Tanker fra nybakt tobarnsmor

[Ciara]

Jeg har nettopp fått mitt andre barn, og jeg synes overgangen til å bli en familie på fire er ganske tøff. Selv om det på mange måter faktisk går over all forventning også.

Sønnen min på drøyt to er veldig opptatt av lillebror, blir synlig glad når han ser ham og er ikke merkbart sjalu. I den grad det er noen merkbar forskjell på ham er han heller mer kjærlig overfor oss foreldre, han skal ha mye kos og sier "Mammaen min!" som om han vil ha bekreftet at jeg fortsatt er hans mamma også. Babyen er temmelig rolig, og vi har fortsatt mye tid til eldstemann - han er førstepri fra han hentes i barnehage til han legger seg.

Problemet her er meg, tror jeg. Selv om det går såpass fint har jeg faktisk dårlig samvittighet! Selv om jeg i utgangspunktet mener han er kjempeheldig som får søsken. Men jeg må jo dele oppmerksomheten min på to, og jeg får vondt i hjertet når poden ønsker seg at mamma skal lese på senga, men så må jeg mate lillebror, for eksempel.

Jeg tror det som svever i bakhodet mitt kanskje er at jeg tenker at jeg fra nå av kommer til å være en mye dårligere mamma for ham enn jeg har vært.

På grunn av disse følelsene reagerer jeg lettere på andre problemstillinger i huset. Trassanfall, for eksempel, jeg tenker veldig kjapt at utbrudd egentlig handler om lillebror. I dag hadde han bitt en annen unge i barnehagen, og jeg tenkte det samme da. Og hvis jeg skal være brutalt ærlig med meg selv så gjør dette at jeg har mer lyst til å dulle enn til å oppdra (men tror ikke jeg gjør det altså ).

Noen som har tanker og erfaringer å dele?

[AnonymBruker]

Det er helt vanlig at det tar tid å venne seg til å ha enda et familiemedlem. Spesielt de første to månedene med et nytt familiemedlem er unntakstilstand! Jeg regner med at når du fikk førstemann, tok lappen, fikk din første jobb, osv så tok det tid før du fikk helt dreisen på det og sånt er det med stort sett alt. Helt normalt. Bare pust med magen.

Anonym poster: c50115e99e8bbee012b9b6d2fd90616d

[Far til 2]

Jeg har nettopp fått mitt andre barn, og jeg synes overgangen til å bli en familie på fire er ganske tøff. Selv om det på mange måter faktisk går over all forventning også.

...

...

...

At du tenker over problemstillingen sier vel det meste mht at du har fokus både på barna og på foreldrerollen.

dette bekrefter du også med tråden om Curling foreldre.

Hvis du fortsetter å ha fokus på barnas beste og ikke faller for fristelsen med å trekke deg inn i din egen lille boble der bare du og dine behov er viktige, tror jeg både deres barn og dere som foreldre vil klare dere godt.

[Ciara]

Takk for svar

Det er vel som dere sier slik at det går seg til og at jeg selvfølgelig må gi det litt tid. Jeg liker i utgangspunktet forandringer dårlig, det blir nok bedre når alle blir vant til den nye familien. Og forhåpentligvis blir det da lettere å se hvordan jeg skal ivareta to barn med forskjellige behov på en fornuftig måte

Far til 2: Tråden om curlingforeldre handler vel i bunn og grunn om at jeg er redd for å bli slik. Noe jeg tror det er høyere risiko for når man har dårlig samvittighet for barn. Men jeg tenker nå på saken

[Ms.Blaise]

Jeg følte det på akkurat samme måte da jeg fikk barn nr to, og får slike små stikk av dårlig samvittighet nå og da fremdeles, men du verden så mye bedre det har blitt.

Husker en dag da minstemann var ca 2 uker gammel, jeg gikk bare å gråt og gråt og var helt apatisk. Hadde så dårlig samvittighet for at jeg måtte dele oppmerksomheten på to. Jeg prøvde å prioritere eldstemann når han var hjemme, men sprang for å nikose med lillemann når storebror enten dro i barnehagen eller var på besøk hos besteforeldre, eller på kjøkkenet sammen med far for den saks skyld. På den andre siden prøvde besteforeldrene vel hardt å vise storebror at han var viktigst, med det resultat at jeg følte at lillebror ble nedprioritert. Det var en tid med mye følelser i sving skal jeg si deg=)

Etterhvert fant lillebror sin rolle i familien, og storebror hadde helt glemt at han noen gang hadde vært eneste barnet i familien. Lillebror er 16mnd nå, og klarer mye selv, og storebror er 4år og en veldig glad gutt. Jeg tror at det kommer mange stadier i oppveksten hvor de vil komme til å bli sjalu på hverandre, og det er helt normalt, men det viktigste er å vise interesse og kjærlighet for begge. Hvis lillebror får positiv oppmerksomhet fordi han klarer noe nytt, får storebror samtidig ros for noe han klarer/er flink til dersom jeg ser at han blir sjalu.

Det blir bedre=)

[AnonymBruker]

Barn har ikke vondt av å måtte dele oppmerksomheten fra foreldrene. Det gjør deg ikke til en dårligere forelder, og gleden man har av å ha søsken som er såpass jevngamle, er veldig verdifull.

Dette går seg til etter hvert. Helt garantert

Anonym poster: 78c52527af376a6dda4cf8abc32c74f5

[AnonymBruker]

HAn er jo kjempe heldig som får søsken! Og alt du beskriver der kommer nok ikke av at han har blitt storebror, det er nok helt vanlig oppførsel. Jenta mi er 2 år om ett par uker, og hun har også startet med "mammaen MIN!" pappaen MIN" og tester mer og mer grenser. Det er nok en del de plukker opp i barnehagen, og at min perioden blir sterkere en liten periode fremover.

Anonym poster: 3d81ae453e96ffdf4ff391e04491bef3

[Celtic Heart]

Er noen år siden jeg satt der selv, så mangt har nok gått i glemmeboka av den tiden der. Men jeg husker veldig godt at jeg fant ut at lillebror fint kunne tilpasses storebrors rutiner.

Lillebror ble vekket for mat først og deretter stelte jeg storebror. Lillebror sov mens vi gikk til og fra barnehagen.

Med eldstemann var det jeg som tilpasset meg hans rutiner.

Nå ammet jeg ikke lillebror fordi jeg mistet melka etter 2 uker, så far kunne i nødsfall mate lillebror. Ellers passet jeg ganske godt på at slike ting ikke skulle kræsje med hverandre.

Lillebror var heller ingen kosebaby. Han vræla så fort noen tok i ham, så på den måten hadde jeg det nok veldig lettvint. Bakdelen for oss var at lillebror var ekstremt mye syk slik at storebror veldig ofte hadde bare 1 av oss foreldrene hjemme. Der lå min dårlige samvittighet.

Det er 20 mnd mellom guttene her som nå er 10 og 12 år gamle. De krangler ekstremt sjeldent og har alltid en lekekamerat for hånden.

[Tolly]

Har ingen erfaring å øse av. Vil bare si takk for innlegget:) Det var bare det. Etterhvert håper jeg på å få levere nr to jeg også, og da får du komme tilbake å fortelle meg at det løser seg. Det gjør det alltid. Det kommer fixe seg til slut;)

[ellen :)]

Skjønner deg veldig godt, det er ikke alltid som man innbilder seg att det skal bli.Jeg gledet meg kjempe mye til å gi jenta mi en lillesøster.Men her har det vært veldig likt som hos deg,du må ikke ha dårlig samvittighet.gi den lille mat og ta deg av den store etterpå,det er en kjip følelse men det er jo ikke for alltid

Og det er først nå 1.5 år etter att den minste var født att jeg har begynt å venne meg til tanken på å være to barnsmor.

veet det ikke er noe trøst akkurat nå men det blir bedere..