når et så stort behov er vekket i meg- og jeg ikke har noen utsikter for å få det dekket?

Hvordan overbeviser man seg om at det er verdt å leve, at man vil finne den rette en gang. Når alt nå bare er en diger avgrunn jeg faller ned i?

Skal man skyve bort det vonde og såre? Skal man la være å føle på det? Bare leve videre

Skal man føle på det - la gråten komme og kjenne på smertene og hva man føler?

Hvordan skal jeg takle dette da for å komme videre?

[Jens]

Hei

Har desverre ingen råd til deg, men ville bare si att jeg fikk vondt langt inn i sjelen av å lese det du har skrevet, og ønsker deg lykke til og det beste for fremtiden,

vil gi deg en klem også......

[Gjest knust]

Takk.

Jeg er så vinglende.

I ene øyeblikket så føler jeg at jeg bare må kjenne på smerten, og at jeg bare må være i den og ikke fortrenge den. Jeg føler at jeg må ha det vonde, gråte, og kjenne det vonde inni meg.

Men så tenker jeg at jeg bør prøve å gå videre. At jeg ikke skal sitte og bli deppa.

Og så blir jeg deppa igjen og alt er bare vondt. Jeg vet ikke hvor mye som er farlig. Hvor mye jeg skal tilate meg å ha vondt. Men jeg kan ikke bare skjule det heller, for da er jo det vonde likevel inni meg bare at jeg ikke slipper det fri.

Det nytter ikke å si at alt blir bedre og at det bare er å ta seg sammen. For det vet jeg at jeg ikke greier. Det går ikke an å fortrenge noe så vondt. Når livet føles knust. Men jeg har jo litt lyst å greie å leve videre senere også. Ikke forgå i smerte og savn. Vet bare ikke hvordan jeg skal gjøre det. Alt er så vanskelig. Og hodet mitt jobber ikke lenger for meg.

[Jens]

Hvor lenge har du hatt det slik?

[Fakse]

Kjære deg, vet at du har det skrekkelig vondt nå. Det virker som om du reagerer på en sunn måte, og det er bra! Da kommer du lettere ovenpå igjen, lettere tilbake til den lyse siden av livet.

Du har rett i at det ikke er bra å fortrenge smerten. Slik jeg skjønner deg er dette et ganske nytt brudd, og da har du lov til å sørge. Sorgreaksjonene til en som har kjærlighetssorg er faktisk like sterke som til en som har mistet sin kjære i dødsfall! Det er ikke noe galt i det om du klarer å ta deg sammen for å være på jobb. Det viktige er at du slipper ut følelsene på et annet tidspunkt. Om du har en venn du kan snakke med på ettermiddagstid er det fint. Eller skriv her inne slik du gjør, det er god terapi å skrive om følelser. Om du føler at det riktige er å sette deg i sofaen, høre på trist musikk, spise sjokolade og gråte, så gjør du det! Det er viktig at du sørger for at du faktisk skal innse at det som er tapt er tapt, slik at du senere kan komme deg videre. Det er også viktig å ikke stenge inne, akkurat slik som du sier.

Når det har gått noen uker, ja kanskje til og med måneder, så skal du begynne å tenke på å komme deg ut, ikke bure deg inne osv. Før det skal du bare gjøre akkurat det du har lysst til (i tilleg til jobb som du sansynligvis MÅ gjøre). Om du ikke vil lar du rett og slett være. Vær snill med deg selv både fysisk og psykisk.

[Gjest Anonymous]

Takk. Det var så godt inni meg å lese det du skrev.

For da vet jeg at det ikke er helt feil det jeg kjenner inni meg. Jeg må nok bare la meg selv sørge ferdig.

[Loolaa]

Jeg vil bare gi deg en klem :trøste:

[Quinden]

Stakkars deg... kan tenke meg det gjorde godt bare å skrive ned det du følte. Kanskje du kan sykemelde deg, hvis det å gå på jobb blir en belastning. Noen sier at det er lurt å gå på jobb, men vi er ikke alle like, kanskje du kan være for deg selv litt og la følelsene flyte så det blir naturlig for din del og samle krefter på din måte. På jobben der må du yte ja... og der må du skjule de følelsene du sliter med og det kan føre til at sorgprosessen blir evig lang...

Nei, tenk på deg selv, gjør det som er naturlig for deg du... så ønsker jeg deg virkelig lykke til videre

[Gjest knust]

Jeg er helt knust. Det er så ufattelig vondt. Det fine vi hadde sammen. Nå er det slutt. Det blir aldri mer meg. Jeg gråter og gråter. Det hjelper en stund, men så er det like ille igjen. Hvordan greier man leve etter å ha fått hjertet knust på denne måten? Hvordan greier man leve ...

Det gjorde godt å skrive ja. Men gud som jeg skulle ønske at ting var som før så jeg slapp dette

[Gjest Anonymous]

Når man er lei seg og sørger, skal man grine. Og som en annen har skrevet, kan sjokolade og is være gode substitutter mens man griner i vei, gjerne sammen med en god venninne, og gjerne mens man ser på en trist og klissete, romantisk film.

Det er normalt å sørge. Det motsatte av å sørge er å fortrenge, og det er rett og slett ikke sunt.

Du må prøve å gå fra "å, skulle ønske alt var som før" til "for en drittsekk han var som såret meg slik", kanskje innom "alle menn er noen ufølsomme %&$!¤#-er", og til slutt til "jaja, jeg skal vise alle at jeg klarer meg fint!"

Som du skriver, så blir det aldri dere to igjen. Men det blir nok deg og en annen, og det vet du jo innerst inne. Bli bare ferdig med dette først, så ordner tingene seg.

Lykke til.

[Irka]

Det er klart at det du gjennomgår nå er traumatisk, men likevel på du prøve å ta deg sammen for å gå videre i livet.

"Når en dør lukker seg, åpner som regel en annen seg." sier et gammelt ordtak.

Da var det ikke meningen at det skulle bli dere to, men du er er dermed ikke dømt til å gå rundt med hjertesorg resten av livet.

Sjebnen har noe mye bedre i vente for deg. Der vil du få den kjerligheten du fortjener.

Sett deg ned hver dag og skriv ned ti ting du er takknemmelig for.

1. Du lever.

2. Du er frisk.

3. Du har gode venner som setter pris på deg.

4. Du har en jobb du liker. Osv.

Fortsett slik så skal du bare se hvor mye du har å leve for.

Noter hver dag.

Et godt smil fra en fremmed..

Telefon fra en venn/venninne..

Massevis av små, men likevel så viktige ting vi har å glede oss over.

Lykke til!

[Gjest knust]

Men det er ikke så enkelt. Jeg har ikke en eneste veninne. Det er tragisk, hele meg er tragisk. Jeg har ikke noe nettverk som kan støtte. Og jeg kjenner at jeg takler dette forferdelig dårlig.

Alle sier man må ta seg sammen. Men jeg har ikke krefter til det føles det som. Hadde jeg vært sterk så hadde det vært lettere å bite tennene sammen. Nå kjenner jeg at selv om jeg ville det , så går jeg bare apatisk rundt i en tåke og har det vondt. Jeg håper at den tåken ikke vil henge over meg lenge. Jeg forstår ikke hvordan det går an å la seg bli så såret av noen.

[Gjest Tine]

Blir litt bekymret når jeg leser om noen som har det så vont. Det er noen dager siden du hadde dette innlegget. Hvordan går det nå ??? Er dette et helt nytt brudd. Har dere hvert gift/samboere, har dere barn ?

Du skriver at du har lite venner/nettverk. Har du ikke en mor eller en kollega å betro deg til. Det er mange steder å hente som støtte og hjelp når en trenger det.

Klem.

[Moonchild]

Nå fikk jeg vondt helt ned i tåspissene. Skjønner at du har det helt forferdelig, men samtidig så er det viktig at du gjør det du gjør nå - tillater deg å ha det vondt, tillater deg å kjenne på sorgen.

Desom du ikke har noen gode venniner å snakke med kan du jo skrive innlegg her på KG. Det er rart med det, men det kan ofte hjelpe bare å sette ord på følelsene sine.

Har du kanskje en bekjent du kan snakke med? Jeg vet at mange av mine venninner har jeg fått i perioder hvor det har vært tungt, hvor jeg har vært mye på café med jenter jeg kanskje ikke har kjent så godt fra før, men som jeg har blitt godt kjent med nettopp på grunn av at ting har vært vanskelig.

Kjærlighetssorg er noe mange kjenner til, og som det er stor empati i forhold til. Ønsker deg alt det beste og vil gi deg en stor Håper du takler hverdagen og tillater tårene å komme når de presser på.

[Anki1971]

Samlivsbrudd er vondt ja...veldig vondt. Men samtidig må man jo bare klare de forpliktelsene man som voksen har - sånn som jobb f.eks.

Vet at det ikke er lett sånn med en gang, men heldigvis er nå livet sånn at man kommer over det med tid og stunder. :klem2:

håper det går bedre med deg nå

[LaToya]

Hei Knust !

Jeg vet hvor grusomt du har det !!!!!!

Jeg er selv i det, har gått noen mnd nå men det er fortsatt veldig vondt.

Mine råd er å la deg selv sørge, men prøv å tenke litt realistisk også, som han er jo egentlig en drittsekk som gjør dette, alle uvaner som irriterte deg når dere var sammen og sånt. Det er slik at når vi tenker tilbake på ting så husker vi bare de flotte og bra tingene og glemmer alt det andre. prøv å tenk på disse også. Jeg vet at det er vanskelig, for man vil bare ha han tilbake.

Jeg tenker en del, men noen ganger tvinger jeg tankene borte, ihvertfall når det gjør sikkelig vondt. Tror ikke man har godt av å tenke for mye .... men en skal selvsagt sørge over det.

Ta tiden til hjelp og tenk at om noen mnd så er ting mye bedre.

Prøv å sett pris på småting, som at du er frisk, har jobb, familie osv

Vær litt egoistisk og gjør ting du alltid har hatt lyst til men ikke gjort.

Vet at ting er ufattelig hardt og ingen trøst er god nok, men prøv å ta godt vare på deg selv. Det er han som har tapt, du mistet han, men han mistet DEG

God klem fra meg

[Jens]

Hei Knust

Lurte bare på hvordan det gikk med deg?

[Gjest Knust]

Det er opp og ned.

Det er vondt og sårt ennå. Og det er ikke lett å godta at ting er som de er.

Nei det er ikke lett. :-( Men det hjelper litt å gråte når smerten blir for stor.

[Gjest Anonymous]

Jeg føler med deg! Har det på akkurat samme måten nå, og det gjør ufattelig vondt :cry:

[Gjest Anonymous]

Føler med deg. Har selv gjennomgått det samme. Mannen min sviktet meg også. Vi hadde ikke vært sammen så lenge, men jeg hadde så mange drømmer. På jobben er det helt håpløst å fungere så jeg ble sykemeldt. Har du vurdert det ? Fortell litt mer om situasjonen din. Var dere gift, har dere barn osv. Det er god terapi å skrive med ting her inne, og man oppdager at det er mange som føler med en i en vanskelig situasjon.