Kommer hun til å stjele igjen?

[AnonymBruker]

Jeg har hatt min hittil minst stolte opplevelse som mor.

I går oppdaget jeg at min datter på 10 hadde vært på lekebutikken og stjålet masse småsaker. Hun skammet seg veldig, men historien kom heldigvis frem da jeg stilte spørsmål ved tingene hun kom hjem med etter å ha vært sammen med en venninne, så i dag måtte jeg ta en svært ydmyk telefon til hun som eier butikken og spørre om vi kunne komme bort og gjøre opp.

Jeg dro innom skolen og hentet datteren min, og tok henne med til overhøvling. Hun fikk en tordentale på butikken, og vi leverte tilbake tingene hun hadde stjålet, og betalte for dem, siden alt av merkelapper og innpakking var fjernet og de ikke lenger selges - til den nette sum av 1.200,-.

Jeg tror aldri jeg har følt meg så ydmyk før, jeg hadde aldri trodd at min datter kunne gjøre noe så galt.

Jeg har nok gitt henne for mye frihet i det siste, så jeg må nok stramme inn og følge mye mer med på hva hun foretar seg når hun er ute på egen hånd. Hun blir nødt til å bevise at vi kan stole på henne igjen før hun får være noenlunde selvstendig igjen. Jeg har skjønt at det sannsynligvis ikke er vits i å 'gni det inn' og til stadighet minne henne på hvor dumt det hun gjorde, var, så dette blir nok den eneste konsekvensen, bortsett fra at jeg vurderer å lage en krukke der jeg samler det hun tjener på å jobbe hjemme til hun har kommet opp i en sum som nærmer seg det jeg måtte betale for henne på lekebutikken i dag.

Har noen her opplevd noe av det samme? Tror dere vi taklet dette på rett måte sånn at vi slipper å oppleve at datteren vår har oppfører seg så dårlig igjen?

Anonym poster: 984cd5723238b1b0b39f6e077a26df3e

Anonym poster: 984cd5723238b1b0b39f6e077a26df3e

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres ut som om du har gjort det riktige.

Da jeg var 12 stjal jeg og ei venninne fra en butikk og vi hadde en slags merkelig lykkefølelse over å ha klart dette, med en god dose adrenalinrush. Moren min kjørte meg tilbake da hun fant ut av det (tingene jeg tok lå på rommet mitt, og jeg hadde ikke høy nok ukelønn til å betale for dem, selv om det var småting), fikk meg til å innrømme hva jeg stjal, be om unnskyldning, og betale for det (måtte "jobbe" det ned igjen hjemme).

I mitt tilfelle ble mannen som sto i kassa så lei seg over å innrømmelsen min fordi de var innvandrere og var slitne av å stadig oppleve at norske skoleelevene stjal fra dem (det var ganske kjent blant oss at andre også stjal der og butikken ble referert til som "pakistanerbutikken", uten at jeg og mine medelever noen sinne egentlig hadde noen rasistiske tanker bak det. Det var bare den eneste drevet av pakistanere i vårt område) . Jeg husker fortsatt hvor jævlig følelse jeg hadde inni meg når jeg så at tårene hans trillet og at jeg innså at jeg faktisk hadde stjålet. Det var ikke mye lykkefølelse etter det. Og jeg har aldri noensinne stjålet noe etter det, selv om ingen har nevnt det for meg siden.

(Men det avhenger nok av hvordan man er som person ellers. Om man faktisk føler anger eller ikke bryr seg osv.)

Anonym poster: dcac4998773ff9ced0c80650a78a5bc9

[Leifern]

Det kan nok ha hjulpet. To brødre jeg kjenner er begge kleptoman-typer, men den ene ble fersket i ung alder og fikk skikkelig kjeft, og har aldri hørt om at han har stjelt noe siden. Den andre stjeler som en ravn den dag i dag, til og med gavebordet under brorens bryllup fikk ikke være i fred.

Selv stjal jeg og en klassekamerat snop på lokalbutikken i 8-9-årsalderen flere ganger, helt til vi ble fersket og jaget ut. Der endte tyverikarrieren.

[QueenOfTheSidewalk]

Tordentale fra sjefen på butikken og skremsel Tale fra mamma (Om at jeg nok måtte i fengsel ), gjorde at jeg aldri stjal igjen. Jeg stjal godteri, så det er håp