Date..uæh.

[AnonymBruker]

Uæh. Skal på date snart. Jeg tar meg selv i å glede meg (samtidig som jeg er så nervøs at jeg har konstant vondt i magen og er utslitt:P )

Men det som plager meg er at jeg bak nervøsiteten har et håp, noen forventninger og en tro på at det kanskje kan være noe å hente her.

Og i det man begynner å ha slike tanker så er jo løpet kjørt.

Det er jo det eneste man hører i forbindelse med slike situasjoner - ikke ha forventninger.

Og det skal sies at jeg tenker ganske mye på alt det som kan gå galt: kanskje vi ikke klaffer, kanskje jeg ikke liker han, kanskje han ikke liker meg, kanskje vi ikke har kjemi og ikke klarer å prate bra, kanskje det blir kleint.

Men likevel så tar jeg meg selv i å håpe litt bak alt dette, på at jeg for en gangs skyld skal ha litt flaks på denne fronten.

Noen med lignende erfaringer de vil dele, kanskje?

Anonym poster: 2ed7bdb5e165441ccf77efd97d79e077

[Gjest Wei Wei]

Du vet selv hva som er problemmet ditt, så prøv å kontrollere det: ikke ha noen forventninger før etter evt. date.

[AnonymBruker]

Du vet selv hva som er problemmet ditt, så prøv å kontrollere det: ikke ha noen forventninger før etter evt. date.

Jo, men hvordan kan man i det hele tatt velge å gå på en date med noen hvis man ikke har noen som helst tro på at det kanskje skal være noe?

Rasjonelt sett så har jeg ingen tro på at det noen gang skal ordne seg, men likevel så er det jo dødfødt å drive å gå på en date hvis det er en person du ikke har noe som helst tro på.

Anonym poster: b3907c4a88b8e372a19be96ddb60322d

[AnonymBruker]

Og hvorfor er det sånn at hvis man håper litt/tror litt på at det skal gå bra, så går det dårlig?

Man kan tenke så mye man vil på at det sikkert ikke blir noe bra, men de ekte håpene og forventningene kan man jo ikke styre.

Så da er man jo dømt til å mislykkes da.

Anonym poster: b3907c4a88b8e372a19be96ddb60322d

[AnonymBruker]

Det er jo ikke sånn at om man håper at det går bra, så går det dårlig. Og en er ikke dømt til å mislykkes. Jeg tror det er helt vanlig å ha litt forventninger og sommerfugler i magen før en date, men prøv å ikke tenk for mye på det - når tankene dukker opp, så la dem bare holde på for seg selv.. Eller snu på det til at det forhåpentligvis blir en hyggelig kaffe eller øl? Det er lettere å ha forventninger om enn at du skal bygge et helt liv i fantasien med en du ikke har møtt Jeg har faktisk vært ganske flink til å ikke ha så høye forventninger før første date, men litt nervøs har jeg måttet tillate meg å være likevel. Men for meg er det oftest sånn at nervøsiteten gir seg i det jeg møter fyren - enten han virker helt uaktuell eller interessant. Heldigvis...

Anonym poster: 55bf72275e5380648b0bd75c3dbc024a

[AnonymBruker]

Det er jo ikke sånn at om man håper at det går bra, så går det dårlig. Og en er ikke dømt til å mislykkes. Jeg tror det er helt vanlig å ha litt forventninger og sommerfugler i magen før en date, men prøv å ikke tenk for mye på det - når tankene dukker opp, så la dem bare holde på for seg selv.. Eller snu på det til at det forhåpentligvis blir en hyggelig kaffe eller øl? Det er lettere å ha forventninger om enn at du skal bygge et helt liv i fantasien med en du ikke har møtt Jeg har faktisk vært ganske flink til å ikke ha så høye forventninger før første date, men litt nervøs har jeg måttet tillate meg å være likevel. Men for meg er det oftest sånn at nervøsiteten gir seg i det jeg møter fyren - enten han virker helt uaktuell eller interessant. Heldigvis...

Anonym poster: 55bf72275e5380648b0bd75c3dbc024a

Med forventninger mener jeg egentlig bare at jeg håper så inderlig at det er en fyr jeg kommer overens med, sånn at det kan gå fint og at det kanskje blir en jeg kan ha litt mer kontakt med fremover.

Og da tenker jeg jo at det egentlig er det minste man kan forvente når man faktisk sier ja til å møte vedkommende.

Så får bare håpe at disse forventnigene ikke kommer å biter meg i rompa - ved at han f.eks virkelig ikke liker meg.

Rasjonelt sett så tenker jeg jo at det er ikke noe skummelt å bare møte han for en øl - klarer som regel å prate masse skit med folk, men likevel setter man seg i en slags sårbar situasjon.

Anonym poster: b3907c4a88b8e372a19be96ddb60322d

[AnonymBruker]

Er så nervøs:P i det ene øyeblikket er jeg optimistisk og tenker at dette kan kanskje være noe og i det neste så mister jeg all troa. Er det vanlig?

Anonym poster: b3907c4a88b8e372a19be96ddb60322d