Curlingforeldre - hvordan unngå å bli det?

[Ciara]

Det snakkes mye om curlingforeldre - foreldre som beskytter og tilrettelegger så mye for barna sine at barna vokser opp uten å ha møtt motstand i livet. Foreldrene sliter seg ut mens de mener så vel, og resultatet er ikke engang godt - avkommet vet ikke å sette pris på alt de har fått.

Men hvordan blir det slik? Ingen vil jo bli curlingforeldre, så hvorfor blir man det? Hvordan unngår man å bli det?

[Gjest "gjest"]

Man tillater seg selv å miste kontrollen....?

[charactouy]

Aner ikke, men vil gjerne ha oppskriften!

[Bernardette]

Jeg har ikke noe svar på hvordan ikke bli det, da det for meg er helt ufattelig hvordan noen blir det.

Sette grenser, stille krav, ha forventninger, samt ta huet ut av ræva, bidrar nok til at man ikke blir det.

[Rubies_]

I stedet for å sette strenge grenser for barn, kan man la barna gjøre sine egne feil. I stedet for å kreve handling, kan man oppfordre til gode handlinger. I stedet for å beskytte barna fra det vonde, kan man fortelle og dele smerten, vise de at det er normalt, at onde ting skjer, men at det også finnes gode ting, at etter en stor nedtur går det bare oppover. I stedet for å se på barna som skjøre, sårbare skapninger, kan man se på de som mennesker som har sjansen til å reise seg etter fall, bare man gir støtte og håp.

[Gjest imli]

Dårleg økonomi er ein god start

Og ikkje minst ikkje å la seg påverke av alle krava som vert stilt til dagens foreldre. Ungar treng ikkje at foreldra alltid kjøper det nyaste nye til dei, korkje av utstyr eller leiker, og dei treng ikkje gå på fem aktivitetar kvar uke der foreldra køyrer dei til døra og står og lovsynger halleluja på sidelinja.

[Gjest sjoko]

Det snakkes mye om curlingforeldre - foreldre som beskytter og tilrettelegger så mye for barna sine at barna vokser opp uten å ha møtt motstand i livet. Foreldrene sliter seg ut mens de mener så vel, og resultatet er ikke engang godt - avkommet vet ikke å sette pris på alt de har fått.

Men hvordan blir det slik? Ingen vil jo bli curlingforeldre, så hvorfor blir man det? Hvordan unngår man å bli det?

Tror også et moment er å være litt egoistisk; altså ikke gjøre alt for "barnas beste", men rett og slett fordi du som forelder har det bedre dersom barna lærer seg grenser og at det blir stilt krav til dem. For eksempel: ikke forlange at de skal gjøre husarbeid fordi de har så godt av det selv, men fordi de skal bidra i familien.

[Gjest imli]

Tror også et moment er å være litt egoistisk; altså ikke gjøre alt for "barnas beste", men rett og slett fordi du som forelder har det bedre dersom barna lærer seg grenser og at det blir stilt krav til dem. For eksempel: ikke forlange at de skal gjøre husarbeid fordi de har så godt av det selv, men fordi de skal bidra i familien.

Einig i dette. Sjølvsagt skal ein gjera mykje for at barna skal ha det bra, men er du sliten og treng å slappe av, er det lov å seie at "no vil mamma/pappa sitje å lese avisa i fred litt". Ein må ikkje slepe alt ein har i hendene så fort avkomma opnar munnen.

[Gjest sjoko]

Einig i dette. Sjølvsagt skal ein gjera mykje for at barna skal ha det bra, men er du sliten og treng å slappe av, er det lov å seie at "no vil mamma/pappa sitje å lese avisa i fred litt". Ein må ikkje slepe alt ein har i hendene så fort avkomma opnar munnen.

Sant. Dersom du viser at du kan ta hensyn til deg selv, lærer barna seg dette fra ditt eksempel.

Tenker også på selve motivasjonen for det man gjør, det er så lett å tenke alt med utgangspunkt i barna. Men barna er jo en del av familien, alt skal ikke skje bare fordi de skal lære noe. Det kan bli litt for mange intensjoner med alt (selv om de er gode).

[Mafalda]

Sette grenser, stille krav, ha forventninger

Yes.

Det virker på meg som om mange er veldig redde for å sette krav til ungene og forvente at de skal bidra. Og det er synd, siden man både endre opp som curlingforeldre OG fratar barna en hel masse læring.

Å smøre matpakker til sjuendeklassinger, kjøre 12-åringer til skolen, regelmessig la vaskehjelpen ta rommet til barna, og la barnas følelser få fortrinn foran alle andres, er i mitt hode oppskriften på å få tafatte, hjelpeløse barn som forventer tilrettelegging langt opp i studentalder (jeg tuller ikke, på jobben får jeg forbausende ofte telefoner fra mødre til studenter på 20 år ++).

[Ciara]

Men da skyldes mye av problemet kanskje at mange har et feilaktig bilde av hva barn klarer og ikke? Dvs at foreldre undervurderer sine egne barn? Da lurer jeg selvfølgelig på hvorfor det blir sånn også, hvordan vet man at man legger lista på riktig nivå?

[Gjest Wolfmoon]

Men da skyldes mye av problemet kanskje at mange har et feilaktig bilde av hva barn klarer og ikke? Dvs at foreldre undervurderer sine egne barn? Da lurer jeg selvfølgelig på hvorfor det blir sånn også, hvordan vet man at man legger lista på riktig nivå?

Forestill deg at du har en 2-5 unger til å ta vare på

Helt seriøst så tenker jeg at curlingforeldrene har kommet med mindre barnekull og foreldres dårlige samvittighet over at de jobber for mye. Et eller annet sted tror jeg mange føler de må kompensere, og da blir det fort litt for mye puter rundt barna.

[Mafalda]

Men da skyldes mye av problemet kanskje at mange har et feilaktig bilde av hva barn klarer og ikke? Dvs at foreldre undervurderer sine egne barn? Da lurer jeg selvfølgelig på hvorfor det blir sånn også, hvordan vet man at man legger lista på riktig nivå?

Huff, nå spør du vanskelig Kanskje noen andre har noe velformulert å komme med...

Men jeg tror kanskje det handler om å legge lista akkurat litt høyere enn komfortsonen. Jeg husker første gang ene sønnen ble sendt ned på nærbutikken med en femtilapp for å kjøpe to løk og en melk. Han var fem år, det var en og annen bil på veien, og jeg sto ved vinduet og bet negler hele tide-, men jeg har aldri sett en så stolt unge noen sinne. Han vokste ti centimeter, bokstavlig talt. Den sjansen mister de hvis de aldri blir satt litt på prøve.

Men det er klart, har man et veldig forsiktig og sjenert barn, trenger ikke det være riktig taktikk- da kan det slå helt galt ut. Men at alle barn etterhvert er i stand til å pakke sekken sjøl, holde orden i sakene sine, rydde på rommet, og måtte jobbe litt for både resultater, goder og penger- det klarer alle, og det har de godt av.

Men antagelig finnes det lange avhandlinger om dette, for jeg tror ikke det finnes korte fasitsvar. Å være bevisst på at man IKKE ønsker å bli en curlingforelder er nok uansett en utrolig viktig start! Da tror jeg mye kommer etterhvert.

(og en annen fanesak hos meg- litt i samme gate, men mye verre: jeg takler ikke foreldre som lar seg skjelle ut av barna. "Faen pappa, jeg SA jo du skulle ta med de greiene mine. Du er sånn en dritt assa, du glemmer jo hele tiden jo!". Jeg må nesten holde meg for ørene, fatter ikke hvordan de lar seg herse sånn med. Men da er de jo ikke curlingforeldre, men dørmatteforeldre...)

[Tabris]

Passende boktips: http://www.amazon.co...g/dp/0767924037

Jeg holder på å lese den selv, og synes den er veldig interessant.

Endret 8. oktober 2012 av Tabris

[ViljaH]

Jeg vet ikke hvordan man blir det. Kanskje et ønske om å ta best mulig vare på barnet, ender opp i å beskytte barnet mot livet? Mamma vil ha full kontroll og klarer ikke slippe tømmene gradvis?

Jeg føler ikke at jeg er i faresonen selv, tenker på foreldreoppgaven min som å forberede barnet best mulig på selvstendig voksenliv. Så jeg tar initiativ til å gjøre selv og klare selv, som del av opplæringen. Motsatt mener jeg er curling. Jeg skal prøve å lære barna mine mest mulig av det jeg kan i oppveksten. De skal få begynne å vaske eget tøy tidlig i tenårene bl.a. Og så overøser jeg dem med kjærlighet.

[ViljaH]

De fleste foreldre vet til enhver tid hva barna sine kan. Så lar man dem gjøre det, og få prøve seg på det som er litt vanskeligere, la dem strekke seg litt.

Tenker også på mødre som er fortvilte fordi mann og unger ikke bidrar med husarbeid, og ingen sier takk. Her tror jeg mor selv har gått langt i å tilrettelegge for at mor ikke teller, utsletter seg selv. Det er dumt. Man må fra tidlig barndom lære barna takknemlighet, og sørge for at de vet at mamma også teller, og ikke skal behandles som dørmatte. Jeg vil aldri godta at barnet mitt kommanderer meg til å sitte i baksetet i vår bil når pappaen kjører f.eks. Ei heller kjefte på meg.

[Illicitus]

Er noe som sies at man ikke skal gjøre noe barnet kan klare selv.

Feks er barnet stort nok til å kunne lage brødskiver, kan barnet gjøre det selv - evn under rettledning og/eller hjelp fra mor/fat.

Barn har og tidlig godt av å lære mestringsfølelsen.

[AnonymBruker]

Det eneste måten å unngå å bli en curlingforelder på er vel å være bevisst og selvkritisk til seg selv og egne handlingsmønstre. Det skader ikke å jevnlig stille spørsmål ved egne handlinger og avgjørelser uten de rosa foreldrebrillene på, men heller være ærlig og kritisk til seg selv.

Ellers har jeg inntrykk av at mange havner ubevisst i curlingrollen på grunn av konstant dårlig sammvittighet, som fører til overdreven tilrettelegging for å være snill, og latskap. Sistnevnte fordi det faktisk krever tid og innsats å gjøre barna selvstendige. Foreldrene ønsker ikke å bruke tid på å la ungen prøve seg selv, eller håndtere unger som er gretne og misfornøyde fordi de ikke får lov. Det ER mye enklere og mindre konfliktfylt å tilrettelegge og ordne hele tide....

Anonym poster: 9cd9b9c3f3b7ad9a15a03d34425e11db

[makkapakka]

Nå fikk jeg barn med en "tilrettelagt alt hele livet mann"... helt jævli så hjelpesløs han er for den minste ting og ikke i stand til å ta beslutninger ikke klarer han ansvar for økonomi og det meste ellers.. For meg så gikk det ikke an å leve med.

[Kosemose]

De barna jeg kjenner som har blitt mest preget av curlingforeldre, er de som har foreldre som på død og liv ikke vil at ungen sin skal bli skuffet. Skuffelser må unngås for en hver pris, eller kompenseres. Også blir barnet større og foreldrene forventer pluttselig at barnet skal "oppføre seg" mens barnet har ikke kompetanse på å håndtere skuffelser eller svelge at alt ikke blir lagt til rette og at verden ikke står på pinne. Trist.

Jeg tror det er lurt å ikke la barnet vinne ethvert spill man spiller, jeg tror det er lurt å venne barna til at i blant går ting i vasken og i blant blir man skuffet - men at livet går fint videre, jeg tror det er lurt å lære barn at de må bidra før de kan få, og at de må tenke på andres følelser og opplevelse, prøve å se seg selv litt utenfra om mulig. Så tror jeg på dette med tydelige grenser og forutsigbarhet, men samtidig tror jeg ikke "normale" barn har så vondt av at foreldrene kan si "oi, der tok jeg feil, dette går jeg tilbake på" en gang i blant heller.