Trives ikke på ny studieplass

[AnonymBruker]

Har nå bodd på min nye studieplass i to måneder, og jeg mistrivst!

Faget er greit. Føler det er denne veien jeg vil gå, selv om jeg er litt usikker på det også. Jeg er jo blitt kjent med folk i klassen, og har "min gjeng" som jeg er mer med enn andre. Har det OK med dem, men jeg føler likevel at det ikke klaffer helt, både når det gjelder humor og sånn generelt. Dette tærer på meg. Familie og venner tror jeg trives, men mange ganger har jeg lyst til å bare gråte meg i søvn. Gråter faktisk litt nå mens jeg skriver dette innlegget. Savner å kunne være meg selv 100 % og bli likt og akseptert for det, i stedet for å "pakke meg inn". Hadde flyttet og tatt faget en annen plass, om det ikke hadde vært for at denne skolen er den eneste med denne linjen. Tenker jeg får iallefall holde ut frem til jul, og tenke meg godt om da...

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men det er godt å få det ut.

Anonym poster: e61fdb47a422dc39b6f8fab01db1ba02

[hermoine]

Hvor mye sosial prøver du å være? Meld deg inn i studentgrupper, jobb frivillig på studenthuset osv

[Gjest Caroline55]

-

Endret 9. november 2013 av Caroline55

[AnonymBruker]

Husker selv at jeg syntes det var rart, ubehagelig og slitsomt å skulle gi av seg selv, og å få nye vennskap på kort tid! Fadderuken varte jo bare 1 uke, og det var liksom om å gjøre å henge seg med på alt som skjedde. Savnet de gamle vennene mine, og livet slik det engang hadde vært. Det er også klassisk å lyve til foreldrene og si at alt er OK, siden man har styra så mye med å søke seg inn på skolen, funnet en plass å bo, flyttet dit med møbler og alt, søkt om lån og stipend osv. Da er det jo ikke så gøy å si at man tror man har "feila" slik at de blir bekymret og kanskje sure. Men det er SÅ normalt å føle seg miserabel i nye og ukjente situasjoner - du er utenfor komforsonen din, og det vil du være helt til det livet du har nå er det du er vant til, og til du har kommet inn på de nye vennene dine.

Kanskje blir du positivt overrasket over å ha blitt mer selvstendig og moden etter å ha truffet nye mennesker du har utfordret deg selv på å bli kjent med. Du lærer jo også at vennskap ikke kommer på løpende bånd.

Livet er sjeldent en dans på roser 12 måneder i året i strekk.

Jeg ville heller vært mer bekymret derfor du følte at du gikk feil fag - da er det viktigere å gjøre grep.

Anonym poster: 8cdd8f886a4c8f873ecf2166d2016c77

[AnonymBruker]

Ta dette som 1 år du skal prøve deg ut på studiet, og ha som mål og stå på alle eksamener. Så tar du vennskap litt så som så, og ser om det utvikler seg naturlig over tid, eller om det rett og slett ikke blir bedre.

Jeg ville prøvd å roe meg ned - du har fortsatt hele året foran deg

Anonym poster: 8cdd8f886a4c8f873ecf2166d2016c77

[AnonymBruker]

Jeg sliter med mistrivsel med tanke på medstudenter og hovedforeleseren/veilederen vår. Har nå bestemt meg for å slutte. Surt med tanke på all energien jeg allerede har lagt i fagene, og med tanke på at jeg faktisk liker studiet faglig sett. Jeg er deprimert, og kjenner at det er riktig for meg å kutte nå. Hadde ikke klart å holde ut slik i enda ett semester, og i hvert fall ikke i 2,5 år til!

Lykke til, håper du finner ut hva som er det beste valget for deg.

Anonym poster: 6394ab64d31c94fe2ad676ec234e3117

[AnonymBruker]

TS her.

Tusen takk alle! Det er veldig godt å få tilbakemeldinger, og jeg skjønner jo egentlig at jeg bør bruke litt mer tid på å bli mer kjent. Jeg er bare så svak av og til, og vil bare tilbake til det gamle trygge! I tillegg virker det som om mange virkelig har funnet "sin/sine", og det blir jeg stresset av!

Når det kommer til å være aktiv, så har jeg meldt meg inn i både student-tv og studentavisa, så håper jeg kan bygge litt nettverk utenfor klassen også Det går veldig opp og ned. Den ene dagen er jeg super-happy og glad for at jeg er her, og andre dager er jeg klar for å bare hive i kofferten og reise. Men jeg tenker nå at jeg skal holde ut frem til jul, og sikkert frem til sommeren også. Da får jeg i tillegg litt mer peiling på om denne retningen er noe for meg, og at jeg iallefall har prøvd. Jeg får bare veldig dårlige dager av og til...

Anonym poster: e61fdb47a422dc39b6f8fab01db1ba02

[Gjest alille]

Høres heeelt normalt ut.

Jeg har flyttet mye pga skole, så har derfor startet på "ny" flere ganger. Hver gang har det tatt minst et halvt år før jeg har funnet meg til rette, og funnet de rette vennene. De første gangene tenkte jeg som deg, at det bare var å gi opp, dette var feil osv, men jeg ga ikke opp, og endte alltid opp med å få fantastisk gode venner på hvert sted. Nå har jeg holdt meg i ro i flere år på samme sted, og har få, men veldig nære og gode venner som jeg fant etter flere måneder på studiet.

Vær tålmodig! Flott at du engasjerer deg utenom studiet. Gode venner kan dukke opp når som helst, hvor som helst, og når man er ny er det helt naturlig at det for noen av oss tar tid å finne de "rette" vennene.

[Gjest Wilhelmine]

Veldig mange som sliter med hjemlengsel/ensomhet/følelse av å ikke passe inn også videre når man har flyttet til nytt sted! Det er ikke unormalt i det hele tatt! Ikke at det gjør det noe lettere nødvendigvis, men du skal hvertfall vite at det ikke er deg det er noe galt med.

Hva med å slå av en prat med helsesøster om emnet? De får masse henvendelser hver eneste høst fra studenter som sliter med det samme som deg, så de har sikkert noen tips og råd og komme med! Ellers synes jeg det høres lurt ut å hvertfall fortsette til jul, da har du fått litt mer tid til å finne deg til rette.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Kanskje litt drøtyt å trekke denne sammenhengen, men mange føler det slik når de kommer i ukjente situasjoner, det ikke bare være seg skole.

F.eks nybakte mødre kan også tenke "herregud, har jeg ansvar for denne babyen resten av livet? får jeg til dette? livet mitt blir aldri som før igjen!" - men det går seg alltid til, de tilpasser seg, og ender opp med å bli utrolig glad i livet selv om ting endret seg.

Vil også påpeke dette med at du synes det virker som at flere andre allerede har klikket veldig bra! Det kan godt være, men jeg har en litt artig historie fra dette da jeg selv gikk på universitetet.

Husker at jeg i slutten av fadderuken så to blonde jenter som snakket sammen og smilte. Jeg fikk inntrykk av at de nok hadde hengt sammen hele uken og hadde blitt "close". Likevel tok jeg meg i nakken og gikk bort for å hilse og presentere meg selv. Jeg fant da senere ut at de akkurat hadde kommet i prat før jeg kom bort, og at de ikke kjente hverandre fra før :D

Fikk også samme inntrykk da jeg noen uker senere skulle samarbeide med noen om et fag i en liten gruppe. Jeg synes de andre 4 jentene pratet så lett med hverandre, smilte og viste sånn omsorg for hverandre, at de umulig kunne være fremmede for hverandre. Jeg spurte de om de hadde vært sammen på fadderuken, men ble da overrasket over at alle svarte nei!!

Så det er lett å tenke med engang man ser en "gjeng" gå forbi at nå har de blitt en lukket gruppe som kjenner hverandre utrolig godt, men ofte er dette feil!

Så ikke gå rundt og tro at du er den eneste som ikke har utviklet faste vennskap på knappe 2 mnd

Anonym poster: 8cdd8f886a4c8f873ecf2166d2016c77