Hva er så bra med å ha barn?

[QueenOfTheSidewalk]

Etter å ha lest på kvinneguiden, kan jeg med hånden på hjerte si jeg ALDRI vil ha barn. Det virker som et endeløst styr, søvnløse netter og utslitte foreldre. Hvorfor ville dere utsette dere for noe sånt?

Klarer dere å svare på det uten å slenge dritt? Jeg har mine sterke tvil, men vi prøver..

[Guybrush]

Samme som å ha hund. Egentlig utrolig vanskelig å forklare til utenforstende. Sånn sett er det jo bare "styr" med kjæreste og familie også

[QueenOfTheSidewalk]

Samme som å ha hund. Egentlig utrolig vanskelig å forklare til utenforstende. Sånn sett er det jo bare "styr" med kjæreste og familie også

Barn er et helvete forhold til hund kan jeg tenke meg. Avhengi av rase, jeg har en rase som krever mye trening, men det er 10 ganger bedre enn å tilbringe 1 dag sammen med en skrikeunge.

[SoftKitty]

Tja,de er jo ikke skrikerunger for alltid? De vokser jo opp, og da har man en familie for "alltid" (i teorien iallfall) som er der for deg osv. Nå har ikke jeg barn, men jeg når jeg vet hvor utrolig glad jeg er i dyrene mine tenker jeg at man sikkert får en ennå sterkere kjærlighetsfølelse for barn (selv om det er vanskelig å se for seg) og det må jo være fint:) Dessuten kan små barn være ganske morsomme også, de er ikke slitsomme hele tiden..

Endret 5. oktober 2012 av SoftKitty

[AnonymBruker]

Jeg skal ha barn fordi samfunnet forventer det, og fordi "alle" andre får det. Høres kanskje ut som om jeg ikke bør få barn, men jeg tror nok jeg hadde blitt verdens beste mamma! Koselig når de vokser opp, og bare det å ha en familie, da.

Anonym poster: d2ee1750f94c3bc20212f4a7f9f0ae74

[Gjest Elissima]

Jeg lurer på det samme. Er skikkelig anti-unger. Orker ikke den skrikinga og alt styr med bytting av bleier, mating etc. For ikke å snakke om foreldresamtaler i barnehage/skole og dugnad meg her og der. No thanks. Tror jeg er for selvopptatt, og for glad i søvn!

Hvordan orker dere? Mener det ikke slemt, mer som beundringsverdig at noen faktisk orker

[Nerdemamma]

Det er jo et forplantningsbehov som dukker opp hos de fleste mennesker. Er fryktelig vanskelig å forklare. Og det dere skeptikere beskriver som skrikerunger som holder deg oppe hver natt og mye jobb etc. Stemmer kanskje for noen, men langt ifra alle.

Jeg ville ha barn fordi jeg hadde et sterkt ønske om å ha et barn som var en del av meg og min mann. Ha noen som jeg kan elske og beskytte, og som vil elske meg tilbake på en helt unik måte som ingen andre kan gjøre.

Alt styret varer langt ifra så lenge som man ville tro. Og til tross for lite søvn i en periode, og litt jobb med bleier og dugnader, så er det så mikroskopisk lite i forhold til hva man får tilbake.

Men det er jo ikke alle som skapt til å ha barn. Mange som vil være barnløse, og det er helt i orden Men personlig skjønner ikke jeg at dere orker å ikke ha den gleden og kjærligheten i livet deres.

[Silfen]

Til og med jeg reagerer når jeg ser hvor mye folk ser ut til å kave med unger, og jeg har flere selv.

Tror du skal ta med en klype salt alt som serveres her.

[Gjest imli]

Dei fleste mennesker vil nok ein gong i løpet av livet ynskje seg barn, som ein rein trong til reproduksjon. For mange handlar det rett og slett om det. Det er nok få som får ungar fordi dei har så lyst til å skifte bleier og sitje oppe om natta Det styret der er rett og slett berre ein del av pakka, noko som følgjer med om ein ynskjer barn.

[Rubies_]

Etter å ha lest på kvinneguiden, kan jeg med hånden på hjerte si jeg ALDRI vil ha barn. Det virker som et endeløst styr, søvnløse netter og utslitte foreldre. Hvorfor ville dere utsette dere for noe sånt?

Klarer dere å svare på det uten å slenge dritt? Jeg har mine sterke tvil, men vi prøver..

Jeg kan se for meg at blant alle de sure, kjedelige, slitsomme øyeblikkene er det noen uforglemmelige, koselige, uerstattelige øyeblikk også.

[Gjest Elissima]

Men hvordan klarer dere som har barn dere uten au pair? Jeg hadde au pair da jeg var liten, og fatter ikke hvordan folk klarer seg uten..

Jeg mener det virkelig når jeg sier det er beundringsverdig! Full jobb, barn, husarbeid, tur med hunden, følge opp fritidsaktiviteter OG prøve og være sosial. Superkvinner er dere Skulle ønske jeg hadde så mye energi, nå har jeg jo gått i hi fram til våren..

[Muscae]

Jeg har alltid vært glad i barn, jobber i barnehage, og tar meg av "alle andre" sine sutrete, klagete, bortskjemte, hylende, kranglete, søte, snille, empatiske, lekende, morsomme og herlige barn hver dag, og bytter bleier, bysser dem i søvn, leker, kjefter, synger og koser. Og jeg elsker det!

Jeg tror at jeg kommer til å bli en god mor, og jeg ønsker meg veldig en egen, eller to, liten herlig krabat som jeg kan oppdra på den måten jeg synes er best, og elske, ivareta og bli elsket av. Jeg gleder meg veldig til det er min tur, og i mellomtiden koser jeg meg med andre sine godunger.

[Muscae]

Men hvordan klarer dere som har barn dere uten au pair? Jeg hadde au pair da jeg var liten, og fatter ikke hvordan folk klarer seg uten..

Jeg mener det virkelig når jeg sier det er beundringsverdig! Full jobb, barn, husarbeid, tur med hunden, følge opp fritidsaktiviteter OG prøve og være sosial. Superkvinner er dere Skulle ønske jeg hadde så mye energi, nå har jeg jo gått i hi fram til våren..

Jeg har ikke barn enda, men noen ung og sexy au-pair tror jeg ikke at jeg tør å dra inn i huset mens jeg sliter med strekkmerker og fødselsvekt. (Ikke at jeg ikke stoler på mannen, men tror selvfølelsen hadde fått seg en knekk... ) Samtidig ønsker jeg ikke å ha et annet menneske boende i mitt hus, med de forpliktelser, og den invaderingen av privatlivet det innebærer, i og med at jeg er et veldig privat menneske som setter fritid og privatliv veldig høyt. Men jeg kommer nok ikke til å jobbe fullt når jeg får barn (og det sier jeg som barnehageansatt og førskolelærerstudent), og jeg ønsker også å ta meg råd til vaskehjelp.

Ang fritidsaktiviteter så trenger ikke barna mer enn en, maks to, i løpet av en uke. Foreldremøte på skole/barnehage er vel omtrent en gang hvert halvår, og det er slettes ikke alle barnehager/skoler/fritidsaktiviteter som krever mye dugnad. Jeg tror at foreldrerollen er så krevende som du gjør den selv (når barnet etterhvert sover om natta, spiser normal mat osv). Skal du ha høy status blant mødrene, la barnet gå på alt som er av aktiviteter, lage hjemmelaget mat, kake til hver anledning, stille opp hver uke på ulike dugnader osv, ja, da sliter du deg ut. Men om du er fornøyd med å ha en normal status, barn som ikke er med på alt (og det er FAKTISK IKKE opp til barna å bestemme, de kan fint måtte velge en ting eller to), og et avslappet forhold til alt det som foreldrene "MÅ" stille opp på, (ja, for at enkelte foreninger skal gå rundt, må de ha en viss involvering fra foreldre, men hos enkelte er det også veldig høye krav om hva man som barneaktivitet "må" være med på og "må" ha av utstyr. Litt mindre dugnad, litt eldre utstyr, og litt lavere aktivitetsnivå når det kommer til store arrangement tror jeg ikke barna har vondt av. Og ikke foreldre heller..) så tror jeg at de fleste kan klare den delen av foreldrerollen.

Og hund skal jeg aldri ha! Et kaninbur i hagen, eller en egenrådig katt skal jeg alltids kunne få til, men etter min mening er det mer styr med hund enn med barn! Mest fordi jeg gladelig bytter bæsjebleier, men å tørke/plukke opp etter hund er for meg motbydelig, og jeg har ellers ikke noe til overs for store, hårete, siklende, stinkende hunder. For meg kan spørsmålet godt være "hva er så bra med å ha hund?"

[charactouy]

Hva som er bra? Sikkert omtrent det samme som med å ha hund... Barnet som løper meg i møte og kaster seg i armene mine i gjensynsglede, stoltheten når det lærer noe nytt, å se gleden i barnets ansikt over noe jeg forlengst har tatt for gitt... Visst er det slitsomt med trass, og bæsjebleier er skjeldent morsomt, men de små gledene og ikke minst meningen det gir, veier så utrolig mye tyngre.

[Muscae]

Barn er et helvete forhold til hund kan jeg tenke meg. Avhengi av rase, jeg har en rase som krever mye trening, men det er 10 ganger bedre enn å tilbringe 1 dag sammen med en skrikeunge.

Og jeg kan virkelig ikke fatte og begripe hvorfor noen vil ha hund! Jeg er vokst opp med hund hjemme, men kan overhode ikke tenke meg å ha et siklende, urent, røytende dyr inne i huset, oppe i møblene, og attpåtil i senga! Og denne tråden : http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=692840#entry11624794 viser veldig godt at det rett og slett kan være ganske ekkelt å ha hund også. Heller hundre bæsjebleier enn å plukke opp etter hund!

Dette er ikke ment som et angrep på dere som har hund dere er glad i, men mer en nyansering. Noen liker godt hunder, og tar oppkast, dårlig oppførsel og plukker bæsj med godt humør, samt oppdragelse og tur (og inkl dårlig søvn den første tiden), mens andre tar gjerne bæsjebleier, oppkast og dårlig oppførsel, samt dårlig søvn den første tiden, og oppdragelse, daglige kamper osv med barna sine. Noen tar attpåtil begge deler! Det betyr vel kanskje at gleden og fordelene er større enn bakdelene?

[Gjest Purple Haze]

Men hvordan klarer dere som har barn dere uten au pair? Jeg hadde au pair da jeg var liten, og fatter ikke hvordan folk klarer seg uten..

Jeg mener det virkelig når jeg sier det er beundringsverdig! Full jobb, barn, husarbeid, tur med hunden, følge opp fritidsaktiviteter OG prøve og være sosial. Superkvinner er dere Skulle ønske jeg hadde så mye energi, nå har jeg jo gått i hi fram til våren..

Er du alvorlig nå? De aller færreste har au pair, og klarer seg helt fint. Selv var jeg alenemamma til to små, studerte på heltid og jobbet litt ved siden av. Har alltid jobbet fullt, stelt hus og barn, fulgt opp skole og fritidsaktiviteter og attpå til hatt tid til meg selv.

Er enig med Silfen i at man må ta mye av det man leser her inne med en klype salt. Ja, det er slitsomt å ha barn, men de aller fleste takler det veldig greit. Og de er jo ikke små for alltid. Takke meg til småbarnstiden framfor tenårene.

[ViljaH]

Folk her tar jo opp problemer for å få innspill, det er ikkelike stort behov for å ta opp alt det positive. Det gleder man seg bare over.

Klart det er arbeid med barn, men de beste tingene i livet krever litt arbeid. Krever innsats å skaffe seg utdannelse også, men jeg er voldsomt glad for at jeg arbeidet meg gjennom det. Kunne ikke tenkt meg å jobbe på bensinstasjon el.l. istedet, selv om det jo er mye enklere.

[Nerdemamma]

Ja, en god klype salt. Her henvender folk seg med frustrasjoner. Ikke gledene. Man kan ikke beskrive gleden og varmen man får av å høre gledeshyl og latter når man kiler barnet sitt på magen, eller når de lærer nye ord.

Disse gledene kan ikke beskrives. Og folk er ikke flinke nok til å skrive om de på åpne forum slik som dette. For de trenger man ikke hjelp eller råd til.

Mye kan nok sammenlignes med å ha en hund, gleden av å lære de å sitte eller slutte å tigge. Men som en hundeeier selv så kan det ikke sammenlignes.

Gleden av å feire jul med familie for eksempel er herlig. Å se barnet glede seg over et juletre er nydelig.

Men igjen, det er ikke alle som ønsker å få glede fra barn, men heller vil få glede av andre ting. Som karriere, reise, økonomi, fester osv. Folk er forskjellige. Ønsker man ikke barn så ønsker man ikke barn. Men bare pass deg, plutselig en dag så kommer kanskje ønsket krypende.

Endret 5. oktober 2012 av Atomica

[Gjest Twelve12]

Jeg hadde faktisk ikke lyst på barn før (nå var jeg riktignok bare 19 år da), men så møtte jeg han jeg er med nå og alt snudde seg.

Så sitter vi her i dag og får det ikke til...

Jynxa vist hele greia tror jeg..

[Nerdemamma]

Jeg hadde faktisk ikke lyst på barn før (nå var jeg riktignok bare 19 år da), men så møtte jeg han jeg er med nå og alt snudde seg.

Så sitter vi her i dag og får det ikke til...

Jynxa vist hele greia tror jeg..