Er det riktig av meg å bryte med familien?

[AnonymBruker]

Hei,

jeg skriver dette i håp om å få seriøse svar og ikke noe sånt som at jeg har skyld i probleme etc. Jeg har hatt en vanskelig oppvekst og da jeg var mellom 9-11 år så bl e jeg utsatt for incest av min storebror. Min far hadde på den tiden visst om dette da han så det skje den ene gangen.. Jeg skjønte ikke helt hva som hadde skjedd før jeg var i 14-års alderen og tok det opp min mamma og pappa.. Jeg fikk ingen støtte så jeg gikk til barnevernet. Den hjelpen jeg fikk der var at jeg fikk psykolog timer (etter et par år var jeg meldt "frisk" og de sluttet med det) og så fikk jeg tilbud om jeg ville ha fosterfamilie. Jeg var et barn og visste ikke hva som var rett og galt å gjøre, så jeg turte ikke å takke ja til fosterfamilie. Her mener jeg at barnevernet har gjort en dårlig jobb, da de sendte meg hjem igjen med bror som bodde sammen med oss..

Nå har det snart gått 11 år og jeg lider fortsatt. Kjæresteforholdene mine går rett i vasken og jeg sliter med å ha normale forhold til gutter. Vi er en stor familie på 6 barn, og ingen av de andre søskene mine har vist noe støtte og for dem var det jeg som bare skapte bråk og de mente at jeg brukte incesten som unnskyldning for å kunne gjøre som jeg ville.. Det var absolutt ikke tilfelle og jeg merker at jeg føler meg sveket og ikke fått noe støtte fra noen annen enn min mor som til slutt skjønte hvor hardt det tok på.

Uansett, det er utrolig vanskelig for meg å se at andre søskene mine er venner med han som har gjort meg så mye vondt. De har et godt forhold med han! Ingen av de snakker med meg, de mener jeg er en sur kjerring og de er ikke interessert i å engang sette seg ned og prate om problemene. De tenker bare på seg selv og har ingen empati for at jeg faktisk kan ha kommet dårlig ut av opplevelsen.. Min far er ikke noe bedre, han mener han gjorde rett ved å ikke gjøre noe med saken da han oppdaget det, da det ville ødelegge familiens ære og rykte om noe slikt kom opp. Jeg hater han den dag idag for at han lot meg lide uten å gjøre noe.. Så nå er spørsmålet mitt om jeg bare skal si til dem at jeg ikke er noe interessert i å være i familie med dem og heller kjøre mitt eget løp og håpe at jeg blir så bra en dag at jeg kan stifte min egen familie? Eller om jeg skal fortsette å jatte med og la de tro det funker å aldri støtte opp for sin lillesøster? Hva hadde dere gjort?

Anonym poster: 5d905512cdce30b7be50b107db765bdf

[Sweet77]

Kjære deg TS,

Ingen ting av dette er din skyld. Det kan jeg si uten å vite mer enn du faktisk skriver her. Jeg blir sint av å lese dette, din familie gjør det motsatte av hva en familie er til for.

Det letteste nå er å si at du må komme deg bort fra dem, for det er jeg ikke i tvil om at du må. Samtidig så greier jeg ikke annet enn å bekymre meg litt, for det ser av teksten din ikke ut som du har så mange å støtte deg til. Samtidig, familien din er jo heller ingen støtte, eller det vil si, det ser ut som de er det motsatte av en støtte. Og det trenger du ikke.

Familien din først:

Ja, de svikter. Særlig faren din. Å prioritere "familiens ære" foran sine egne barn er så feil som det kan få blitt. For veldig mange andre sier dette seg selv, men jeg skriver det her likevel fordi du trenger å høre det. Du har vokst opp i en bisarr verden der dette har blitt "normalisert" innenfor husets fire vegger - selv om dette er alt annet enn normalt.

For meg høres det ut som det som skjedde var noe de ikke ville vedkjenne seg, og at du, bare ved å være der, tilstadighet minte dem på det. De ville ha "problemet" vekk - men det lot seg ikke gjøre så lenge du var der, med de traumene de så, og minte dem på det. Istedenfor å hjelpe Deg, har de altså prøvd å eliminere problemet ved å late som det ikke eksisterer. Det de ønsker er å leve livene sine videre som om ingen ting har skjedd. Hva det koster for deg bryr de seg ikke om, da det er du - ikke det du ble utsatt for - som for dem utgjør problemet.

Med en farsfigur som ikke gjør noen ting med dette så har det samtidig blitt "normalt" for søsknene dine. Dette er atmosfæren han har lagt opp til i sitt hjem, og det er den verden du lever i nå. Og det er den atmosfæren du vil fortsette å være i så lenge du blir der.

Du må få en avstand til alt sammen om du skal komme deg videre.

Staten:

Du har samtidig blitt utsatt for offentlig omsorgssvikt. De skulle aldri spurt deg om du ville ha et forsterhjem - de skulle satt deg i et. Og de lot det gå hele 2 år før du i det hele tatt fikk spørsmålet? Og hva med foreldrene dine, de skulle vært en del av et fullt behandlingsopplegg rundt deg. Alt her ser ut til å ha blitt gjort feil.

Denne omsorgssvikten har du beviser på, siden du jo har vært innenfor hjelpeapparatet. Du har sannsynligvis rett på skadeerstatning for denne svikten. Dette kan en advokat hjelpe deg med i så fall, ta kontakt med advokatforeningen og hør om du har rett på av støtte og fri rettshjelp.

Du er sterk, tross det du har gått igjennom. Det kan jeg si fordi du selv tok kontakt med barnevernet, i et miljø der dette ikke var akseptert av de rundt deg og i svært ung alder. Dette gjorde du alene. Så du er sterk. Denne styrken har du med deg, det er en del av deg.

Så selv om du ikke har støtte hjemmefra, tror jeg du er sterk nok til å gjøre det du må. Men du er nødt til å skaffe deg støtte fra andre steder. Ikke gjør dette alene, skaff deg en psykolog igjen som et første skritt, men ikke den samme - siden det ikke var tak nok i ham til å få deg ut av dette sist. En spykolog har både nettverk og en form for uformell makt og kan trekke i tråder for å få ting i orden, og det gjorde han ikke. Så skaff deg en annen.

Så vil jeg si at bruddet ditt med familien, det har de selv lagt opp til. Egentlig brøt de selv den gangen da de valgte å la det fortsette uten å ta vare på deg. Det er et brudd i seg selv, ser du. At de nå får konsekvensene ved at du går, er noe de kanskje vil protestere på, men husk da at bruddet kommer fra dem - ikke deg. Du er ikke et tomt skall som de kan gjøre hva de vil med. Stå opp for deg selv nå, vær sterk og gjør det du må. Mange har gått denne løypen før deg og klart seg fint, det kan du også få til, for du er tøffere enn du tror.