Et tomrom på innsiden..

[AnonymBruker]

Jeg har et tomrom på innsiden. En tomhet selv den beste dag ikke kan fylle. Jeg prøver å holde meg opptatt; lese, skrive, gå turer, se filmer og serier, trene, være med venner og familie. Men det føles som at jeg har et hull på innsiden. Et stort, sort hull som nekter å bli fylt opp uansett hvor hardt jeg prøver.

Jeg klarer ikke å komme meg videre. Dagene går, vi er fortsatt kjærester og samboere, men det er ikke helt som før. Jeg er TOM. Eller kanskje jeg egentlig bærer på mye sinne, frustrasjon, sorg over det som har skjedd? Jeg vet ikke. Jeg vet virkelig ikke lenger hva jeg skal gjøre.

Tankene om at jeg burde flytte -bo hver for oss, komme meg litt vekk (reise), få ting i perspektiv, melder seg tidvis. Selvtilliten er lav, og troen på ekte kjærlighet har delvis forsvunnet. Er det bare tomme ord? Er det bare noe han tror, at han elsker meg? Han sier han gjør det, men jeg vet ikke lenger.. Det kjempes ikke noe særlig føler jeg. Jeg merker selv at jeg forventer at han virkelig legger seg i selen for å kjempe, vise at han vil ha MEG. Men jeg vet ikke riktig hva jeg forventer at han skal gjøre.. Helst vil jeg at han finner ut av dette selv, at han gjør en virkelig innsats -over tid. Ikke to uker eller en måned, men over tid.

Så kommer disse dagene som jeg har i dag. Hvor usikkerheten, tomheten og sorgen virkelig slår inn for fullt. Jeg føler meg hjelpesløs. Var jeg ikke mer verdt? Han visste at han kunne få ALT hjemme, men likevel var ikke det nok. Kanskje det var det som var feil? Ble det for trygt, stabilt, sikkert?

Det er så hardt. Jeg var så sikker på deg, oss. Jeg hadde full tillit og troen på at du og jeg ville være oss lenge, var sterk. I dag? Jeg vet ikke. Frykten for at noe lignende skal skje igjen kommer noen ganger tilbake, da ofte når det er snakk om venneturer og ut på byen. Jeg BURDE stole på deg, men frykten er der likevel..

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget.. Få ut tanker og følelser, få trøst, råd, erfaringer.. jeg vet ikke.

Uansett, takk til deg som leser dette.. :-)

Anonym poster: ba0431fd38d1f0d47582c75e3d65da54

[Gjest Mog]

Hva med å snakke med kjæresten om dette? Fortell hvordan du føler deg, og sammen kan du få hjelp fra en jeg regner med du stoler på?

[AnonymBruker]

Snakk ut med din kjære om det. Du snakker om at han må kjempe,

men tror meg du må kjempe med han.

Ta meg f.eks, samboern min knakk meg i to, og truet med å forlate meg vis jeg ikke tok meg sammen.

Jeg fikk bakoversveis så det holdt. Og fikk åpnet øynene. Men vi ble enig om å ta tak i alle

problemene våres i lag. Og det ble utrolig i ettertid. Jobb som et team. Kansje ting overrasker deg

Og sitte og se på et forhold dø ut for at ingen av partene tok en skikkelig skippertak skjer alt for ofte.

Anonym poster: a4c4075818ad424c99ce40ccd83171b0

[AnonymBruker]

Jeg har snakket med han om mye av dette. Jeg har fortalt han dette om kjempingen, at jeg får inntrykk av at det kun er ord. Jeg ser det ikke i handling. Han sier at han skal kjempe, og at han skal ta seg sammen -men det skjer ikke. Et par dager/to uker, så er det tilbake til hverdagen.

"Ta meg f.eks, samboern min knakk meg i to, og truet med å forlate meg vis jeg ikke tok meg sammen.

Jeg fikk bakoversveis så det holdt. Og fikk åpnet øynene. Men vi ble enig om å ta tak i alle

problemene våres i lag. Og det ble utrolig i ettertid. Jobb som et team. Kansje ting overrasker deg

Og sitte og se på et forhold dø ut for at ingen av partene tok en skikkelig skippertak skjer alt for ofte."

Kan jeg spørre hva som gjorde at han kom med denne trusselen? Hvordan tok dere tak i dette? Jeg har foreslått parterapi, samlivskurs, psykolog, tid fra hverandre, jeg har til og med sagt at jeg har vurdert å flytte ut fordi jeg synes det er så vanskelig. JEG må foreslå, hans svar er "det kan vi gjøre" Det GJØRES lite. Jeg vil jo at det er HAN som står for initiativet rundt dette, ikke at han skal være en som er med på det når jeg foreslår ting. Det skal sies at ingenting av det jeg har foreslått er blitt gjort -han tar ikke noe ansvar for at "det gjør vi!".

Anonym poster: ba0431fd38d1f0d47582c75e3d65da54

[AnonymBruker]

Jeg tror bare ikke at han VIRKELIG forstår hvor vondt dette er for meg, hvor dypt såret er.. Jeg har prøvd så mange ganger å fortelle han, gi han et innblikk. Men der stopper det også.. Det blir bra en liten periode, også kommer vi inn i hverdagsmønsteret. Etter litt kommer tankene mine, og så er jeg i tomrommet igjen..

Anonym poster: ba0431fd38d1f0d47582c75e3d65da54

[Gjest Mog]

Hmm... Fikk en tanke som kanskje kan gjøre noe med situasjonen, hvis det passer seg.

Hvis jeg tolker dette korrekt, så skal jeg tro at dere har bodd sammen en stund, og forhåpentligvis også kjenner hverandres "svigerforeldre". Passer det seg da at du tar opp noe av problematikken til hans foreldre? Det kan hende at hans mor eller far kan "nå" han på en moder- eller faderaktig måte som gjør at han faktisk skjønner opplegget.

Vel, til saken. Ser ut som om det er mye snakk, og lite handling på dine forslag. Så derfor bør du ta ansvar, og informere han at du kommer til å bestille for eksempel time til parterapi i morgen. Hvis han fortsatt sier: "det kan vi gjøre", så gjør dette!

[AnonymBruker]

Det stemmer godt det, Mog. Dessverre tror jeg ikke at dette er noe jeg kan snakke med hans foreldre om. Det er ingen som vet om dette, ei heller nærmeste familie og venner. Det er kun meg og han i denne "problematikken". Likevel liker jeg forslaget ditt godt, og hadde det ikke vært for at de har nok med sitt, hadde jeg nok fulgt det rådet

Ja, du tror det kan være det beste? At jeg må pushe på for å få ordnet dette? Jeg tror at han tror at alt er i skjønneste orden med noen litt hardere dager enn andre, selv om vi har snakket om dette flere ganger. Jeg vil tro at han tenker "er det nødvendig da? hva skal vi snakke om der?" innerst inne -selv om han sier "det kan vi gjøre".

Anonym poster: ba0431fd38d1f0d47582c75e3d65da54

[Gjest Mog]

Vel, det er du som kjenner han best. Så derfor vil du vurdere situasjonen best selv.

Ja, tanker og spekulasjon er en ting det. Noe annet er handling. Jeg synes du må tenke litt på deg selv også. Du kan ikke leve i en slik situasjon til over nyttår. Eller hva?

Til slutt, finn et passende tidspunkt å informere han, og gjerne vær bestemt.

[AnonymBruker]

Nei, du har helt rett Jeg får prøve med å foreslå det for han og bestille time, og se hvordan det utvikler seg derfra.

Anonym poster: ba0431fd38d1f0d47582c75e3d65da54

[Gjest Mog]

Lykke til! :-)

[Gjest Mog]

TS, hvordan går det? Har du bestilt time nå og hva er status?

[AnonymBruker]

Noe av det du skriver er som om jeg skulle skrevet det selv. Jeg vet ikke egentlig hva jeg skal si, fordi jeg selv sliter noe helt ekstremt med å jobbe med meg selv, usikkerheten min og følelsene mine. Jeg sliter rett og slett med å stole på ham. Han vet at det er sånn, men tror ikke han forstår helt hvor dypt det ligger hos meg. Sender deg uansett tidenes klem og vil at du skal vite at du ikke er alene

Anonym poster: de069b81ce450202e4671cce91090861