Håpløst utgangspunkt?

[AnonymBruker]

Litt vanskelig å vite hvor man skal begynne. Jeg har aldri fungert altfor bra sosialt, og egentlig aldri hatt noen særlig ambisjoner, eller for den saks skyld behov. Jeg gikk gjennom grunnskolen og videregående som folk flest, og havnet på en mer eller mindre tilfeldig linje på universitetet etterpå. Noe måtte man jo gjøre. Mistrivdes, byttet linje, mistrivdes der også, og droppet til slutt ut. Holdt meg i livet på et halvt års studielån i et år etter det, ble mye nudler, for å si det sånn. Etter det tok jeg en kjip deltidsjobb for å kunne overleve sånn noenlunde.

Etter et par år med den ble jeg overtalt av en veileder om å fullføre utdannelsen min, kanskje prøve å komme meg videre i livet, så jeg tok opp det opprinnelige faget mitt, og fullførte en humaniora-bachelor med helt greie karakterer (B-snitt). Jeg hadde egentlig tenkt å søke PPU etter det, mest fordi jeg ble anbefalt det, men kom ikke inn, så jeg begynte på master isteden. Halvveis gjennom den ble jeg syk, og var enten på sykehus eller sengeliggende i et drøyt halvår. Jeg kom meg på et vis gjennom fagene (igjen B-snitt), men har slitt veldig med masteroppgaven, og etter enda mer sykdom samt ganske redusert motivasjon har jeg knapt begynt, og deadline er i november. Jeg kan ordne en grei stabel legeerklæringer, men jeg ser man må både få støtte fra veileder og levere en slags plausibel handlingsplan for å få utsettelse, så sliter litt nå. På grunn av skammen over det hele har jeg heller ikke tatt kontakt med henne i høst. Sykdom, generel livstrøtthet og manglende motivasjon (valg av fag var som sagt litt tilfeldig, mest fordi jeg måtte gjøre noe og ikke fordi jeg hadde spesielt lyst) har gjort hele greia nærmest uhåndgripelig. Det kan være søknad om utsettelse er en ren formalitet. Da får jeg vel prøve å ta meg sammen og levere et eller annet i mai, eller når det er. Det er også mulig jeg blir fratatt studieretten, og står uten bolig og inntekt i januar. Blir vel jobbsøker og, men jeg har en sveitserost av en utdannelse, ingen referanser, og kun én tidligere arbeidsgiver, i en alder av 29. Føler liksom ikke jeg er kvalifisert til noen ting. Jeg har ingen nære venner, og lite kontakt med uinteresserte foreldre.

Jeg vet ikke helt hva jeg spør etter her, kanskje jeg bare trengte å skrive det ned. Om noen har noen gode råd tar jeg dem i mot med takk, iallefall.

Anonym poster: 894e377844a2164ce35bb03afa627407

[AnonymBruker]

Noen innspill?

Anonym poster: 894e377844a2164ce35bb03afa627407

[Løvetanten]

Vet vel egentlig ikke hva du skal foreta deg, men noe må du jo gjøre som du selv ser.

Innlegget ditt hadde ikke så mange spørsmål i seg, men var mer din egen refleksjon over hvor du står nå. Det er nok derfor du ikke har fått noen svar.

Hva tenker du om veien videre nå som det snart er desember?

Har du fått gjort noe?

[AnonymBruker]

Hei, hadde helt glemt denne. Fikk avslag på søknad om utsettelse, så er vel arbeidsledig nå. Føler liksom ikke det er noen vei videre, med alle de dumme valgene jeg har gjort. Vet knapt hvor jeg skal begynne engang.

Anonym poster: 894e377844a2164ce35bb03afa627407

[Pringle]

Virker kanskje som du sliter litt mer enn du egentlig er klar over selv? Hva med noen timer hos psykolog? Søkes gjennom fastlege.

[AnonymBruker]

Jaja TS, ser ut som vi er i samme båt. Er egentlig lei hele livet(ikke som i at jeg vil begå selvmord). Og blir enda mer trist når jeg tenker på hvor godt utgangspunkt jeg egentlig hadde.

Huff skulle hatt familie, jobb og noen venner.

Anonym poster: 2914eea473d7befddb8c68af47193e53

[Capt. Obvious]

Om du blir sykemeldt med legeerklæring så kan jeg vanskelig se at denne kan bli avslått, så dette avslaget bør du faktisk "anke". En veileder skal nok ha ganske tungtveiende grunner for ikke å godta en sykemelding, så du kan kanskje ta det derfra?