Hva er det med barnet vårt? Dette kan ikke være normalt?

[AnonymBruker]

Ok, har en seksåring som har det med å slå seg utrolig vrang når h*n ikke får det som h*n vil. H*n skriker, er frekk, sutrer, slår på ting (av og til på folk også, men det har roet seg nå) og gir blanke i alt vi sier, bare fortsetter med sinneutbruddet sitt. Trusler om straff (ikke barne-tv, ikke noe lek med venner e.l.), eller å måtte være på rommet preller av, og ting roer seg ikke før etter lang tid. Når h*n først har roet seg ned blir h*n ekstremt klengete og skal helst sitte oppå oss, ha klem, leke baby med babystemme, ha masse oppmerksomhet osv. Vi er kanskje litt for milde, det er bare det at i mange situasjoner er det enklere å gi litt etter sånn at h*n ikke lager mer bråk (når vi er på besøk hos andre, i butikken osv.), for det er virkelig et helvete når disse utbruddene kommer ute blant folk.

Vi har et barn som er noen år eldre, og som aldri har vist tendenser til sånn oppførsel som vår yngste. Klart det har vært noen utfordringer her og der, men ikke i nærheten av hva vi har nå, så dette kan ikke være normalt. Nå vet vi ikke lenger hva vi skal gjøre. Yngstebarnet vårt får masse kjærlighet, får daglig høre at vi er glad i h*n, får kos og klem så mye h*n vil, får vår oppmerksomhet fra etter skolen til leggetid. Det hjelper ikke, h*n er likevel, unnskyld språket, like forbanna grusomt vrang når ting ikke blir som h*n hadde sett for seg. Og det skjer hver dag.

Hver gang jeg ser andre barn i samme alder som smiler eller bare går rolig ved siden av foreldrene sine i butikken tar jeg meg i å ønske at vi kunne byttet barn litt...

Føler at vi trår på glass hjemme, fordi vi er så redd for å si eller gjøre noe som trigger et raseriutbrudd hos den yngste. Og det går jo ikke i lengden... Men har gått helt tom for løsninger, hva kan vi egentlig gjøre her?

Anonym poster: d30d5a28ed3facfe53d69dca570ee874

Anonym poster: d30d5a28ed3facfe53d69dca570ee874

[Pria]

Dere er helt ute å kjøre med snillheten deres, det er helt sikkert men dette er for komplekst til at noen her bør gi konkrete råd. Dere må ha han med til fastlege og evt. få henvisning til en barnepsykolog. Dette kan (jeg sier KAN) dreie seg om ADHD.

[AnonymBruker]

Ok, har en seksåring som har det med å slå seg utrolig vrang når h*n ikke får det som h*n vil. H*n skriker, er frekk, sutrer, slår på ting (av og til på folk også, men det har roet seg nå) og gir blanke i alt vi sier, bare fortsetter med sinneutbruddet sitt. Trusler om straff (ikke barne-tv, ikke noe lek med venner e.l.), eller å måtte være på rommet preller av, og ting roer seg ikke før etter lang tid. Når h*n først har roet seg ned blir h*n ekstremt klengete og skal helst sitte oppå oss, ha klem, leke baby med babystemme, ha masse oppmerksomhet osv. Vi er kanskje litt for milde, det er bare det at i mange situasjoner er det enklere å gi litt etter sånn at h*n ikke lager mer bråk (når vi er på besøk hos andre, i butikken osv.), for det er virkelig et helvete når disse utbruddene kommer ute blant folk.

Vi har et barn som er noen år eldre, og som aldri har vist tendenser til sånn oppførsel som vår yngste. Klart det har vært noen utfordringer her og der, men ikke i nærheten av hva vi har nå, så dette kan ikke være normalt. Nå vet vi ikke lenger hva vi skal gjøre. Yngstebarnet vårt får masse kjærlighet, får daglig høre at vi er glad i h*n, får kos og klem så mye h*n vil, får vår oppmerksomhet fra etter skolen til leggetid. Det hjelper ikke, h*n er likevel, unnskyld språket, like forbanna grusomt vrang når ting ikke blir som h*n hadde sett for seg. Og det skjer hver dag.

Hver gang jeg ser andre barn i samme alder som smiler eller bare går rolig ved siden av foreldrene sine i butikken tar jeg meg i å ønske at vi kunne byttet barn litt...

Føler at vi trår på glass hjemme, fordi vi er så redd for å si eller gjøre noe som trigger et raseriutbrudd hos den yngste. Og det går jo ikke i lengden... Men har gått helt tom for løsninger, hva kan vi egentlig gjøre her?

Anonym poster: d30d5a28ed3facfe53d69dca570ee874

Anonym poster: d30d5a28ed3facfe53d69dca570ee874

den yngste har plutselig sinnsykt mye makt i hjemmet............. DERE må være autoriteter, DERE må sette grenser. Dette har eskalert skikkelig..

Anonym poster: 99cf1562fd82401d2de6c5b71fe79fd6

[AnonymBruker]

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=693724

Neida, det er bare fighter relasjon. Les boka, det er helt genialt!!!

Anonym poster: 8dbea5d6fbb36e240dbf21ac4226d64f

[AnonymBruker]

http://www.nb.no/utlevering/nb/8b53b0e6bcb7748435fdee3db3331a4a

Her er info om denne boka. Det handler om samspill, og voksnes sårbarheter.

Lykke til, det finnes håp.

Anonym poster: 8dbea5d6fbb36e240dbf21ac4226d64f

[charactouy]

Ta kontakt med lege/helsestasjon for veiledning evt henvisning til utredning eller videre bistand i å få kontroll over temperamentet hans. Jeg var selv slik, uten at noe var galt. Jeg vet ikke den dag i dag hvorfor det var slik, og jeg vokste det av meg.

[AnonymBruker]

Må ikke ha adhd selv om ungen trenger mer oppmerksomhet enn andre. Ser dere barnet i hverdagen? Får det ros og masse positiv samvær med foreldrene? Hvis barnet blir kjørt hit og dit, tilbringer mesteparten av tiden i barnehagen, og dere kun ser han 2-3 timer på kvelden, så er det et rop om SE MEG, HØR MEG, JEG ER HER, SNAKK MED MEG NÅ. Dette trenger ikke være adhd, men et barn som føler seg oversett.

Anonym poster: 026f91d7ed6025ac3e335f3560f1781d

[Gjest gjest]

Høres normalt ut for et barn som har makt og kontroll over foreldrene sine ved å få disse utbruddene.

Dere må ikke gi dere neste gang, vil barnet ha noe i en butikk og ikke får det, for så å få et utbrudd, da tar dere med dere barnet og går. Det er litt pinlig med oppstyr men dette er noe barnet gjør bevisst for å få viljen sin. Dere er rett og slett nikkedukkene til barnet deres.

Dere kan prøve med f.eks time-out, ikke gi barnet noe oppmerksomhet når det hyler og skriker. Må så klart skjerme h*n så h^n ikke skader seg.

Det her er en maktkamp og det beste er om dere vinner den..... Lykke til

[AnonymBruker]

Jeg har en datter som er litt sånn som du beskriver. Hun har alltid (siden 1 års alder) hatt et ganske bra temperament. Det kan være utrolig små ting som utløser et "anfall" med sinne, for eksempel at sokken er skeiv eller lignende. Vi står ikke på pinne for henne, og vi synes absolutt ikke oppførselen hennes er akseptabel, men uansett hva vi har prøvd så har det ikke fungert. Vi har selvsagt gjort våre feil, helt sikkert, blant annet prøvde vi time out i en lengre periode, men dette forverret faktisk "anfallene" hennes. Det som har fungert best er å rett og slett bare gå vår vei og la henne få rase fra seg, så kan vi heller snakke om det når hun er "normal" igjen. Det er frustrerende for selv om man er konsekvent så hindrer det ikke henne i å få sånne "anfall". Hun kan f eks finne på å klikke helt fordi hun må pusse tennene selv om dette er noe hun har gjort hver dag hele livet (med unntak av de først månedene).

Nå er hun 5 år, og det har endelig roet seg med oss. Hun blir fortsatt sint, men nå i en mer normal dose. Jeg tror det har en sammenheng med at hun har vært veldig sjenert (type kun snakket til noen ytterst få) utenfor hjem og familie, og dermed har hun ikke fått sagt fra hvis det er noe, og blir sikkert litt usynlig blant de andre barna i barnehagen. Denne frustrasjonen har hun tatt ut på oss i stedet. Takket være flott innsats fra barnehagen har hun nå begynt å snakke, og dermed klarer hun å si fra og slipper å ta ut så mye frustrasjon hjemme.

Vet ikke hva jeg ville frem til, men det kan være en trøst at du ikke er alene om å ha det sånn.

Anonym poster: f98fd8d2d42e50197e3b6f5a6c5a6cee

[Gjest Gjest]

For å svare på spørsmålet ditt i overskriften først: det er ingen ting galt med barnet ditt, dette er helt normal oppførsel fra et barn når det er barnet som har makten og ikke foreldrene!

Kan bare skrive under på det de før her har skrevet. Det er dere voksne som må bestemme og ha makten- ikke barnet slik det er nå. Slår barnet seg vrang ute blant folk må dere faktisk ta den støyten det er å takle situasjonen der og da. Jeg har selv et barn som var akkurat sånn og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg plukket han opp fra gulvet i butikken og ut derfra med uforrettet sak-men det hjalp ganske fort når han skjønte at jeg mente det jeg sa- at han måtte sitte i bilen å hyle mens jeg gikk inn og handlet (fort) ferdig. Når jeg kom ut i bilen igjen overså jeg rett og slett hylingen, eller begynte å snakke om noe annet interessant. Ergo INGEN oppmerksomhet til slik oppførsel.

Trusler om straff kommer dere ingen steder med-dere må da også gjennomføre det dere har truet med! Når dere gir dere gang på gang er det jo dette barnet lærer- at bare det skriker lenge nok får det viljen sin, tomme trusler husker barn meget godt. Start i det små, velg de kampene som er viktige å ta ift dette, vis at det er dere som bestemmer og gjennomfør konsekvensene dere har bestemt dere for. Det er tøft når det står på, det vil bli værre en stund men det går fort over hvis dere er konsekvente nok.

[Renapur]

dette kan ta en tid, men det beste er at du tar de ut av situasjonen og plasserer det på en stille plass så det kan roe seg helt ned. Dette gjør du ut i fra alder, 1 - pr år. Den viktigste jobben deres opp i deretteer å ikke gi etter selv om barnet spyr ut edder og galle. Det kan ta noen uker men hold ut og ikke fyr under "kjelen" sånn at barnet fortsatt har kontrollen. Sett det ned å fortelle at sånn ønsker man å ha det hjemme. Lag ett belønnings plakat som viser mestreing. De første gangen bør den ikke være så

[La Guapa]

Vi har et barn som er utrolig mere stridt og vanskelig enn de to andre.

Hun begynte å rase som 2- åring og kan fortsatt (i en alder av 8) klikke hvis hun ikke får viljen sin.

Hun driter i om vi sier at hun ikke får gå ut/ ha inn venner/ se tv o.l mens hun er i et slikt modus.

Vi har oppdaget dette:

1) hvis vi hisser oss opp er det som bensin til sinnet hennes.

2) Vi gir korte klare beskjeder og etablerer blikkontakt med berøring av skulder før vi snakker.

3) Alltid en rolig advarsel om å hente seg inn, ellers vil det få konsekvenser. Vi er da tydelig på hva dette er: f.eks: ikke ligge over hvis hun har avtalt med vennine.

4) Gjennomfører ALLTID konsekvensen om hun ikke modererer seg! ALLTID! Ellers finner hun fort ut at vi kommer med tomme trusler.

5) vi skryter av henne og hennes søsken når noe er bra og gir masse oppmerksomhet der de gjør bra ting. Det negative får ikke så mye oppmerksomhet.Ros i plenum, ris (ikke bokstavelig) på eneom!

Hun er krevende og av og til kan jeg faktisk føle at jeg ikke "liker" mitt eget barn.

Derfor passer vi på å møte henne med respekt og kjærlighet. Hun skal føle seg elsket, selv om hun kan være uspiselig og ufordragelig til tider.

Hun er veldig sterk og det vil vi ikke knekke. Det kan komme til nytte for henne i voksenlivet.

Samtidig må hun lære seg folkeskikk og hun må sosialiseres

[Gjest Gjest]

Ok, har en seksåring som har det med å slå seg utrolig vrang når h*n ikke får det som h*n vil. H*n skriker, er frekk, sutrer, slår på ting (av og til på folk også, men det har roet seg nå) og gir blanke i alt vi sier, bare fortsetter med sinneutbruddet sitt. Trusler om straff (ikke barne-tv, ikke noe lek med venner e.l.), eller å måtte være på rommet preller av, og ting roer seg ikke før etter lang tid. Når h*n først har roet seg ned blir h*n ekstremt klengete og skal helst sitte oppå oss, ha klem, leke baby med babystemme, ha masse oppmerksomhet osv. Vi er kanskje litt for milde, det er bare det at i mange situasjoner er det enklere å gi litt etter sånn at h*n ikke lager mer bråk (når vi er på besøk hos andre, i butikken osv.), for det er virkelig et helvete når disse utbruddene kommer ute blant folk.

Føler at vi trår på glass hjemme, fordi vi er så redd for å si eller gjøre noe som trigger et raseriutbrudd hos den yngste. Og det går jo ikke i lengden... Men har gått helt tom for løsninger, hva kan vi egentlig gjøre her?

Anonym poster: d30d5a28ed3facfe53d69dca570ee874

Anonym poster: d30d5a28ed3facfe53d69dca570ee874

Du gir svaret selv, dere er for milde, og gir dere for husfredens skyld.

Beklager å måtte si det, men hvis dette fortsetter vil dette om noen år vil være et barn dere behøver hjelp til å håndtere.

Sett klare grenser.

Barn som har grenser å forholde seg til er trygge barn.

De vil kanskje ikke like grensene, men det er likegyldig, foreldrenes jobb er ikke å bli likt, men å dekke barnas behov. (Og behov er ikke det samme som "lyst på/til").

Enkle, men klare, regler for oppførsel.

Ha 5 regler for oppførsel, og ha en fast konsekvens for hvert brudd.

Belønningssystem.

Bli enige om et belønningssystem, ett punkt for hver regel.

Ved full måloppnåelse får barnet en belønning (f.eks en stjerne), ved delvis måloppnåelse, ros, og ved ingen måloppnåelse, avtalt konsekvens.

F.eks: stygt språk. Barnet har gjennom dagen hatt et akseptabelt språk, men "sprakk" på slutten av dagen, og kalte deg for noe stygt - ros for resten av dagen, men ingen stjerne på grunn av regelbrudd.

En forsterker (belønning som barnet ser fram til) er viktig med et sånt system, og bør være noe barnet ønsker seg.

10 stjerner på alle regler - barnet får belønningen sin.

Det viktigste er likevel å være konsekvent!

Foreldrene kan ofte oppleve en forverring av oppførsel i starten av et slikt opplegg, det er fordi barnet ikke er vant til å få konsekvenser for sin oppførsel, og tester foreldrene for hvor langt de kan trekke foreldrene før de gir etter.

Da er det viktig at foreldrene ikke gir seg, ikke en eneste gang, for da vet barnet at bare de fortsetter lenge nok, vil foreldrene gi etter for husfredens skyld.

[Gjest Gjest]

Hvem er det som er den (de) voksne hjemme hos dere? Det er IKKE nødvendig at alt skal diskuteres, noen ting "er bare sånn", ferdig med det!

[Gjest Gjest]

Hvem er det som er den (de) voksne hjemme hos dere? Det er IKKE nødvendig at alt skal diskuteres, noen ting "er bare sånn", ferdig med det!

[AnonymBruker]

Før dere hører på alle disse som sier dere er de svake og at det bare er å være strengere, så anbefaler jeg en tur til fastlegen for en henvisning til BUP. Din beskrivelse passer utmerket på min sønn som har høytfungerende autisme, og det hadde aldri i verden funket å bare være strengere med ham, som dere blir oppfordret til.

Anonym poster: 0ece6229a7825640940369feea1eefe7

[AnonymBruker]

Før dere hører på alle disse som sier dere er de svake og at det bare er å være strengere, så anbefaler jeg en tur til fastlegen for en henvisning til BUP. Din beskrivelse passer utmerket på min sønn som har høytfungerende autisme, og det hadde aldri i verden funket å bare være strengere med ham, som dere blir oppfordret til.

Anonym poster: 0ece6229a7825640940369feea1eefe7

Amen!

Dette var løsningen for oss også. Alle "gode" råd fra foreldre med "normale" barn, som tror dette er så enkelt med bare grenser, funket ikke. Så utrolig ubrukelig man kan føle seg når man ikke får til det "alle andre forstår".

BUP har verktøy, forståelse og kompetanse til å gi diagnoser.

Anonym poster: 62102dee4f10d6d52114a6d78055f75c

[Alice123]

Hun er veldig sterk og det vil vi ikke knekke. Det kan komme til nytte for henne i voksenlivet.

Samtidig må hun lære seg folkeskikk og hun må sosialiseres

[AnonymBruker]

hva er det med foreldre som skal snakke om barnet som h*n? ingen her inne vet for pokker hvem ts er, og ingen finner det ut heller ved å vite kjønn på barnet. vi driter vel en lang marsj i om det er jente eller gutt.

Anonym poster: 1d51fcb776b6742f81c4fee632d33127

[Gjest Gjest]

kan han sliten med mobbing i skolen og tar det ut hjemme ?

snakk med han og sett opp en ønskeliste hva dere syns han bør gjøre,la han også sette opp sin ønskeliste over ting han vil at dere skal gjøre. da vi dere få mangen svar i den tror jeg.