Plutselig krangler vi om datteren vår

[Gjest Line]

Jeg er en dame i midten av 30-årene som har et samlivsproblem som begynner å spise meg opp innvendig.

Jeg traff mannen min for 9 år siden, han hadde da en datter ("Marte") på litt under ett år. Moren til Marte ble alvorlig syk under svangerskapet og døde da hun var bare noen måneder gammel. For å gjøre en lang historie kort, så flyttet vi sammen etter hvert og vi giftet oss da Marte var rundt 3 år gammel. Hun har alltid sett på seg som sin mor og kaller meg mamma selv om hun er veldig klar over at hun har en annen mamma også, som ikke lever, men som var veldig glad i henne.

Da Marte var 5 år, spurte min mann om jeg ville adoptere henne. Det var den lykkeligste dagen i mitt liv, jeg synes det var enda større enn da han fridde til meg faktisk. Vi har hatt et veldig godt samarbeid og samliv - frem til nå.

I vinter ble Marte alvorlig syk og ble innlagt på sykehus. Vi hadde et par grusomme døgn hvor vi faktisk ikke var sikre på om vi kom til å beholde henne. De var også grusomme fordi det kom frem en side ved mannen min som jeg ikke visste var der. Da hun var kritisk syk, måtte vi ta et par avgjørelser som var veldig vanskelige. Mannen min var veldig stressa, redd og fortvilet, selvfølgelig, men da jeg prøvde å komme til orde, sa han: "Det her er det faktisk jeg som bestemmer - det er jeg som er den ordentlige forelderen!" Noe brast i meg da han sa det, og jeg ble bare sittende målløs.

Heldigvis gikk alt fint, og vi fikk jenta vår tilbake med bare noen mindre senskader som forsvinner mer og mer for hver dag som går. Men det han sa sitter i meg, og jeg har prøvd å ta det opp med ham flere ganger, noe som bare ender i krangel. Han står på sitt, at han alltid må få ha siste ordet siden han er biologisk forelder. Selvfølgelig vet jeg at dette ikke har noe å si juridisk sett, men det sårer meg utrolig mye at han faktisk mener det. Min største frykt er om jenta vår har hørt ham si det, selv om vi aldri har kranglet så mye foran henne. Små ører kan høre mye, og jeg er redd for hvilke konsekvenser det kan få for henne.

Jeg har prøvd å kontakte familievernkontoret, men der er det ingen akutt hjelp å få. Er det noen her inne som har noen gode råd om hva vi kan gjøre? Eller tror dere ikke det er noe håp om at han kan endre seg?

Hilsen Line.

[AnonymBruker]

Jeg har desverre ingen andre råd enn at du får bestille time på familievernkontoret og bare vente på timen.

Jeg forstår veldig godt at du ble såret av den kommentaren altså!

Syns Marte er veldig heldig som har deg som mammaen sin!

Anonym poster: 8dd2c99b0461dfbfebaaca6eb83445f9

[ViljaH]

H orfor fikk du adoptere henne hvis ikke hans hensikt var å likestille deg med ham somforelder? Da kunne hun jo vært stedatteren din istedet, og han ville ha bestemt mest. Som adoptivdatter er hun din helt, du har råderett over medisinske spørsmål likt som pappaen, jenta vil arve deg når du dør osv. Du kan jo spørre ham om hva han la i adopsjon dengang, og om han angrer?

[AnonymBruker]

Og forresten, kanskje mannen din sa dette fordi han føler han har enda mer ansvar for henne enn deg? Kanskje han sa det for å "frita" deg litt?

Det er ikke godt å vite hvorfor han sa det, men veldig veldig dumt at han ikke vil snakke om det nå i ettertid.

Anonym poster: 8dd2c99b0461dfbfebaaca6eb83445f9

[Gjest annemor30]

I sorg og kriser sier vi alle ting vi ikke mener,prøv og snakk med mannen din og fortell hvordan du opplevde hennes sykehistorie og at du faktisk elsker henne like mye som han.

[Gjest Gjest]

Jeg ville skilt meg fra en sånn fyr, og gått inn for minst 50-50 fordeling.

[mammamy]

Jeg har desverre ikke noen særlige råd, bortsett fra å bestille time på familivernkontoret og vente på timen. Evt om derer har vurder parterapi? Det er ofte letter for menn å snakke der enn hjemme.

Synes det er flott av deg å ta tak i det før det skaper virkelige problemer mellom dere.

Men det er fort gjort å si ting i vanskelige situasjoner som man angrer på senere, eller si ting som kommer ut på helt feil måte..

[Gjest Gjest]

Hvis du hadde vært jentas biologiske mor, ville han ha vært like stresset da hun var kritisk syk, og like oppsatt på å få bestemme om dere hadde ulike meninger om hva som burde gjøres. I deres tilfelle hadde han anledning til å bruke biologiargumentet til å overstyre, hadde du vært biologisk mor, ville han ha funnet et annet usaklig argument for å gi seg selv dobbeltstemme. Han var bare desperat, og i den situasjonen glemte han både deg og det store bildet, fordi jentas helse var truet.

[kaprifolen]

Jeg tror jeg ville gjort mitt beste for å sette dette på kontoen for "sagt i desperat setting, vondt, men kan tilgis".

Men slik jeg forstår deg, så er dette noe han har gjentatt i senere tid også? Saken er, som andre nevner, at det egentlig er helt naturlig at han alltid vil tenke på seg selv som "mest" forelder helt innerst inne. Samtidig er du juridisk, etisk og praktisk sett en likeverdig forelder som han, og du føler trolig også at du elsker henne like mye som han gjør.

Jeg skjønner på en måte han, at han sa noe slikt i en desperat og fortvilt og skremmende situasjon, og jeg skjønner deg, som er såret, og føler deg lett å dytte ut i kulden. Jeg vil tro at dere kan trenge å snakke terapeutisk og konstruktivt rundt deres følelser omkring dette, muligens også for å fordøye det at dere holdt på å miste deres elskede datter. Familievernkontoret kan forhåpentligvis hjelpe dere å finne en fin samlivsterapeut eller lignende, som kan hjelpe dere med metoder for å nå frem til hverandre på.

Lykke til!

[Eliza Doalot]

Hvis du hadde vært jentas biologiske mor, ville han ha vært like stresset da hun var kritisk syk, og like oppsatt på å få bestemme om dere hadde ulike meninger om hva som burde gjøres. I deres tilfelle hadde han anledning til å bruke biologiargumentet til å overstyre, hadde du vært biologisk mor, ville han ha funnet et annet usaklig argument for å gi seg selv dobbeltstemme. Han var bare desperat, og i den situasjonen glemte han både deg og det store bildet, fordi jentas helse var truet.

Dette er jeg helt enig i!

Jeg tror dessuten det er en feil mange av oss kunne gjort i en tilsvarende situasjon.

[appelsinjuice]

Kanskje du bør prøve å la det her fare? Kanskje hovedproblemet er at du henger deg opp i det han sa, fordi du føler deg såret?

Jeg skal fint innrømme at jeg kunne ha funnet på å si noe slikt til min mann i en (tenkt) lignende situasjon. Ikke fordi jeg hadde undervurdert hans kjærlighet for barnet, men fordi hun faktisk var "min" først, og fordi jeg umulig kan fatte at noen kan elske noen like høyt som jeg gjør barnet mitt. I en presset situasjon har man ofte irrasjonelle tanker, og sier ting som kanskje er dumme. Noen ganger betyr å elske noen at man tilgir, helt sånn uten videre. Mannen din kunne fint ha latt deg være stemor for datteren hans for alltid, men han ba deg faktisk om å adopere henne. En større tillitserklæring kan jeg faktisk ikke tenke meg, på tross av sårende ord som måtte slippe ut i pressede situasjoner i ettertid.

[Gjest Gjest]

Den hadde jeg ikke latt ham dø i synden med. Jeg hadde ventet og snudd den rett i trynet hans ved neste korsvei han ønsket at jeg skulle forsake noe. Og sagt glatt, beklager, men du er forelderen hennes og jeg er bare forelder på din nåde og dine premisser. Vennligst rydd opp sjæl.

[Gjest annemor30]

Den hadde jeg ikke latt ham dø i synden med. Jeg hadde ventet og snudd den rett i trynet hans ved neste korsvei han ønsket at jeg skulle forsake noe. Og sagt glatt, beklager, men du er forelderen hennes og jeg er bare forelder på din nåde og dine premisser. Vennligst rydd opp sjæl.

Er det noe rart at det er krig i verden med slike holdninger?