Jeg er så innmari lei av å være tilgjengelig på mobil!

[absinthia]

Jeg er så utrolig lei av at man etter at det ble vanlig å ha mobil, må være tilgjengelig hele tiden.

Før, da de fleste bare hadde hustelefon, ble man verken beskyldt for å være ansvarsløs eller utsatt for vettskremte slektninger og venner som ringer rundt i hele din nærmeste krets, for å høre hvor du er og hva du gjør, fordi du ikke har tatt telefonen på en halv dag og skremmer opp flere av de andre, slik at de også begynner å forhøre seg rundt.

Noen dager, når jeg har lyst til å være i fred med familien, eller vi være alene med en fin naturopplevelse, slår jeg rett og slett av mobilen og unnskylder meg med at den gikk tom for batteri/ ble forlagt på badet om morgenen/ datt i do/ ble spist av hunden/ ble gravd ned ved et ulykkestilfelle/ for ikke å bli utsatt for lange moralpreiker om hvor viktig det er at jeg er tilgjengelig fordi det kan tenkes at forferdelige ting kan skje dersom jeg ikke er det eller at folk tror at jeg er død/ alvorlig syk/ har blitt utsatt for noe kriminelt/ svever i livsfare om jeg ikke tar telefonen hver eneste gang noen ringer, eller svarer på tekstmeldinger som ikke på noen måte trenger akutte svar.

Er det bare jeg som er lei?

[skreppamedleppa]

Nei du er ikke den eneste som er lei, har mange av de samme tankene selv. Selvsagt er det blitt mye enklere med mobil telefonen og med enkelt mener jeg også mange fordeler. Samtidig forventes det og at man skal være tilgjengelig hele tiden, noe jeg ikke gidder. Så ser jeg trådene her inne ” Arg, hva søren er det med folk som ikke svarer på meld etter 5 minutter, er folk i så mangel på respekt” og jeg tenker, feiler meg? Feiler ikke meg noenting, men av og til er det godt å være utilgjengelig slik at man faktisk kan være tilgjengelig med det man holder på med og de man er med. Når jeg av og til nevner at jeg innimellom er så syndig å slå mobilen på lydløs ser folk på meg som at jeg skulle ha ramla ned i fra månen.

Når jeg reiser på hytten så er det to ting som jeg gjør før noe som helst annet, det er å legge armbåndsuret og mobilen i nattbordsskuffen så kan hyttelivet begynne. Jeg sjekker mobilen en eller to ganger for dagen men jeg ønsker ikke være tilgjengelig for hele verden hele tiden.

Jeg tar meg i det å tenke på hvordan folk overlevde før i tiden og med før i tiden så snakker jeg faktisk bare om 15 år siden

[absinthia]

Ja, det er nesten som en føler seg eldgammel når en snakker om " i gamle dager" da en kunne kjøre fra a til b uten at de du skulle reise til ringte mens du kjørte for å høre om du ikke kom snart eller rett og slett for å sjekke om du eventuelt skulle ha blitt spist av en bjørn på en rasteplass/ gått tom for bensin/ har stukket innom butikken.

Jeg visste det ikke da, men det var rett og slett helt fantastisk å ikke bli nødt til å finne et sted å ta telefonen, ringe eller sende sms uten at man blir lovbryter i trafikken eller rett og slett kjører av veien med svigermor på øret. ... - ringer man ikke tilbake mens man kjører, så risikerer man jo at det omtrent er satt i gang en leteaksjon før du har kommet frem eller i det minste at man igjen får høre at man er totalt uansvarlig som skremmer vettet av de andre, med ikke å snakke i telefonen mens man kjører!!

[nurse07]

ENIG! Jeg er også lei av dette... Mange av mine nærmeste, spesielt mamma, kritiserer meg ofte for at jeg "er så treig å svare på meldinger", "tar aldri telefonen når jeg ringer!" Selv er jeg uenig i dette, jeg svarer hvis det er noe viktig hun lurer på...

Men når folk forventer å få svar innen 3 minutter på spørsmål som " Regner det der også i dag? her er kaldt." ....... Og ja, jeg liker å ha tlf min på lydløs! Irriterer meg også over samboer som alltid skal ha på høyt ringevolum, hele døgnet! Så hele huset våkner dersom han får ei tekstmelding rundt midnatt, eller når mora hans ringer kl 08 lørdag morgen...

Edit; ikke meninga å høres sur ut altså, det bare blei slik

Endret 11. oktober 2012 av nurse07

[Singha]

Du er ikke alene. Jeg er ofte ikke tilgjengelig. Det er herlig.

[Freudian Flip]

Helt enig. Da min forrige telefon ble stjålet opplevde jeg det nesten som en lettelse. Skjønner ikke hvorfor folk på død og liv skal ha med mobilene overalt - ei venninne har den til og med i lommen på joggeturer sånn "i tilfelle" noen skulle ringe. Hvis noen ringer meg når jeg er på trening så må de jaggu bare ringe.

Synes også det er deilig å f.eks. la telefonen ligge bortgjemt og på lydløs en hel søndag. Dessverre så gnager samvittigheten når jeg ser at noen har ringt, og jeg føler at jeg må komme med en god unnskyldning for hvorfor jeg ikke var tilgjengelig... Greit nok at det er ufint å aldri svare folk, men noen timer fra eller til kan da ikke være så farlig.

[kazcade]

Takk og lov at jeg ikke er den eneste som synes tilgjengelighetssjuka har gått for langt! Jeg nekter å ha telefonen limt på kroppen til enhver tid og behandler den tidvis som en fasttelefon, dvs jeg tar den ikke med for å gå ut i hagen en snartur/rydde snø/hente posten/dusje eller trene. Heller ikke på tur, blir ikke akkurat mye stillhet å nyte i skogen hvis det til stadighet skal summe og pipe i den der forbaska taleluren....

Det er sjelden noen som har dødd for det at jeg ikke har svart i løpet av 5 minutter, så da har jeg heller ikke dårlig samvittighet!

På jobb har det forresten gått altfor langt. Vi er blitt utstyrt med mobil istedenfor den gamle fasttelefonen (kontorjobb), og jeg fikk sååå kjeft her om dagen fordi jeg gikk på do uten å ta med mobilen....Nå må man altså regne med å prate med kunder mens man gjør sitt fornødne. Bra det er handsfree gitt!

[absinthia]

På jobb har det forresten gått altfor langt. Vi er blitt utstyrt med mobil istedenfor den gamle fasttelefonen (kontorjobb), og jeg fikk sååå kjeft her om dagen fordi jeg gikk på do uten å ta med mobilen....Nå må man altså regne med å prate med kunder mens man gjør sitt fornødne. Bra det er handsfree gitt!

Huff! Jeg føler med deg. Jeg er så heldig å ha et yrke der det anses som en uting å drasse med seg telefonen uten at det er helt nødvendig.. Dvs jeg er heldig når det gjelder at jeg ikke skal være tilgjengelig på mobilen på jobb, men når jeg henter mobilen i skapet mitt når arbeidsdagen er ferdig er det som oftest både tapte anrop og meldinger der, selv om de som har ringt er fullstendig klar over at jeg ikke er tilgjengelig i arbeidstida. Hadde det vært noe virkelig viktig, kunne de ringt til jobbens fasttelefon, men så viktig er det jo selvfølgelig ikke.

[Kosemose]

Så enig! Jeg øver meg på å legge fra meg mobilen. Jeg trenger ikke svare i enhver situasjon, jeg trenger ikke lese meldinger med en gang de kommer, osv.

Litt fordi jeg føler meg ufri og aldri helt til stede i det jeg driver med, litt fordi jeg irriterer meg grønn over at andre bare er halvveis tilstede for meg, fordi de alltid har halv oppmerksomhet på mobilen sin...

(jeg misliker ordet "harry", men syns faktisk det er litt på grensen til harry med de som er så ekstremt avhengig av mobilen sin og som prioriterer den over alt annet. Det virker umodent og dumt. Vil ikke framstå sånn selv... det er også en god grunn til å dempe mobilbruken litt )

Endret 11. oktober 2012 av Kosemose

[absinthia]

Litt fordi jeg føler meg ufri og aldri helt til stede i det jeg driver med, litt fordi jeg irriterer meg grønn over at andre bare er halvveis tilstede for meg, fordi de alltid har halv oppmerksomhet på mobilen sin...

(jeg misliker ordet "harry", men syns faktisk det er litt på grensen til harry med de som er så ekstremt avhengig av mobilen sin og som prioriterer den over alt annet. Det virker umodent og dumt. Vil ikke framstå sånn selv... det er også en god grunn til å dempe mobilbruken litt )

Har vært med i større familiære sammenkomster der sikkert 1/4 har vært så opptatt med mobilen sin, at de knapt har fått med seg selskapet, men vandrer ut og inn eller tusler rundt i stua, mens de snakker høyt i telefonen, for å overdøve " bakgrunnsstøyet" fra de andre deltagerne. Jeg mener at når man for eksempel er i 80 årsdag, så kan man godt ha fokus på selskapet i steden for naboen som skal fortelle at han nettopp har lagt om til vinterdekk eller bare er litt pratesyk.

[pulverheksa]

Enig med Kosemose. Vi er så alt for lite tilstede i øyeblikket.

Jeg tror vi i dagens samfunn har godt av pausene fra telefon internett osv og rett og slett nyte vårt eget og andres selskap litt.

Jeg har begynt å legge telefonen fra meg i entreen med lyden av og lar telefonen ligge igjen hjemme når jeg drar på turer og slikt i helgene og leser aldri på nett på buss og bane. Jeg syns jeg fortjener litt fri fra verden og verden fårlitt fri fra meg.

Nyt øyeblikket folkens!

[Gjest hedgepig]

Jeg setter den på stille, og er lykkelig uvitende om den ringer eller det kommer en melding.

Sjekker den innimellom, og ringer tilbake til de jeg vil;)

[AnonymBruker]

Du er ikke den eneste nei:P Men hva med å opplyse venner og familie om at fra nå av er telefonen din hustelefon. Det betyr at du kun blir tilgjengelig om du er hjemme, og at det derfor ikke er grunn til hysteri om du ikke tar den.

Jeg måtte gjøre noe lignende med min mor. Jeg kunne sitte på forelesning i to timer og ha over 20 ubesvarte anrop fra henne, så da gav jeg beskjed om at mobilen nå ble en hustelefon. Det jeg egentlig hadde gjort var å stappe simkortet i en gammel telefon og lot den ligge hjemme. Så fikk jeg et nytt simkort for å ha i den nye(re) mobilen som jeg tok med meg:P Litt slemt, men nødvendig.

Anonym poster: f8da360630116c9b9c966cf639d9e7ba

[Gjest blah blah]

Jeg bruker telefonen min til alt og har den med meg nesten overalt.

Likevel så har jeg ingen problemer med å ikke svare når det ringer eller svare på sms når jeg selv føler for det og ikke i det øyeblikket den er lest.

Har merket at folk blir bekymret eller irriterte om de ikke får tak i meg med en gang, men det får de bare bli

[Hoppetaujenta]

Slå mobilen helt av og vær utilgjengelig til du igjen vil snakke med noen, uten å slite med kvaler.

I dette hesblesende samfunnet vårt er det vi selv som må sette strek når vi føler for det. Det blir ikke det samme om telefonen ringer/biiper og vi velger å overse det. Kroppen går inn i stresset modus av de lydene der og det er en befrielse å få ha det helt stille, når vi selv trenger det. Anbefales.

[Nusseli]

Jeg har en del venninner som sier "å så irriterade når folk ikke tar telefonen".

Men jeg sier ifra til både familie, venner og arbeidsgiver at jeg ikke har med meg telefonen overalt. Sånn er det, jeg tenker ikke vare en slave til teknologin. Den er til som hjelpemidel ikke for at få oss att føle oss "fast".

Enda gangen jeg syns det er skikkelig irriterende er når jeg må ha alarmen på og derfor ikke kan stenge av telefonen på lydløs (har ikke en slik telefon), det finns ikke noe verre enn når jeg blir vekkt av at noen ringer når jeg sover. Men jeg er litt sær da, liker mye bedre å snakke i virkeligheten ansikt mot ansikt.

Når jeg bodde i USA så hadde jeg verken nett eller telefon et bra tag og jeg har aldrig følt meg så fri som da! Det var helt herlig

[barebesøk]

Enig! Er jeg hjemme så legger jeg fra meg telefonen på lydløst og bare lar den ligge. Er det noe viktig så kan de komme på døren. Ellers så ser jeg det minst innen noen timer og kan ringe tilbake da. Jeg er nå kjent både i familien og vennekretsen som den som ikke tar telefonen, alle ringer derfor til samboeren min (som er en slik som alltid er tilgjengelig), for å få tak i meg.. Han er lei alle de "bare-for-å-prate" familiesamtalene fra min familie, men det er hans egen skyld at han alltid er tilgjengelig

[Eriks]

På den ene siden skrur jeg av lyden på mobiltelefonen på starten av dagen og glemmer ofte å skru den på igjen før på kvelden.

Samtidig kan jeg godt irritere meg over folk som ikke tar telefonen eller svarer på meldinger. Jeg ser nemlig hvor avhengig folk (og da spesielt kvinner) er av telefonen. Når jeg er på kafé med dem drar de den opp med jevne mellomrom og trykker i vei. På utesteder ser jeg haugevis av kvinner som bryr seg mer om mobiltelefonen enn venninnene og beilerne sine.

Når jeg senere sender en melding til de samme personene og ikke får svar, så VET jeg at de har sett meldingen. Det er ikke en sjans' i havet at de ikke har lagt merke til den. Jeg konfronterer dem ikke, for jeg vet slaget allerede er tapt, men det irriterer meg akkurat der og da.

For meg virker det ikke som folk flest er leie, men at de er avhengige.

Endret 11. oktober 2012 av Eriks

[kazcade]

Samboeren min er en typisk avhengig type. Hvis vi er på kafe/pub eller ute ett eller annet sted sitter han konstant og fikler med telefonen. Det er dårlig dekning der vi bor, så han benytter muligheten til å surfe litt ekstra når vi er i byen, men jeg begynner å bli ganske lei.

(ikke så moro å sitte der og stirre ned i ølen i taushet mens typen trykker for livet...Hmf!)

Hvorfor kan vi ikke konsentrere oss om de menneskene vi har rundt oss i øyeblikket istedenfor å stresse slik med de som ikke er der? Det ville nødvendigvis bli koseligere og mindre stressende for alle! Det er jo ikke SÅ lenge siden alle begynte å få mobiler og smarttelefoner og vi overlevde da fint før det også!

[Binta Ba]

Vanligvis er jeg slik at jeg har tlf på lydløs/vibrering mesteparten av tida, og det vet folk. Jeg svarer når jeg ser at folk har ringt eller sendt melding.

Nå er situasjonen annerledes, siden mannen min er i utlandet. Når han ringer, SKAL jeg høre den, for vi snakker ikke kjempeofte på telefonen. På jobb er den i rekkevidde, men på lydløs, og jeg svarer kun om det er ham, eller barnehagen, som ringer.

Det er GODT å ikke være konstant tilgjengelig.